Illustrasjonsfoto: fotgjengerundergang mot Aker sykehus. Foto: Bjørn Rørslett / NN / Samfoto / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: fotgjengerundergang mot Aker sykehus. Foto: Bjørn Rørslett / NN / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Jeg hjalp noen som ingen andre ville hjelpe. Da begynte jeg å gråte, jeg ble så sint

Bare se litt ut av bobla di, vær et medmenneske.

Debattinnlegg

Etter å ha sittet over en time på legevakten og ventet på antibiotika for bihulebetennelsen, blir jeg endelig ferdig på Aker sykehus. Jeg traver ut, og nedover veien som tar meg rundt sykehuset.

Der sitter du litt sammentrukket på en benk. Det er kaldt ute, jævla kaldt. Jeg tar et halvt skritt forbi, snur idet jeg setter foten ned. Spør deg forsiktig hvor du skal, litt fortumlet og ganske ruset ser du opp og svarer at du skal til akutt avrusning. Jeg ser på skiltet, og det er ganske klart at du er helt på feil sted.

Jeg prøver å forklare at dette er nok ikke riktig inngang, du reiser deg, og jeg ser at ferden opp hit må ha tatt deg en halv evighet i den tilstanden. Jeg ser forresten også flere mennesker trave nedover, INGEN ofrer det som skjer foran inngangen til mammografi på Aker sykehus i -13 minus en tanke.

Jeg hjelper deg opp, og tilbyr deg hjelp til å finne riktig inngang. Selv om du er fortumlet og ruset, så ser jeg gleden i ansiktet ditt når du svarer: «Virkelig, kan du det?» «Selvfølgelig», sier jeg og tar deg i armen. Vi går så opp til legevakta, du står på utsiden, og jeg går inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«"Kan du fortelle meg veien til akutt avrusning? Jeg møtte en mann som trenger litt assistanse for å finne veien dit.» Jeg kunne se det nedverdigende blikket hun sendte den nye vennen min.

«Har han ikke noen papir hvor det står hvor han skal møte opp?» Svarer hun. Lettere irritert svarer jeg at han kanskje ikke er i sin beste tilstand for å finne de papirene nå, og at han var veldig kald og ruset - så om hun kunne hjulpet meg å finne riktig bygg, hadde det vært fint. De sier at et blikk sier mer enn tusen ord, og i dag så jeg det med egne øyne.

På veien fortalte han meg om hvor mange som hadde gått forbi ham nede ved mammografi, og litt om årsaken til rusavhengigheten hans. Jeg kjente det brant i øyne mine, og tårene presset på. Tankene mine svirret: Det er -13 minus ute, og det var tydelig at han ikke kunne ta vare på seg selv. Og så velger folk Å GÅ FORBI?!

Vel fremme i riktig bygg hjalp jeg ham inn og opp til riktig avdeling. Damen som tok imot oss ved ekspedisjonen, ble overrasket over at jeg ikke var en i familien da jeg fortalte hvordan vi hadde havnet her sammen. Hun takket meg dypt, og jeg ble nesten litt irritert over takknemligheten. Jeg ga den nye vennen min en klem og ønsket ham lykke til med avrusning. «Takk, tusen takk for all hjelp», svarte han etter klemmen og kikket meg dypt i øyne.

Nedover trappen tenkte jeg: Jeg gjorde jo bare det alle andre hadde gjort. Men idet jeg ble låst ut av bygget slo det meg: Jeg gjorde det ingen andre gjorde, jeg hjalp noen som ingen andre ville hjelpe.

Da begynte jeg å gråte, jeg ble så sint. Sint på menneskeheten for at vi er så egoistiske, og ikke kan se ut av boblene våre og hjelpe mannen i gata når han ikke kan hjelpe seg selv. Han er tross alt bare et menneske, akkurat som meg og deg. Og så ringte jeg pappa og gråt enda mer.

Vær så snill - du som leser dette, og alle andre mennesker i denne verden. Bare se litt ut av bobla di, vær et medmenneske. Da blir verden et litt bedre sted å leve i.

Innlegget ble først publisert på artikkelforfatterens Facebook-profil.

SKRIVER OM EGEN OPPLEVELSE: Student Mirjam Berge Gregersen. Foto: Privat
SKRIVER OM EGEN OPPLEVELSE: Student Mirjam Berge Gregersen. Foto: Privat Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook