SKAM: Den norske kirke tar tydelig avstand fra homohat. Men vi bør ikke være sein til kritisk selverkjennelse og beklagelse, skriver Kristin Gunleiksrud Raaum i Kirkerådet.
SKAM: Den norske kirke tar tydelig avstand fra homohat. Men vi bør ikke være sein til kritisk selverkjennelse og beklagelse, skriver Kristin Gunleiksrud Raaum i Kirkerådet.Vis mer

Homokamp og Kirka:

Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas

Den norske kirke tar tydelig avstand fra homohat. Men vi bør ikke være sein til kritisk selverkjennelse og beklagelse. For kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd.

Meninger

Daniel Skjevik-Aasberg, 1. nestleder i Unge Høyre har en viktig artikkel i Dagbladet 9. juli.

Da vi på Kirkemøtet i 2017 vedtok at det skulle innføres en vigselsliturgi for likekjønnede par – som kan brukes av alle, var det en merkedag og en historisk dag. For LHBT+-ere er det et uttrykk for at deres kjærlighet ikke lenger behandles som mindreverdig. Mye urett er begått gjennom historien overfor lesbiske, bifile, homofile og transpersoner.

Jeg har ved flere anledninger tatt kraftig avstand fra den behandling mange LHBT+-ere har opplevd. Jeg har sett smerten på nært hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken bør ikke være sein til kritisk selverkjennelse og beklagelse. For kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd. Vigselsvedtaket har bidratt til å rette dette opp igjen.

Men fortsatt skjer det – både i form av hatefulle ytringer – og i form av vold. «Homo» brukes som skjellsord (Rundt 10 prosent grøsser når de tenker på homofile menn, kunne vi lese nylig.) Stadig kan vi lese om par som blir slått ned fordi de leier på åpen gate – og er av samme kjønn. I Orlando ble 49 LHBTere skutt og drept på nattklubben «Pulse». De ble drept på grunn av hvem de var. På grunn av hvem de elsket. Det var mange som da skjønte at vi kan ikke ta for gitt at LHBT-ere er trygge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette ble en bekreftelse på at hat mot LHBT+-ere ikke er noe fortidig, noe vi er ferdige med. Mange steder lever de med trusler, med vold, med forakt og fordømmelse. Flere steder i verden er hatkriminalitet dagligdags og kjærlighet og forelskelse og kjønnsuttrykk og identitet må skjules og gjemmes unna. Og her til lands ser vi stadig eksempler på ytringer på sosiale medier og avisenes kommentarfelt som er klare eksempler på hatefulle ytringer mot LHBT+personer.

Vi har alle et felles ansvar for å motarbeide slike holdninger og bidra til å gjøre livet tryggere for de av oss med LHBT+-identitet. Kirken er en sentral aktør, sammen med idrett, næringsliv og politikk – og ikke minst foreldre og skole. Vi som er religiøse ledere har et særlig ansvar for å slå ned på hatefulle ytringer i egne rekker – og utenfor. Den norske kirke tar og har tatt dette ansvaret. Vi deltar i debatten, argumenterer saklig og tydelig. Særlig har Åpen folkekirke bidratt. Men vi må stadig spørre oss om vi gjør nok.

I Den norske kirke er det to teologisk begrunnende syn på spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede par. Jeg har stått midt i denne prosessen i flere år – diskusjonen har pågått i stort alvor. Jeg har opplevd stor evne og vilje blant sentrale aktører til å ta inn over seg den smerte som LHBT+-personer bærer på. Kirkelige ledere i Den norske kirke og i andre kirkesamfunn har vært gjennom store endringer i sin forståelse av og synet på LHBT+-personer. Dette gjelder også dem som mener at ekteskapet er for mann og kvinne. Jeg mener det er grunnlag for å si at det de seinere åra er skjedd et paradigmeskifte i norsk kristenhet når det gjelder forståelsen av og omtalen av LHBT+-spørsmål. Og altså ikke bare i Den norske kirke.

Men som Skjevik-Aasberg selv påpeker, det blir kanskje særlig problematisk når hatefulle ytringer gis en teologisk begrunnelse. Derfor har religiøse ledere særlig ansvar for å si tydelig ifra når teologi, Gud og troen brukes – det vil si misbrukes – til å trykke mennesker ned. Når hat og trakassering får ytre seg i Guds navn, forsterkes det. Mange kristne mene at ekteskapet er for mann og kvinne og argumenterer ryddig, saklig og respektfullt for sitt syn. Men ikke alle gjør det. Det er nok av eksempler på at Bibelen brukes til å begrunne overtramp og trakassering. Derfor er åpenhet i den teologiske samtalen helt avgjørende.

Vi er mange som ikke møtes med respekt for vårt teologiske syn på ekteskapet. Også dette er problematisk. Men la oss aldri et øyeblikk miste av syne at det er de av oss med LHBT+-identitet som bærer smerten og byrden. Som har gjort det, og som fortsatt gjør det.

Gjør vi nok? I Den norske kirke og i andre kirkesamfunn? Åpenbart ikke. Derfor nedsatte Bispemøtet i Den norske kirke for et par år siden et LHBT-utvalg. Nå er ballen spilt videre til Kirkerådet, og vi skal behandle denne saken i september. Saken gjelder både arbeidsgiverspørsmål og hvordan LHBT+-personer tas imot i kirken, og vi må bruke denne saken til å bidra til at Den norske kirke er enda mer offensiv i å ta avstand fra hatefulle ytringer mot LHBT+-personer. For det er dessverre nødvendig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook