Rasulykken

- Jeg har jo ikke lyst til å dø

Solveig Slette har flyttet til kjæresten Leif. Hun tør ikke lenger bo ved skredkanten i Gjerdrum.

GJERDRUM: Solveig Slette og Leif Fladby måtte kaste seg i bilen å rømme da Gjerdrum-skredet inntraff for et år siden. - Jeg solgte huset, og flyttet sammen med Leif. Jeg vil ikke tilbake til Ask, sier hun. Foto, video og redigering: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

KLØFTA/GJERDRUM (Dagbladet):
- Jeg våkner i ørska av telefon fra min sønn, som sto opp halv fire for å dra på jobb. Han sier noe om at veien forsvinner. Jeg skjønner ingen ting og legger på, sier Solveig Slette.

Så ringer det opp igjen. Sønnen Svein Erik.

BLE VEKKET AV SØNNEN: - Solveig Slette ble oppringt to ganger av sønnen før hun kom seg ut av søvnen og flyktet for livet. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
BLE VEKKET AV SØNNEN: - Solveig Slette ble oppringt to ganger av sønnen før hun kom seg ut av søvnen og flyktet for livet. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Nå skriker han at vi skal komme oss ut: trær, jord og hus farer bortover. Jeg skvetter til, farer opp. Oppringningen vekker også kjæresten min, Leif. Vi skjønner at det er alvor.

Blålys og stillhet

Overflaten forsvinner ut i en vinternatt som sluker deler av Ask sentrum. Hus og trær, veier og strømledninger - mennesker og dyr. Klokka nærmer seg fire på morgenen, og tida stopper. For ti mennesker kommer den aldri tilbake.

- Med bare noe enkle klær kaster vi oss ut i kulda og drar.

- Alt er svart og blått. Strømmen er borte, og vi møter et hav av blålys. Jeg husker ingen sirener - bare stillhet. Langsomt skjønner jeg at dette er noe stort og skremmende, at noe fælt har skjedd, sier Slette, som nå sitter alene i bilen. Leif kjører sin egen bil - begge på vei til hans hus 20 minutter unna, på andre siden av E6.

Dramatiske timer

Vi møter Solveig Slette (58) og Leif Arne Fladby (64) i deres nye hjem. Solveig har solgt huset ved raskanten. Hun tør ikke lenger bo i Ask. Hun spoler tilbake til det dramatiske døgnet for snart et år siden, og en smerte blir til folder i ansiktet hun forsøker å stryke ut med ei nervøs hånd.

- Jeg bodde på Ingelstun i Ask på Gjerdrum, sammen med min mor og sønnen min. Leif overnattet iblant.

ET KREVENDE ÅR: Ett år etter skredkatastrofen: Solveig Slette har hatt et krevende år etter rastragendien i Gjerdrum, men synes livet er ganske så bra nå - tross alt. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
ET KREVENDE ÅR: Ett år etter skredkatastrofen: Solveig Slette har hatt et krevende år etter rastragendien i Gjerdrum, men synes livet er ganske så bra nå - tross alt. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Heldigvis var min mor på sykehus da katastrofen inntraff. Hun er død nå, men unnslapp skrekken og flukten. Først da vi så tv-bildene noen timer seinere, da dagslyset kom, begynte vi å forstå omfanget. Det var noen uvirkelige dager, sier Slette.

- Noe i meg skurret

Dødsangsten satte seg i kroppen. At hun noen år tidligere ikke kjøpte et av de husene som gikk med i raset, er en tilfeldighet.

- Jeg bodde der i åtte år sammen med sønnen (23) og min mor, som jeg ville ta vare på.

HOS SAMBOEREN: - Jeg solgte huset og flyttet til kjøresten min mange kilometer unna raset, til Kløfta, forteller Solveig Slette, her sammen med samboeren Leif Fladby på tunet. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
HOS SAMBOEREN: - Jeg solgte huset og flyttet til kjøresten min mange kilometer unna raset, til Kløfta, forteller Solveig Slette, her sammen med samboeren Leif Fladby på tunet. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Fem uker etter ulykken flyttet vi tilbake. Jeg gledet meg til det. Vi fikk forsikringer om at det var trygt. Jeg stolte på fagfolk og myndigheter, men noe i meg skurret.

Så fikk Solveig se setningsskadene i boligen, sprekker og dører som ikke ville igjen.

Solgte huset

- Da kom angsten og mistilliten. Det gikk greit å være hjemme på dagtid, men når kvelden og natta kom, meldte uroen seg. Jeg ble redd, fikk ikke sove, og måtte ta sovetabletter, sier Slette.

- Jeg har jo ikke lyst til å dø, sier hun mens øynene fanger opp svak varme fra den lave vintersola som smyger seg over horisonten.

I et halvt år tok hun sovemedisin, noe som ikke kunne fortsette.

TAKKER LEIF: - Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Leif, kjæresten min, og samboer nå. Han har vært en utrolig støtte for meg dette året, sier Solvei Slette. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
TAKKER LEIF: - Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Leif, kjæresten min, og samboer nå. Han har vært en utrolig støtte for meg dette året, sier Solvei Slette. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Jeg bestemte med tidlig for å selge huset, etter en oppussingsrunde et halvt år seinere, i høst, fikk det nye eiere. Det var en lykke å gi fra seg nøklene. Naboen min brukte lang tid på å bli kvitt huset, og tapte penger, men jeg fikk solgt huset til takst. NVE sier det er trygt å bo der, men angsten hadde sett satt i kroppen min.

Solveig Slette drar bare til Gjerdrum når hun skal besøke sønnen, som fremdeles bor der - noen kilometer fra raset.

- Vi drar til Kløfta for å handle, ikke til Ask, sier hun.

- Et vanskelig år

Hun er glad for at hun nå er blitt samboer med Leif, og bor langt unna Gjerdrum sentrum. Hun forteller at støtten fra kjæresten har vært uvurderlig.

- Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten Leif.

- Det har vært et vanskelig år, både det med raset, og at mor, Åse, døde, hun ble 86 år. Men jeg har bitt tennene sammen, var en kort periode sykemeldt da det toppet seg med mor død. Ellers har jeg gått på jobb og stått i det, sier hun.

- Ingen tillit lenger

Isholka er skummel, Leif Arild tar et godt grep rundt samboeren på ute på tunet. Det grå hårmanken rammer inn snille øyne, og stemmen er beroligende og trygg.

- Hele Romerike er jo bare jord og leire, men her er vi tryggere, tror og håper jeg, sier han:

UTEN TILLIT: - Vi har mistet mye av tilliten til myndighetene, rasekspertene og NVE, sier Solveig Slette og Leif Fladby. - Hele Romerike er jo bare leire, men vi føler oss relativt trygge her. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
UTEN TILLIT: - Vi har mistet mye av tilliten til myndighetene, rasekspertene og NVE, sier Solveig Slette og Leif Fladby. - Hele Romerike er jo bare leire, men vi føler oss relativt trygge her. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Men tegninger viser at Ask og deler av Gjerdrum ligger på et skravert rødt felt på geologenes kart. Vi har mistet tilliten til myndigheter og fagfolk. Solveig nikker samtykkende.

- Nei, vi har ikke tillit til dem lenger, sier hun.

Raset tok huset

Bilradioen spiller «I en sal på hospitalet» mens motlyset viser vei mot Gjerdrum bo- og behandlingssenter, som har vært hjemmet til Reidar Lindal (91) siden jordraset.

Den gamle sitter i rullestolen og myser mot sola og ser i retning mot et hus som ikke er der lenger - som raset tok.

HUSET ER BORTE: - Der borte sto huset mitt, det forsvant i raset. Heldigvis var jeg ikke hjemme da det skjedde, sier Reidar Lindal. Han sitter ved vinduet på gamlehjemmet og ser ned i rasgropa et par hundre meter unna. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
HUSET ER BORTE: - Der borte sto huset mitt, det forsvant i raset. Heldigvis var jeg ikke hjemme da det skjedde, sier Reidar Lindal. Han sitter ved vinduet på gamlehjemmet og ser ned i rasgropa et par hundre meter unna. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Jeg har heldig. Var uka før blitt lagt inn på sykehus og operert for noe akutt med blæra. Jeg ble ikke sendt hjem umiddelbart, men overført hit på gamlehjemmet. Det har vært mitt hjem siden, forteller han.

- Ikke noe å flytte til

Reidar er rask i replikken, klar som en knivsegg, selv om hørselen er dårlig. Huset hans ble til pinneved, men heldigvis var ikke Reidar der. Det sto tomt. Hans demente kone, Olaug, som han pleide i en årrekke, døde fem måneder tidligere.

TRIVES. - Jeg trives her på hjemmet. Jeg pleiet min demente kone i mange år, men hun er død nå, sier Reidar Lindal. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
TRIVES. - Jeg trives her på hjemmet. Jeg pleiet min demente kone i mange år, men hun er død nå, sier Reidar Lindal. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Hvis jeg ikke var blitt syk, ville raset tatt meg, sier han.

- Ja, jeg ville vært død. Hjemmet mitt er borte, med alt jeg eier. Alle minnene etter et langt liv ble slukt av leirmassene. Jeg hadde ikke noe hjem å flytte tilbake til. Men jeg har det bra her på hjemmet, sier han, og ser på et av de få minnene han har igjen - bildekopier barna hans hadde.

MISTET ALT: - Denne kopien har jeg fått av familien, alt jeg hadde gikk tapt i skredet. Dette familiebildet er fra min 80-års dag, med barn og barnebarn, sier Reidar Lindal. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
MISTET ALT: - Denne kopien har jeg fått av familien, alt jeg hadde gikk tapt i skredet. Dette familiebildet er fra min 80-års dag, med barn og barnebarn, sier Reidar Lindal. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

Gjerdrum bo- og behandlingssenter ble i likhet med en rekke offentlige og private bygg evakuert samme dag som skredet rammet bygda.

- Et tungt og vanskelig år

Sola står lavt nå, en lyktestolpe får en uendelig skyggelengde, og rådhuset skinner i det gule lyset når vi parkerer foran inngangen til ordføreren.

Et munnbind som kunne skjult hvem som helst, hilser og presenterer seg som Anders Østensen, Gjerdrum-ordfører.

EVAKUERT: Kommunehuset ble også stengt i ukene etter raset. - Vi har lært mye om krisehåndtering, sier ordfører Anders Østensen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
EVAKUERT: Kommunehuset ble også stengt i ukene etter raset. - Vi har lært mye om krisehåndtering, sier ordfører Anders Østensen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Det har vært et veldig spesielt år, tungt og vanskelig - spesielt for de som ble hardest berørt: de som mistet sine kjære, venner og kolleger - og de som fikk sine hjem revet vekk. Gjerdrum har aldri vært vant til å håndtere så store begivenheter og tragedier. Så stor sorg.

OM MISTILLIT: - Det er klart noen har mistet tilliten til myndighetene, men vi er ingen splittet bygd, sier Anders Østensen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
OM MISTILLIT: - Det er klart noen har mistet tilliten til myndighetene, men vi er ingen splittet bygd, sier Anders Østensen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

- Det har vært tøft og slitsomt, også for meg - på toppen av pandemien, sier han alvorstynget.

Om mistillit og misnøye

Han forteller at mange innbyggere sliter fremdeles, ikke bare dem som ble hardest berørt. Mange som fikk føle på kroppen hvor sårbart livet er, og hvor utrygt det kan være innenfor huset fire vegger - i hjemmet der vi skal føle trygghet.

- Vi har stått sammen året som er gått, sier han, og fortsetter:

- Gjerdrum-innbyggerne har stilt opp for hverandre, dugnadsånden har vært stor, og frivilligheten likedan.

- Men mange uttrykker mistillit til myndighetene: politikere, utbyggere, geologer og NVE?

- Ja, og det er et arbeid vi tar på alvor. Vi jobber fremdeles mye med informasjon og tillitsbygging. Det er forståelig at mange er misfornøyde og har mistet tillit til oss. Som politiker må jeg stole på NVEs vurderinger og anbefalinger. Men jeg opplever ikke at vi er en splittet bygd eller et polarisert samfunn.

Fakkeltog 30. desember

Anders Østensen (57, på julaften) og hans nærmeste kolleger i kommuneadministrasjonen er på ett år blitt svært dyktige i katastrofehåndtering.

Læringskurven var særs bratt, og han sier selv han er glad for at han hadde ti års erfaring som ordfører da «halve bygda forsvant».

- Kommunedirektøren, noen andre og jeg er ofte på besøk rundt om i landet og snakker om vår erfaring. Vi har lært, og jeg håper vår erfaring kan hjelpe andre hvordan man handler når katastrofen treffer.

SLITSOMT ÅR: - Jeg er glad jeg hadde ti års erfaring som ordfører da ulykken rammet oss, forteller ordfører Anders Østensen, som er tydelig sliten og preget av ulykken. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
SLITSOMT ÅR: - Jeg er glad jeg hadde ti års erfaring som ordfører da ulykken rammet oss, forteller ordfører Anders Østensen, som er tydelig sliten og preget av ulykken. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

Han ser like alvorlig ut som på tv- og avisbildene for ett år siden.

- Den 30. desember: Det blir en stille, symbolsk markering. Med fakler og folk - så verdig og flott vi kan få det til med alle coronarestriksjoner.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer