NEGATIVE TANKER: Når jeg er hjemme prøver jeg å distrahere meg selv så mye som mulig fra de negative tankene. Jeg må konstant mate hjernen min med noe for å ikke bli deprimert, skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
NEGATIVE TANKER: Når jeg er hjemme prøver jeg å distrahere meg selv så mye som mulig fra de negative tankene. Jeg må konstant mate hjernen min med noe for å ikke bli deprimert, skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Mobbing

Jeg har også arr du aldri vil se eller vite om

Jeg er 19 år, og i over halvparten av livet mitt er jeg blitt mobbet.

Meninger

På grunn av mye mobbing har jeg i snart fem år slitt med depresjon og angst. Nylig møtte jeg en av dem som mobbet meg på barneskolen mens jeg var på svømming med mamma. Jeg kjente angsten og sinnet komme.

Det jeg hadde mest lyst til å gjøre var å vise fram armene og lårene mine, som er fulle av arr etter selvskadingen jeg har drevet med.

Jeg fikk lyst til å snu meg mot gutten som gjorde meg så mye vondt på barneskolen og si «se hva alt du sa fikk meg til å gjøre, se de fysiske arrene jeg har, jeg har også arr du aldri vil se eller vite at er der. De siste fire årene har jeg fått angstanfall, vært suicidal, prøvd å ta mitt eget liv to ganger, vært på legevakta og fått sydd armen min etter at jeg kuttet for dypt, ligget våken om natta og grått til jeg sovnet av utmattelse, blitt medisinert, droppet skolen, unngått mennesker, låst meg inne på rommet mitt og nektet å møte noen eller snakke med noen. Du var med på å gjøre det mot meg selv om du ikke er klar over det. Tenk litt på det, ta det med deg videre.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen dager senere lå jeg våken og tenkte på å kutte meg. Jeg har vært skadefri i over 450 dager, og jeg gjorde det ikke. Jeg har flere ganger tenkt på å ta bilen og bare krasje, ikke hardt nok til å dø, men nok til å være bevisstløs i noen dager, nok til å bli satt på sterke smertestillende som gjør at jeg ikke føler noen ting.

Jeg er blitt bedre, jeg har vært med mamma og sett på håndballkamper hvor venninnene mine spiller, jeg har bitt tennene sammen og stått opp om morgenen selv om den lille stemmen i hodet mitt sier at jeg ikke skal stå opp og møte verden i dag, jeg har reist på jobb.

Jeg jobber på en barneskole, jeg tar alltid barna seriøst når de kommer og sier at noe plager dem, jeg setter meg ned sammen med dem og finner ut av hva som er feil, jeg prøver mitt beste for å løse konflikten selv om det bare er en liten ting som vi voksne kan syns er filleting. Jeg ser hvor glade og lettet de blir når de faktisk blir tatt seriøst. Jeg tar dem seriøst fordi jeg vet hvor vondt det er når en voksen sier at «det ikke er så farlig» eller «ikke bry deg». For i øynene til disse små barna på seks år har problemet utrolig mye og si, og det er viktig at de føler seg sett. Jeg vil ikke at noen av disse søte, snille, gode, smarte barna skal ende opp med de samme problemene som meg, og jeg blir glad inni meg når jeg ser at det hjelper dem.

Når jeg er hjemme prøver jeg å distrahere meg selv så mye som mulig fra de negative tankene. Jeg leser historier på nett, ser på tv-serier eller Youtube. Jeg må konstant mate hjernen min med noe for å ikke bli deprimert, og det funker mesteparten av tida. Noen ganger blir det fortsatt for mye for meg og da setter jeg meg ned med journalen min og skriver hva jeg føler. Ved å skrive følelsene mine ned på papir får jeg tømt meg. Noen ganger tar jeg journalen min med til BUP-timene mine og snakker med psykologen om hva som står der.

Noen ganger er ikke det å skrive det ned nok, noen ganger kommer fortsatt monstrene fram om natten og tar meg. Noen ganger klarer jeg å unngå dem lenge nok til at jeg får sove, andre ganger spiser de meg levende.

Jeg kommer meg, etter fire år på BUP ser jeg at det er lys i enden av tunnelen, jeg skriver dette for å fortelle andre i min situasjon at det blir bedre. Ikke gi opp, det finnes noe eller noen å leve for.