«Jeg har opplevd mye lykke»

BERLIN (Dagbladet): Når andre reiser til fjells, reiser DAG SOLSTAD til hytta si i Berlin. Her tar han trikken på kryss og tvers mens han studerer tyskerne i smug. Dagbladet ble med på en vandring i forfatterens andre hjemby.

- Det er ikke slik at jeg sitter og nistirrer på folk, men jeg prøver å studere mennesker. Noen ganger sitter jeg med notisblokka og tar notater. Men jeg faller fort i egne tanker, sier Dag Solstad.

I den selvbiografiske romanen «16.07.1941» tar han leseren med på en reise i Berlin. Her får vi innblikk i en rekke merkelige skikkelser, blant annet fra trikken: « Jeg satt på tvers overfor ham, og det var meg han kastet sine øyne på. Jeg så bort, jeg så ned. Jeg så opp, og så at den lille mannen stadig kastet sine øyne på meg, et gjennomborende blikk. » Vi sitter på trikken som slynger seg mellom grå høyblokker i det tidligere Øst-Berlin. Solstad undrer seg over om husene er bygd nylig eller om de er fra før krigen. Han sitter ofte sånn - og ser ut vinduet, eller på menneskene.

Ganske mye lykke

Vi møter Solstad en dag i oktober, lufta er mild og det er 20 grader i Tysklands hjerte. Det er lunsjtid på en av Berlins mange utekafeer i Mitte. Forfatteren bestiller seg en kopp te. Han virker lett til sinns. I Berlin lever han sitt andre liv sammen med kona Therese Bjørneboe.

- I din siste roman skriver du i en fotnote at du en gang vil skrive om din livsledsagerske?

- Ikke med Dag Solstad som hovedperson. Men jeg kommer til å skrive om en del ting som har med vårt forhold å gjøre. Det slår meg hvor vanskelig det er å beskrive slike tilstander som lykke i litteraturen. Og det er litt ille. Solstad tenker litt.

- Tross alt har jeg opplevd ganske mye lykke sånn personlig.

Å utfordre skjebnen

- Hvorfor er det så vanskelig å skrive om lykken?

- Å skrive om lykke er å utfordre skjebnen. Det er årsaken til at det er skrevet så lite om det. Man må på en merkelig måte overskride en grense.

- Det er ikke så mye lykke i romanene dine?

- Jo, det er mye indre munterhet. Romanpersonene er ikke så ulykkelige som man tror. Det er en slags enfoldighet i mine personer.

- Du har sagt en gang at du bare skriver om mennesker som er smartere enn deg?

- Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal dikte opp personer som er dummere enn meg selv. De personene jeg kan avsløre er mindre interessante enn meg selv og hører ikke hjemme i mine romaner, slår Solstad fast. Og legger til at han alltid strekker seg langt når han skriver romaner. Ja, han går så langt som å si at han har skrevet bøker som han neppe har forutsetninger for å skrive.

- Føler du at det er tilfelle med din siste roman også?

- Nei, der har problemene vært litt annerledes faktisk. Men jeg er ikke i stand til å si så mye om det nå.

Mens vi spaserer mot trikken forteller Solstad at han kom til Berlin for første gang for to og et halvt år siden. I romanen skriver han: « Jeg kom altså til Berlin, og slo meg til her. Det var i år 2000. Jeg, eller vi, leide en leilighet i Kreutzberg, en enkel toroms leilighet med en balkong i evig skygge, men med utsikt ned på det største tyrkermarked i Europa, utenom Istanbul. »

- Jeg synes det er deilig å være i en storby. Når jeg reiser er det alltid til storbyer. Jeg har ikke noe imot natur, men jeg er et bymenneske.

- Er Berlin ditt førstevalg?

- Nei, Berlin er rett og slett den byen jeg har økonomi til å bo i. En av grunnene til at vi kan være her er at vi kan dra hjem akkurat når det måtte passe oss. Fordi vi har en leilighet stående og vente på oss i Oslo. Det er fint å kunne veksle mellom to steder å være.

Solstad forteller at den største kontrasten mellom tyskere og nordmenn er dannelse. Tyskerne er langt mer høflige enn oss nordmenn, påstår Solstad. Han har til og med lest svart på hvitt i et reiselivsmagasin at tyskerne er blant de mest høflige i verden.

