Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Rasisme

Jeg har latt frykten styre

Det er vanskelig å ønske seg tilhørighet til et land hvor mennesker jobber så hardt for å få meg til å føle meg mindre verdt, basert på min hudfarge.

OPPLEVER DU DETTE?: Jeg blir satt i ubehagelige situasjoner nesten daglig. Jeg har blitt spyttet på og lagd apelyder til. Jeg har blitt fulgt etter i butikken og på gata, av folk som snakker høyt om hvordan Norge som nasjon har forfalt ved at utlendinger bor i landet, skriver Gifty Arthur. Foto: Privat
OPPLEVER DU DETTE?: Jeg blir satt i ubehagelige situasjoner nesten daglig. Jeg har blitt spyttet på og lagd apelyder til. Jeg har blitt fulgt etter i butikken og på gata, av folk som snakker høyt om hvordan Norge som nasjon har forfalt ved at utlendinger bor i landet, skriver Gifty Arthur. Foto: Privat Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Jeg, som mange andre, tok opp telefonen tirsdag kveld og åpnet Instagram. På det tidspunktet var jeg ikke klar over hva jeg skulle bli eksponert for.

De fleste har fått med seg hashtagen #blackouttuesday og forstått betydningen av slagordet, men jeg er usikker på om folk helt forstår hva slagordet prøver å fremme av handling.

Jeg har overhørt en del samtaler den siste tiden som omhandler fordommer og rasisme i det norske samfunn og den røde tråden i de samtalene er at det ikke er like ille her til lands som i USA.

I 2001 sa en stor andel av det norske folk og politikere at de ALDRI skulle glemme, men jeg føler allerede at de har glemt navnet Benjamin Hermansen og løftene de ga om å bedre samfunnet vi lever i.

IKKE GLEM: Jeg håper at demonstrasjonene nå, skaper varig endring i dette landet, men jeg håper også at demonstrasjonen vi hadde i 2001, etter drapet på Benjamin Hermansen, ikke blir glemt, skriver innsenderen.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix
IKKE GLEM: Jeg håper at demonstrasjonene nå, skaper varig endring i dette landet, men jeg håper også at demonstrasjonen vi hadde i 2001, etter drapet på Benjamin Hermansen, ikke blir glemt, skriver innsenderen. Foto: Tore Meek / NTB scanpix Vis mer

Jeg kan ikke glemme hendelsen fordi jeg ser realiteten i speilet hver eneste dag. Jeg så det ene svarte bildet etter det andre på skjermen min, og for hvert innlegg jeg så, så følte jeg ikke en solidaritet i kampen mot rasisme, jeg ble heller skuffet over situasjonen.

For noen er dette rart, men det fikk meg til å tenke på mine nærmeste venner og om de noen gang har hatt en samtale med meg eller en annen person med en mørkere hudfarge om rasisme i deres hverdag.

Jeg har ikke en forventning om at alle skal ta seg en prat med en mørkhudet person for å orientere seg om situasjonen som har oppstått, eller rettere sagt, alltid vært til stede. Men jeg forventer at folk skal opplyse seg selv om problematikken som omhandler rasisme i Norge .

Jeg er en førstegenerasjons barn som er stolt av å kalle meg selv norsk, med opprinnelse fra Ghana. Det er til tider vanskelig å ønske seg en tilhørighet til et land hvor mennesker jobber så hardt for å få meg til å føle meg mindre verdt basert på min hudfarge.

Jeg har stilt pappa spørsmål om hvorfor han valgte å bosette seg i Norge og svaret jeg fikk, var at han likte stillheten. Men jeg trenger at vi bryter den stillheten min far søkte da han kom til Norge på slutten av 1970 tallet, fordi vi trenger en endring i dagens samfunn.

Dette er ikke lett tema å snakke om, men noen må gjøre det. Det er ubehagelig for enkelte mennesker, men jeg har ikke noe valg.

Jeg blir satt i ubehagelige situasjoner nesten daglig. Jeg har blitt spyttet på og lagd apelyder til.

Jeg har blitt fulgt etter i butikken og på gata, av folk som snakker høyt om hvordan Norge som nasjon har forfalt ved at utlendinger bor i landet.

Jeg har løpt for livet fra nynazister, og har blitt truet med å bli banket opp.

Jeg lar frykten styre mine handlinger når jeg ser en skinhead fordi usikkerheten om han er en nazist eller ikke, gjør at jeg krysser gata.

Jeg, som mange andre, har latt frykten styre mine handlinger i enkelte tilfeller. Jeg kan ikke snakke på vegne av andre men dette er en måte jeg beskytter meg selv fra det ukjente på, basert på tidligere traumer. Jeg vet at det ikke er riktig, og jeg rettferdiggjør ikke mine handlinger, men du må forstå de underliggende faktorene.

Jeg tror ikke at du ofte blir satt i en situasjon der du, hvis velger å ha tillit i en fremmed person, kan risikere livet ditt.

Jeg har hatt samtaler med personer som har kalt seg selv rasister, og har måttet høre på alle deres begrunnelser for hvorfor de hater folk som meg og hva de pleide å gjøre mot mørkhudete personer som meg selv.

Jeg er glad for min oppvekst på Søndre Nordstrand og at jeg kan se forbi en persons hudfarge. Men jeg trenger at vi begynner å snakke på vegne av andre og at vi utfører konkrete handlinger for at dette landet skal endre seg i forhold til rasisme.

Jeg håper at demonstrasjonene nå skaper varig endring i dette landet, men jeg håper også at demonstrasjonen vi hadde i 2001, ikke blir glemt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!