«Jeg har vært så rar»

Aggie må prøve alt. Hun har vært modell, musiker, naken i «Natt og Dag» og er nå programleder. Men spør ikke hva hun gjør om et år. Da får hun panikk.

- Hei, sier Aggie Peterson, med umiskjennelig tromsødialekt.

Det er torsdag i det eldste studioet i NRK, et studio som opprinnelig ble brukt som lager. Aggie pugger tekster i grønn sekstitallssofa. Hun har sorte musefletter, sort bukse, sort genser og lavest krakk av alle programlederne i «U».

- Det så rimelig sykt ut da jeg sto på den høyeste. Jeg raga en halvmeter over de andre, sier hun.

På lappen som limes inn i blokka står tirsdagens studiostikk. Aggie synger «Tore Tang» og sniffer nesespray.

- Jeg må ha jukselapp, forklarer den ferske programlederen.

Frihet

- Hei, sier Aggie åtte timer senere, og setter seg ved stearinlyset.

Vi er på Kokopelli. Aggie kommer rett fra siste opptak. Hun sniffer nesespray.

- Jeg har vært så rar, sier hun.

- Ikke har jeg turt å satse på musikken. En stund tenkte jeg teater, men det blir litt for dramatisk. Så tenkte jeg tv. Jeg klarte aldri å begynne på skole. Alle fagene som interesserte meg tok tre år, og det turte jeg ikke. Herregud, jeg kan ikke booke tre år av livet mitt på samme ting på samme sted. Jeg må ha frihet, sier Aggie, så sorte fletter danser.

Rastløsheten har hun fra faren. Han bodde på et fyr uti havet ved Røst. Selv har hun sitt eget fyr i Kragerø som hun søker til om sommeren. Det tilhører en venn av faren.

- Pappa måtte prøve ut alt. Jeg savner ham mye, særlig nå når ting går bra. Han døde like før plata mi kom, og det var kjipt å ikke kunne dele det med ham. Men jeg tror han følger med meg. Av og til dukker han opp i drømme, bare så jeg skal vite at han er der, sier Aggie.

Savner musikken


Mora bor i Moss. Hun er ikke en sånn mor som mora i torsdags-«U», som mener at Aggie har rota bort livet sitt på å prøve og bli Lene Marlin og leke journalist. Hun er en helt annen mor.

- Mamma støtter meg uansett. Det er jeg glad for, sier Aggie.

Musikken kom sakte men sikkert. Først i kor, så på en hybel i Tromsø, sammen med Rune Lindbæk, kjent fra «Those Norwegians» og «Alania». Espen Lind var tekniker. De trengte en sanger.

- De ville ikke ha en sånn Mariah Carey type, en flink jente. De ville ha noe mer rart. Det første jeg gjorde var å synge oppå Anja Garbarek.

Rune Lindbæk flyttet til Oslo. Da det ble ledig plass i kollektivet, sa Aggie opp jobben og kjæresten og dro. Så kom plata, radiospillingen, listeplasseringer, konserter og kjendistilværelse. Så kom «U».

- Det var utrolig skummelt og veldig artig. Men det slår ikke å jobbe med musikk. Det blir litt for lite tid til musikken, men det som er bra er at når jeg er frustrert kommer det så mye mer. En dag jeg venta på trikken dukket det plutselig opp en tekst. Jeg hadde ikke med meg notatblokk, så jeg måtte ringe og synge den inn på telefonsvareren min. Folk så litt rart på meg, sier Aggie.

Popstjerne


I fjor var Aggie naken på forsiden av gratisavisa «Natt og Dag».

- Det er alltid noen som prøver å slenge det i trynet på meg, men jeg angrer ikke. Jeg synes det er fint. Jeg gjorde det fordi jeg synes ideen var god, å vise kjente mennesker uten staffasje og styling, helt nakent og ærlig. Samtidig ville jeg ikke vise alt. Da ville jeg ha følt meg naken når jeg sto på scenen etterpå, sier Aggie.

Hun savner scenen. Masse. Den siste spillejobben var i Bosnia i fjor høst. Den neste spillejobben vet hun ikke når kommer.

- Jeg vil helst være popstjerne. På mine premisser, sier Aggie Peterson.

LITT AV ALT: - Jeg er rastløs, vimsete og strukturert på samme tid, sier Aggie Peterson.