Fordommer

- Men er ikke tyskerne nettopp kjent for å være uhøflige?

- Det er fordommer. Jeg merker jo hvor høflig jeg er de første dagene jeg kommer hjem til Oslo. Hvordan jeg kommer inn i butikken og sier «morn» og «farvel» når jeg går. Siviliserte omgangsformer er veldig i forfall i Norge. Når man er i selskap og skal presentere seg får du jo ikke vite hva folk heter. De sier bare «Hanne» eller «Marte» eller noe sånt. Det er merkelig. {$4028}

{$4027}Jeg sier alltid etternavnet og da har jeg en følelse av at jeg blir oppfattet som snobbete eller arrogant. Å si etternavnet sitt blir liksom for intimt.Vi runder Torstrasse og setter oss på trikken. Nå skal vi trenge dypere inn i Øst-Berlin. Og ettersom trikken snirkler seg lenger mot øst, blir høyhusene stadig flere og gråere. I sin siste roman skildrer Solstad østberlinerne med stor sympati og innlevelse. 50 prosent av østtyskerne stemmer fortsatt på det kommunistiske parti.

Ble tråkka på

- Det tror jeg er fordi partiet klarer å formulere en identitet som er deres. De føler seg veldig tråkka på av vesttyskerne. Det skjedde jævla mye etter gjenforeningen som var trakasserende. Blant annet kom det folk fra vest og forlangte å få tilbake eiendommene sine fra 50 til 60 år tilbake. Østtyskerne ble gransket, mange mistet jobben og ble erstattet med Vest-tyskere. Og her snakker vi om folk med kvalifikasjoner.

- Så du føler ikke at det er et integrert folk?

- Nei. Dette er et folk med to identiteter.

Det er ingen tvil om at Solstad føler en slags tilhørighet med Øst-Berlinerne, og nå har han funnet seg sitt eget fotballag som han holder med. Selvsagt et gammelt fagforeningslag.

- Det er stil over det laget. Det er lenge siden jeg oppdaget dem, men jeg synes det var litt under min verdighet å holde med et andredivisjonslag. For to år siden kom de faktisk med i den tyske cupfinalen. Og da besluttet de at de skulle ta offentlig kommunikasjonsmiddel til Olympia-stadion. Det likte jeg.

Trikken tar en bue og med ett har vi havnet i grenseland mellom øst og vest.

Vi går av trikken og idet vi krysser Oberbaumbrücke, blir Solstad nesten overkjørt av en syklist.

- Dette blir min død - å gå midt i sykkelfeltet. Disse syklistene, de grønne som jeg kaller dem, de er så hensynsløse.

- Der er den gamle muren, utbryter Solstad.

- Men det er bare tull altså. Den er bare en halvgod politiske løsning. En turistattraksjon.

Vi har kommet til Solstads egen bydel, Kreutzberg. På grunn av lave husleier er dette strøket befolket av tyrkerne, studentene og kunstnerne. Vi slår oss ned på en kafé, ikke langt fra Solstads leilighet. Forfatteren treffer en gammel kjenning, den norske-tyske kunstneren Kohler, som anviser et av de bedre utebordene. Solstad vil spise ål.

- Jeg lager jo en god del mat selv, sier han plutselig mellom to munnfuller.

- Ja, det er ikke kompliserte saker. I går lagde jeg villsvin med blåbærsky.

Siste stopp er Oasen kafé, et steinkast fra Solstads leilighet. Her startet Solstad arbeidet med sin siste roman, utstyrt med notisblokk og et innadvendt blikk. Vi setter oss ved stambordet i hjørnet. På jukeboksen strømmer banal tysk Grand Prix-musikk, og de slitne gjestene enser ikke at Norges mest berømte forfatter har inntatt stedet.

Alvorlig

- Er det godt å få være anonym?

- Ja, men jeg blir ikke så ofte gjenkjent i Norge heller. Solstad ser alvorlig inn i kamera.

- Du smiler ikke på bilder.

- Nei, jeg pleier ikke det, sier Solstad idet ansiktet åpner seg i et smil og fotografen trykker på avtrekkeren.

GÅTEN: Dag Solstad framstår som gåtefull i sin nye roman der han bruker seg selv som hovedperson. - Det slår meg at det er vanskelig å beskrive lykke, sier forfatteren.