Jeg har sett romanens lys

«...Små, øyensynlig isolerte, passasjer hoper seg opp og fører til en innsikt, en opplevelse, hos leseren som jeg tror må minne om det de gamle grekere kalte katarsis. Jeg kaller det romanlyset.»

Vi lever i en tid da de fleste er fornøyde med norsk litteratur. Halvparten av forfatterne skriver riktignok krimbøker, og flertallet innen den andre halvparten er opptatt av å skrive bøker som er skrevet før, i alle nyanser fra ren til skitten realisme, men vi er fornøyde. Det halvgode hylles som genialt, og det gode møtes med en solid dose skepsis, men de fleste er fornøyde, både lesere og kritikere.

Dette er ikke ment som en polemikk mot de tilfredse; dette er skrevet til dem som i likhet med meg føler et savn - som lengter etter også en annen type fiksjoner, bøker som tør være annerledes. For når møtte man sist et stykke norsk skjønnlitteratur med en idé som gjorde at man så verden i et nytt lys? Nettopp originale ideer, modige forestillinger på et fundamentalt plan, er den store mangelvare i vår samtidslitteratur. Kanskje er det ikke så rart, for ingenting får en norsk kritiker til mer aggressivt å slipe sin kniv enn en forfatter som gir inntrykk av å ha en smule visjon. Det norske litterære miljøet sender ikke akkurat ut stimulerende signaler til forfattere som vil videreutvikle romankunsten. Det eldgamle, det forsiktige, det lett forståelige, det mest mulig avgrensede, premieres. 1. pris til «Mennesket og maktene, plagiat nr. 17». 2. pris til «Meg selv og familien min». Visjon er et skjellsord på norsk.

Like fullt er det dette jeg leter etter, savner mest nå, som leser. I de flestes lesekarriere går det også lengre og lengre tid mellom hver gang man opplever det særegne romanlyset. Hva kjennetegner romanlyset? Det er et lys som kommer innenfra, fullstendig overrumplende, og som utvider synet. Ikke bare ens syn som leser, men som menneske, som en borger i virkeligheten.

Romanlyset gir et bedre blikk. Verden tar seg annerledes ut. Man ser liksom både en videre horisont og ting i dødvinkelen man ikke så før. Dette vitaliserende romanlyset tennes som oftest i møtet med noe som er fremmed, som bryter med all vane.

Så la meg for eksempel fortelle om en roman som kom ut i Sverige i høst, skrevet av Lars Jakobson, født i 1959. (Hans forrige bok, «Kanalbyggarnas barn», i slekt med den nye, er for øvrig oversatt til norsk.) Den aktuelle romanen heter «I den Röda Damens slott», og den tilhører den sjeldne typen bøker som får deg til å mumle et «Dette har jeg aldri lest før, dette er nytt». I Norge mangler vi i dag en stemme, et perspektiv, som Lars Jakobsons.

I en slags rammehistorie følger vi jeg-fortelleren idet han kommer til sin avdøde fars hus et sted i Dalarna i Sverige for å rydde. I denne prosessen, til tider melankolsk, oppstår tanker om barndom og ensomhet, om forholdet til en småkriminell far og til en fraværende, død mor, og om relasjoner til mennesker i nåtiden, ikke minst til en gåtefull, livslang «venn», Doug, som han aldri har truffet, men fått en mengde brev og kort fra. Samtidig får vi også vite at jeg-personen skriver på en introduksjon, noe à la «Hvorfor er vi på Mars?» eller en «martiansk biografi» (som også er romanens undertittel), i forbindelse med en suksessrik TV-serie, «The Martian Chronicles». Kollektiv og individ får belyse hverandre i Jakobsons roman.

Speilbilder av sivilisasjoners undergang glir sammen med søkingen etter en individuell livshistorie.

I løpet av fremstillingen flettes fortellinger inn som får oss til å skjønne at romanens virkelighet, som ligner akkurat på vår, allikevel er en annen virkelighet. I Jakobsons roman landet menneskene på månen allerede i 40-årene, og det har vært flere ekspedisjoner til Mars; i vår tid er det fremdeles en liten koloni på denne planeten.

Også andre ting er ulike. Orson Welles har aldri fått lage filmen «Citizen Kane», og Cuba-krisen var en dekkoperasjon fra Sovjets side slik at de kunne etablere en rekke gigantiske «maskinøyer» utenfor USAs vestkyst og østkyst. Vrakene av disse ligger der ennå. Gjennom møtet med de avvikende historiske fakta i romanen oppstår fascinerende assosiasjoner i leserens hode; språket vris og forgrener seg ustanselig mot nye betydninger. Man suggereres også av merkelige utdrag fra mer eller mindre sannsynlige verker, som et dusin definisjoner på ulike mennesketyper (Sjefsmennesket Vanemennesket, Knivmennesket etc.). Angitt kilde: «The Children of the Void».

Som leser kjenner man igjen mange av romanens opplysninger og vet at de stemmer. Men man ser også raskt at mye av det man leser er usant, påfunn - selv om det er sitert fra en tilsynelatende akademisk og pålitelig kilde.

Det interessante er kanskje ikke at fiksjon blir fakta, men at fakta manipuleres til fiksjon. Det er imidlertid ikke noe poeng å snakke om sannhet og løgn, om å bli usikker på hva som er hva. Dette er en roman, og i romanens univers er alt sant. Det er det som gjør romanen til det mest spennende mediet vi har.

Det var, jeg innrømmer det, øyeblikk under lesingen da jeg satt og trodde mennesket hadde vært på Mars. Ennå var på Mars. For det fortelles så overbevisende, så - hva er ordet - realistisk fra denne røde planeten, nå med uttørkede hav og livløse sandørkener. En av ekspedisjonene har med arkeologer som arbeider med å avdekke en storslagen ruinby. De finner kjempefresker med scener fra martianernes historie og omsider likene av noen av disse for lengst utdødde vesenene. Og selvfølgelig: Martianerne ligner på mennesker. Arkeologene kommer også over et bibliotek med sju millioner bøker, og en språkforsker makter til slutt å tyde martianernes skrift, noenlunde på samme måte som man en gang klarte å dechiffrere hieroglyfene i Egypt. Alt dette er skildret med en innlevelse som får leseren til å svimle. Man tenker: Dette må jo ha skjedd.

«I den Röda Damens slott» er ikke science fiction. Det er først og fremst et møte med en stor fantasikraft. Bringsværd krysset med Fløgstad eller noe i den duren. Overskredet Bradbury. Stor kløkt paret med stor skjønnhet.

Dette er noe nytt. Dette er romanen på sitt beste: en bastard som tar opp i seg alt som kommer i dens vei, viser korrespondanser mellom Lewis Carroll og Dmitri Mendelejevs periodiske system, mellom David Bowie og det vest-afrikanske dogon-folkets astronomiske forestillinger. De ulike tekstene, språkene, inngår i et vekselspill. I et sentralt møte mellom jeg-personen og barndomsvennen Martin klippes et referat av filmen «Alien 3» overraskende inn i samtalen, slik at en uventet ladet atmosfære oppstår.

«I den Röda Damens slott» minner om vanlig skjønnlitteratur, men skaper sin underlige og grensesprengende kvalitet gjennom romanens styrke nummer én: langsom akkumulasjon. Små, øyensynlig isolerte, passasjer hoper seg opp og fører til en innsikt, en opplevelse, hos leseren som jeg tror må minne om det de gamle grekere kalte katarsis. Jeg kaller det romanlyset. Det er ikke alltid man klarer å formulere sin opplevelse av hva dette lyset avdekker. Av og til er det bare en anelse av dunkle, men dyptgripende sammenhenger. Eller sprekker i tilværelsen. Men man reiser seg alltid med et nytt blikk.

Påfallende ofte er en slik bok, en fiksjon som makter å fremkalle romanlyset, skjev; den inneholder store og åpenbare svakheter. I Lars Jakobsons roman er det for mange vitenskapelige eller kvasi-vitenskapelige referanser, for mange gåter - det er rett og slett for mye Mars - men det må være slik. Det er denne skjevheten som skaper den enestående lyskraften.

En betydelig roman grunnlegges nesten alltid på en overdrivelse, fra Cervantes' «Don Quijote» til Rushdies «Midnattsbarn». Selv Becketts verk er en eneste stor overdrivelse av noen få tanker.

Romanlyset er ikke som sollyset. Romanlyset er rødt og kommer innenfra.

Romanlyset kommer fra Mars.