Jeg har sett Jensen forbannet

Det er som om noen har puttet penger på Carsten Jensen. Han sitter feminint i en hvit sofa med en tekopp mellom hendene og er ikke til å stoppe. For et øyeblikk siden kom han til å tenke på en fyr som en gang anklaget ham for å ødelegge Vietnams uskyld, fordi Jensen hadde reist der og skrevet bok om det. Nå prosederer han som om det var et kvarter til han skulle i skjærsilden. Carsten Jensen, forfatter, familiefar og åndsmenneske, skulle liksom ha forgrepet seg på Vietnam og ødelagt landets uskyld. Vet du hva!

- Og da sa jeg til denne fyren, freser Jensen.

- «Hva slags uskyld er det du snakker om? Vietnam var i krig i tretti år! Tre millioner døde! 25 millioner bombekrater! Verdens høyeste krefttall! Hva slags uskyld kan jeg, en ryggsekkturist fra Danmark, ødelegge? OM JEG FÅR BE!»

JENSEN SETTER FRA SEG tekoppen med et snev av tilfredshet. Han smiler. Talen har vart i drøye ti minutter. Forsvaret for ryggsekkturistene er avsluttet.

«Tanken om uskyld er absurd,» sa Jensen i talen.

«Ikke bare absurd, den er fundamentalistisk!» sa han.

«Hvordan ville nordmenn reagere, hvis noen sa at Norge var best i tida 1814, da vi satt i hver vår dal og sang triste folkesanger og trodde på alt presten sa?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sånn argumenterte Jensen. Det er som han har forberedt seg.

REISESKILDRINGEN «Jeg har sett verden begynne» etterfølges nå på norsk av «Jeg har hørt et stjerneskudd». Bøkene er basert på en ni måneder lang reise verden rundt. Fra Russland, gjennom Asia, via Papua Ny Guinea til Sør-Amerika. Jensen er blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris for dem.

- Hvorfor reiste du?

- Vet ikke. I ettertid har det vært lett å si at jeg dro fordi jeg nettopp var blitt skilt, fordi jeg ikke hadde noe konkret arbeid, men sannheten er vel at jeg ikke vet. Jeg tror kanskje jeg hadde lyst til å begynne i forfatterskolens 1. klasse, gå tilbake til grunnelementene i det å skrive: lydhørhet og iakttakelse.

- Hvorfor det?

- Jeg hadde allerede skrevet to bøker som jeg nok må innrømme at ikke var spesielt vellykkede. De ble skrevet i en fase i livet da jeg var for forfengelig til å være selvkritisk.

- Da du satt alene for første gang, og skulle legge ut på reisen, hva tenkte du da?

- Hva jeg tenkte? Jeg skal fortelle deg hva jeg tenkte, jeg skal bare ut og hente litt mer te.

Jensen reiser seg og tasser i sokkelesten gjennom de store, hvite stuene i toppleiligheten i København. Gjennom det store biblioteket og ut på kjøkkenet. Han kommer tilbake i ny genser. Han hadde ikke vært forberedt på at det var fotograf med, forteller han.

- Jo. Nå skal jeg svare på hva jeg tenkte da jeg ble alene. Det er veldig lett: Jeg var simpelthen skrekkslagen. Det jeg hadde kastet meg ut i, forekom meg fullstendig uoverskuelig. Det var som å springe ut gjennom døra der og kaste seg ut fra altanen.

Jensen peker mot balkongen. Døra er åpen, og de hvite gardinene blafrer i den varme København-høsten.

- Når kom du over angsten?

- Det gjorde jeg ikke. Den kom tilbake hver gang jeg kom til et nytt sted.

PÅ EI STRAND PÅ NEW IRELAND i Stillehavet fant Carsten Jensen skallet av en kokosnøtt. Ikke så uvanlig på ei strand i Stillehavet, men oppi skallet vrimlet det av eremittkreps. De kravlet tappert oppover innsida av skallet, men idet veggen krummet seg og ble stupbratt, ramlet de til bunns igjen. Jensen syntes de liknet mennesker. Mennesker som alltid strever seg videre, men aldri gir opp, selv om de ikke kommer noen vei.

- Jeg så på krepsen som et bilde på menneskets ukuelighet. Vi prøver, vi mislykkes, men vi prøver igjen. Hvis jeg hadde skrevet den perfekte boka, så hadde jeg ikke forsøkt igjen. Men siden jeg hele tida mener at min neste bok vil bli bedre enn den forrige, så fortsetter jeg. Sånn sett er jo alle bøkene fiaskoer. Jeg lykkes jo aldri med å skrive den perfekte boka. Men vi mennesker gir ikke opp. Det er moralen i bøkene mine. Jeg er blitt optimistisk på vegne av menneskeheten. Vi har en grunnleggende, ukuelig vilje til å leve videre. Det er jo heroisk.

- Hvis vi klatrer og faller ned igjen, så er det vel strengt tatt ikke så mye å kjempe for?

- Jo. Mennesker er heroiske. Vi står opp hver dag og går på jobben i håp om at livet skal bringe oss noe nytt.

Jensen ser seg om etter eksempler på hvor heroiske vi mennesker er. Han finner en gummiplante i vinduskarmen.

- Det er heroisk å sette planter i vinduet, sier han.

- Hvorfor det?

- Fordi vi kunne latt det være. Vi gjør det likevel, fordi vi vil ha det pent rundt oss. Og hvorfor gjør vi det? Hvorfor setter vi oss ikke bare ned og ser på TV? Fordi vi er tapre.

- Hva er galt med å se på TV?

- De som ser på TV hele tida, jeg understreker hele tida , de vil ikke noe med livet sitt. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor ikke de bare tar sitt eget liv. De bør skyte seg i hodet!

- Jeg forstår hvorfor potteplanter er bedre og mer heroisk enn TV.

- Jeg sitter ikke her for å snakke om TV.

- Det var du som tok det opp.

- Ja, jeg ville bare si at det er heroisk at mennesker forsøker å gjøre noe meningsfullt med livene sine.

JENSEN SER BEKYMRET PÅ FOTOGRAF Randem. «Er du sikker på at du ikke vil ha te? Kaffe? Hvitvin? Ingenting? Vann?» Omtanken er påtakelig. Han vil at hun skal ta pene bilder av ham. Han er forfengelig.

- Er du blitt sentimental av å reise?

- Ja. Sikkert. Men jeg prøvde å holde det utenfor boka. Hehehe.

- Det er vel en del sentimentalitet i bøkene?

- Du opplever bøkene som sentimentale?

- Av og til.

- Ja, da blir jeg veldig lei meg. Det er jo ingen forfattere som setter seg ned og skriver noe de selv synes er sentimentalt. Det er jo det samme som dårlig smak. Med mindre sentimental betyr forskjellige ting på dansk og norsk, og det tror jeg bestemt ikke det gjør. Sentimental er jo det samme som banal, sier Jensen.

- Nei, sier jeg.

- Jo, sier Jensen.

«Jeg har sett verden begynne» åpner med et postulat fra Carsten Jensen om at det eneste han vet om verdenshistorien, har han lært ved å se et barn bli født. Det virker pussig, ettersom han har reist gjennom Russland, Kina og Vietnam, og sett sporene av stalinisme, diktatur og krig. Noe må han vel ha lært.

- Du forstår det ikke? Vel, da må jeg forklare det. Barnet jeg nevner, er min datter Laura. Da jeg så henne bli født, forsto jeg simpelthen ikke hvor hun kom fra. Altså, jeg vet jo hvordan min kone ble gravid, biene og blomstene, ikke sant, men hvor kom fingrene hennes fra, hvor kom neglene hennes fra? Hvem er denne keramikeren med dreiebenk inni min kone? Følger du meg?

- Nja.

- For det første: Her har det skjedd en masse ting jeg ikke har vært herre over. For det andre: Dette har jeg et enormt ansvar for. Sånn er det med historien også. Alt ligger utenfor vår kontroll, men likevel må vi forholde oss til det. Kan du følge meg?

DET ER SVÆRE TANKER I HODET TIL JENSEN. Av og til identifiserer han seg med menneskeheten, sier han. Altså ikke med dansker eller europeere, men med menneskeheten. Litt sånn som i filmen «Armageddon», der en gjeng amerikanere forsøker å redde menneskene fra en gigantisk meteor som er på vei mot jorda.

- Noen ganger føler man at jorda er overskuelig. Noen ganger føler man at man hører hjemme på jorda , ikke i et land eller en by. Det følte jeg i Peru, mitt siste stoppested.

- Var det derfor du trodde det var liv på Mars?

Jensen rødmer.

- Ja, hehe. Det var min venn Thomas som overbeviste meg. Han hadde sett det på TV. Peru er et magisk land, og han skjønte ikke at det var en gimmick. Men vi trodde bare på det i to dager, altså. Det føltes veldig naturlig.

- ER DU KJENT MED at journalist Svend Rasmussen gikk sporenstreks hjem til kjæresten sin og fridde etter å ha møtt deg?

- Hva sier du?

- Han fridde etter å ha møtt deg.

Carsten Jensen blir ikke overrump-let. Ikke begeistret heller. Han blir

forundret.

- Hvorfor gjorde han det?

- Det var det jeg hadde tenkt å spørre deg om.

Rasmussen intervjuet Carsten Jensen for Scanorama, SAS-magasinet. Jensen har ikke sett det. Ikke før nå. Han griper bladet, leser epilogen om journalistens frieri, men begynner snart å interessere seg mer for bildene.

- Det var da noen forferdelige bilder. Du tar vel bedre bilder enn dette? sier han bekymret.

- Hva tenker du om han som fridde?

- Hva skulle jeg tenke om det? Det er da hans sak.

- Hva skjedde under intervjuet?

- Ingenting spesielt. Vi spiste på en dyr restaurant. Kanskje han fikk for mye vin.

Jensen studerer bildene av seg selv nøye. Han rynker panna.

- Eller kanskje jeg overøste ham med all min sentimentalitet