Lærerike år i kommunestyret: De siste fire årene har vært de mest lærerike i mitt liv. Jeg har blitt introdusert for begreper som liggedøgn, økonomisk forsvarlighet og vakante stillinger, skriver Ola Schrøder Røyset. Foto: Privat.
Lærerike år i kommunestyret: De siste fire årene har vært de mest lærerike i mitt liv. Jeg har blitt introdusert for begreper som liggedøgn, økonomisk forsvarlighet og vakante stillinger, skriver Ola Schrøder Røyset. Foto: Privat.Vis mer

Jeg har lenge stått på lista over foreslåtte kutt. Jeg koster for mye penger

Det er opp til kommunen å vurdere om jeg, også etter valget, får fortsette med det livet jeg har i dag.

Meninger

Jeg er funksjonshemmet og sykt bekymret. Ikke for diagnosen, men for det kommende valget. Min kropp er såpass redusert at det du leser nå, er skrevet av min assistent. Det er mine ord, men hun skriver.

Etter valget kan det være at jeg ikke lenger har noen som kan skrive for meg. Det er ikke det at jeg har blitt frisk over natten, selv om det helt klart hadde vært å foretrekke. Nei, det handler om hvorvidt kommunen finner mitt tilbud økonomisk forsvarlig. For det er opp til kommunen å vurdere om jeg, også etter valget, får fortsette med det livet jeg har i dag. Jeg bor for øvrig i Trondheim, studerer, jobber og jeg klarer ikke å svelge min egen mat. Der har du et paradoks. Et hode som fungerer i et legeme som har kapitulert. Men jeg er spent. Vil jeg få fortsette å jobbe, selv etter valget?

For det er kommunen som bestemmer om jeg kan ha assistenter som kan bistå meg når jeg trenger det. Ved en endring i partisammensetningen, risikerer jeg og flere med meg at vi ikke lenger kan reise ut av kommunen, delta aktivt i samfunnslivet, ha friheten til å leve som deg. Og jeg har lenge sett at jeg står på lista over foreslåtte kutt. Jeg koster rett og slett for mye penger. Jeg holder pusten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er flere som frykter salderingsposten. Ved forrige kommunevalg var jeg så heldig å bli valgt inn i bystyret i min hjemkommune Ålesund. De siste fire årene har vært de mest lærerike i mitt liv. Jeg har blitt introdusert for begreper som liggedøgn, økonomisk forsvarlighet og vakante stillinger. Det tok vel å merke litt tid før jeg forsto hva dette egentlig innebar, men når jeg først gjorde det, så angret jeg med ett på at jeg stilte til valg.

Et sykehjem har alltid prosedyrer på hvor ofte pasientene skal opp av sengen, skal dusje, få mat, medisin og så videre. Disse prosedyrene er et minimumskrav, og dersom de ikke følges skal det skrives noe som kalles avvik. Dette er en fin form for merknad, slik du får på ungdomsskolen om du ikke oppfører deg i timen. Disse avviksrapportene blir så sendt, gjerne kvartalsvis, til helsekomiteen i den respektive kommunen. Her blir avvikene skummet igjennom av de lokale politikerne, og i majoriteten av tilfellene ignorert.

Jeg satt i en slik komité da vi fikk en rapport om at en 80 år gammel dame hadde hatt tre liggedøgn og ikke fått dusjet på ti dager. Argumentasjonen bak dette var at de ikke hadde bemanning nok til å ta unna alle pasientene, og av økonomiske grunner ikke kunne leie inn ekstra bemanning. Med andre ord, fordi jeg som politiker hadde vært med på å prioritere andre ting enn dette sykehjemmet, måtte en 80 år gammel dame ligge i sengen sin i tre døgn.

Jeg fikk fullstendig panikk. Hva i alle dager kan være mer viktig enn å sørge for en verdig eldreomsorg? Jeg kom ikke opp med et eneste motargument til meg selv. Deretter begynte jeg å tenke. Hva er viktigst, meg eller henne? Jeg hadde for lengst oppdaget min egen post i budsjettet, og oppdaget også at jeg ikke akkurat er billig i drift. Så der befant jeg meg. I en situasjon ingen politiker noen gang bør befinne seg i. Jeg veide mitt liv mot hennes.

Da innså jeg det. Bevilgningene til helse burde aldri vært avhengig av den kommunale økonomien. Slik systemet fungerer i dag, gjør vi hjelpetrengende i samfunnet vårt, meg inkludert, om til en politisk handelsvare som blir dratt frem hvert andre år under kommune- eller stortingsvalget. Vi gjør menneskers liv om til brikker på det politiske spillbrettet og verdigheten er betalingsmiddelet!

Hvorfor skal det være opp til ditt bosted om du får dusje en, to eller ingen ganger i løpet av en uke? Hvorfor må jeg holde pusten og håpe at rett parti kommer til makten, slik at jeg ikke blir fengslet i min egen kommune? Jo, fordi ingen innser at i en kommune vil alltid de som roper høyest, bli prioritert.

Jeg står fortsatt på valglisten i Ålesund. Politikk er interessant og lærerikt, men jeg vet ikke om jeg makter å måtte velge mellom liggedøgn, skole og kultur. Det går på verdigheten løs. Det er et umulig valg.