SNAKKET UT: Per Sandberg og Bahareh Letnes holdt pressekonferanse i forbindelse med lanseringen av boken «Fremmede makter har flyttet inn». Video: NTB Scanpix Vis mer

Politisk bokhøst:

Jeg har lest høstens kontroversielle politikerbøker - nå vil jeg helst bare glemme dem

Tre profilerte toppolitikere ga ut bok i høst. Tusen sider seinere er verken lesere eller den offentlige samtalen særlig klokere, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Bokhøsten sto i politikkens tegn. Med hver sin monolog grep Knut Arild Hareide, Sylvi Listhaug og Per Sandberg alle etter det lange formatet for å bryte lydmuren i den offentlige samtalen. Alene, eller i samråd med andre, gjorde de forfattere ut av seg for å hamre inn budskapet, sette premissene, og skrive sin historie.

Eller kanskje aller helst skrive den om. Tross store forskjeller i bøkenes innhold og stil: Felles er forsøket på å ta regien over egen fortelling. Ikke med løgn, men ofte ved utelatelse av motstanderens argumenter og intensjoner, drøye påstander, avledningsmanøvre, eller andre triks fra retorikkens verktøykasse.

For de har åpenbart mye å vinne. Kanskje deler også forfatterne en følelse av at det haster mer enn før å få stoffet ut. Selv store skandaler blir fort gammelt nytt, og mulighetene til å korrigere det etterlatte inntrykket svinner fort hen. Hvis den allmenne tolkningen av politiske begivenheter blir stående i deres disfavør, kan det hefte ved dem for alltid.

Men i den grad det har vært en bevisst strategi, lykkes ingen av dem nødvendigvis godt i forsøket.

Vårt trekløver skred likevel rakst til verket, og på hvert sitt vis, i hver sin krets, formulerte de støy og kontroverser. Kort tid før han proklamerte for partifeller, statsministeren, og velgerne at hans hensikt er å felle regjeringen for å danne en ny med Ap og Sp, benyttet KrF-lederen boksidene til å skrive partiet mot sentrum-venstre.

Der KrFs blåblå fløy bare fikk noen uker på seg til å formulere et sammenhengende forsvar av et fornuftsekteskap mellom Frp og kristendemokrater, arrangerte Hareide side opp og ned om hvorfor kjærligheten til sentrum i norsk politikk lever friere med Støre enn Solberg som make.

I samme åndedrag vasket han også sine hender etter fem år med Frp-samarbeid. Selv om han skulle tape kampen om partiets framtid, tok han med boka delvis kontroll over sin egen fortid. Nyfrelst og ren opp av elva, klar for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet eller nye kapitler i livet.

Men der Hareide hovedsakelig brukte bok som et ledd i en intern prosess i partiet, prøver Sandberg å gjenvinne regien over eget ettermæle i kjølvannet av egen avgang i sommer.

Mellom permene, som har den ville tittelen «Fremmede makter har flyttet inn – justismord og politisk drap», er stoffet langt mindre dramatisk enn oppladningen skulle tilsi. Boka er i grunnen bare en hastig sammenstilling av alt som ser ut til å oppta Per Sandberg:

Et utleverende oppgjør med ekskona, skryt av egne forbindelser med folk på ministernivå i land som Kina, Russland og Iran, et forsvar for handel og dialog som viktige verktøy for demokratibygging, et forholdsvis mildt oppgjør med pressedekningen rundt egen avgang, og en helt ordinær reiseskildring av en ferietur. For ikke å glemme gjentatte forsøk på å tone ned debatten om hvordan hovedpersonen utgjorde en mulig risiko for rikets sikkerhet ved å ta med tjenestetelefonen på Iran-ferie.

Det eneste som redder verket på 300 sider fra å være en ordinær helaften med Sirkus Sandberg, er de rå og nære kapitlene om Letnes brutale oppvekstvilkår i Iran. Selv har jeg tidvis lurt på hvorfor Letnes ser seg tjent med mediekjøret paret selv har lagt opp til med denne boka, men hvis man kan feste lit til denne fortellingen, forstår jeg mer.

Der Sandberg tar et foreløpig farvel med toppolitikken, våkner partifelle Sylvi Listhaug opp til en morgen full av muligheter. Hvor skjebnen tar henne, vet hun ikke selv, men dersom Frp på et tidspunkt skal skifte ut Siv Jensen, har Listhaug skrevet en lang jobbsøknad som trolig faller i svært god jord hos partiets kjernevelgere.

«Der andre tier» blir likevel stående som en større PR-bragd enn noe som skal etterlikne skrifter av litterær og politisk karakter. I likhet med Sandberg forsøker hun å skrive en fordelaktig historie rundt egen avgang. I Pers verden har Jonas Gahr Støre politisk blod på hendene. I Listhaugs virkelighet har samme mann skylden for det meste. Selv reaksjonene på hennes famøse Facebook-post var en planlagt kampanje fra Arbeiderpartiet, mener hun. Selv i sakprosa lever fantasien.

Hvorfor skriver toppolitikere bøker? Denne høsten har det handlet om selvhevdelse, merkevarebygging, maktkamp, kreativ historieskriving, og gjengjeldelse. Men hvor er det blitt av politikken?

Og da mener jeg ikke den som kommer i form av finpussa talepunkter. Jeg savner den drøftende, tvilende og avveiende formen av politisk samtale og nybrottsarbeid. Bøker vi blir klokere av, som flytter debatten og opplyser.

Kall det gjerne en naiv etterlysning, men av trekløverets bøker er det bare Hareide som er i nærheten av å skrive slik, selv om også han høstet mye kritikk for en skjev framstilling av høyresidens politikk og motiver. Civita-sjef Kristin Clemet gikk til og med så langt at hun omtalte beskrivelsene i boka som «veldig polariserende og litt vonde å lese.» Hvis Hareide ble tung kost, blir trolig Listhaugs verk en prøvelse.

Landets forlagssjefer kan med fordel ta en runde på hvilken form det norske folk skal få politikken servert i. Høstens bøker inneholdt få lyspunkter. Tidvis har jeg nesten følt meg lurt. Jeg skjønner hvorfor bøkene er skrevet, men ingen må egentlig lese dem for at de tre forfatterne skal oppnå hensikten med utgivelsene. Poengene er porsjonert og kvittert ut i rikspressen lenge før folk rekker innom bokhandelen.

Det kan godt være de blir stående som tunge og avgjørende brikker i et høyt politisk spill, men noe bidrag til den offentlige samtale eller noe som skal glede under juletreet, er det ikke. Etter en traust bokhøst får vi håpe på en ny vår for den politiske litteraturen.