PÅ HILS: Næringsminister Monica Mæland og utenriksminister Børge Brende hilser på president Xi Jinping i Folkets store hall etter et møte i Beijing i vår. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
PÅ HILS: Næringsminister Monica Mæland og utenriksminister Børge Brende hilser på president Xi Jinping i Folkets store hall etter et møte i Beijing i vår. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Tufte-vikar:

Jeg har løsninga på regjeringas Kina-krise

Et beskjedent forslag.

Meninger

Fredsprisvinner Liu Xiaobo har kreft. EU har gått ut og bedt Kina om å løslate aktivisten, mens land som Taiwan, Frankrike og USA har tilbudt seg å ta imot ham. Da vår egen statsminister ble spurt om en kommentar, henviste hun til utenriksminister Børge Brende, som igjen krøllet sammen forespørselen og kastet den gjennom den lille basketballkurven han har på kontordøra si, hvorfra den landet pent og pyntelig i papiravfallet. «Svisj», hvisket han fornøyd til seg selv. Dette har jeg fra sikre kilder.

Det var i det hele tatt fryktelig ergerlig at Liu Xiaobo ble tildelt den der fredsprisen i 2010. Det skapte en haug med problemer for norsk handel og diplomati, mildt sagt. Liberale demokratier som Saudi-Arabia og Russland kritiserte Nobelkomiteens avgjørelse. Da bør man lytte.

Heldigvis er vi fortsatt utenfor EU og står fritt til å forme vår egen unike utenrikspolitikk. Dette gjør at vi kan markedsføre oss som verdens fremste fredsnasjon, samtidig som vi eksporterer våpen direkte til konfliktene vi seinere skal løse. Og ikke minst kan vi bli bestevenner med Kina, denne menneskerettsbautaen av et land som tilfeldigvis også har en umettelig appetitt på norsk laks.

Det tok seks år å gjenopprette forholdet til kineserne, men seint i fjor kunne endelig Børge Brende kunngjøre at vi var inne i varmen igjen. I den forbindelse kom de to landene med en fellesuttalelse om den lykkelige normaliseringen av forholdet mellom dem. Her heter det at «den norske regjeringen respekterer fullt ut Kinas utviklingsbane og sosiale system, og berømmer høyt den historiske og enestående utviklingen som har funnet sted».

Nei, vent, det var visst et sitat fra Arild Asnes, 1970.

Det er synd at regjeringas kritikere ikke ser hvor hardt den har jobbet for å fremme menneskerettigheter i Kina. Husker de ikke hvor varmt vi tok imot Dalai Lama i 2015? Ok, så måtte han smugles inn gjennom Stortingets ventilasjonsanlegg før han fikk hilse på Trine Skei Grande, men likevel. Og verken Erna eller Børge hadde mulighet til å droppe innom og si «namaste», men de hadde helt sikkert viktigere ting å gjøre. Lunsj, for eksempel.

Heldigvis finnes det en enkel vei ut av denne kinesiske fingerfella. Regjeringa lanserte nylig en ordning hvor man frivillig kan betale inn ekstra skatt. På denne måten fikk man stoppet kjeften på alle de irriterende sosialistene som mener at skattenivået er for lavt.

Jeg foreslår en liknende ordning for utenriksdepartementet: hvis du syns det er så ille at kinesiske dissidenter dør av kreft i politisk fangenskap, kan du selv få sponset reisen til Kina for å protestere (OBS: UD fraskriver seg ethvert ansvar for eventuelle forsinkelser, arrestasjoner eller lemlestelser som måtte oppstå i denne anledning). Dette burde være en tilfredsstillende løsning for alle parter.

Jeg hadde tenkt å sende dette forslaget direkte til utenriksminister Børge Brende, men han har blokkert meg på Twitter, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje deler han flere av kinesernes ideer om ytringsfrihet enn vi aner.