FARLIGERE PÅ SYKEHJEM: Jeg trodde i min naivitet at på sykehjem ville hun være enda bedre ivaretatt. Jeg overtalte henne til å flytte dit. Det var min skyld. For henne ble det farligere å være på sykehjem enn hjemme ved akutt sykdom, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix
FARLIGERE PÅ SYKEHJEM: Jeg trodde i min naivitet at på sykehjem ville hun være enda bedre ivaretatt. Jeg overtalte henne til å flytte dit. Det var min skyld. For henne ble det farligere å være på sykehjem enn hjemme ved akutt sykdom, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

Jeg hører fortsatt skrikene hennes

Min mor ble uaktsomt torturert inn i døden - et unødvendig dødsfall på grunn av manglende legetilsyn.

Forfatteren Ketil Bjørnstads far ble sultet og tørstet i hjel på sykehjemmet. Han var heldig. Min mor ble uaktsomt torturert inn i døden - et unødvendig dødsfall på grunn av manglende legetilsyn - på et sykehjem som flere ganger er kåret som byens beste.

Det er snart tre år siden, men jeg hører fortsatt skrikene hennes. Kort fortalt fikk mor akutte smerter en fredag morgen. Legen på sykehjemmet hadde ikke vakt før tirsdag, og beordret medisinering via telefon. Disse hjalp ikke og jeg ba om legetilsyn, da mor lå og hylte. Legen ville ikke komme. Jeg ringte Oslo legevakt, men de ville heller ikke komme siden mor var på sykehjem. Jeg ba da om å få snakke direkte med sykehjemslegen, men sykehjemmet ville ikke oppgi legens telefonnummer. Mors smerter ble verre. Hun fikk mer smertestillende og sovemedisin.

I en slik tilstand, og uten at noen reagerte på hennes stadige ringing, prøvde hun å komme seg på toalettet. Hun falt over nattbordet, med brukket ribben og kompresjonsbrudd i ryggen som resultat, viste det seg etterpå. Fortsatt ville ikke legen komme. På nytt ringte jeg legevakten, forlangte at de loggførte min klage, men de ville ikke komme. Uten mulighet for direktekontakt med sykehjemslegen, sendte jeg henne en e-post. Påpekte at mor hadde stor uro, høy puls på fjerde døgnet, en risikofaktor i seg selv. At det nå var gått fire dager uten legetilsyn. At hun fortsatt ropte på hjelp. At hun var redd. At tilstanden slet på henne og at dette sannsynligvis var livstruende, skrev jeg. Og psykosetruende. Det var hennes tredje natt uten søvn. Jeg mente det var tilsynssvikt. Gikk ikke dette bra, truet jeg med at det ville bli en sak for Helsetilsynet. Jeg ba om at sykehjemmet skaffet lege umiddelbart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen kom.

Natt til mandag var mors hyl så høye at vakthavende sykepleier på nytt ringte sykehjemslegen. Denne tok ikke telefonen. Da ringte sykepleier til legevakten, og denne gangen kom de. Mor hadde nå ligget på sykehjemmet med en puls på 110-120 i fire døgn. Legen konstaterte magesmerter og beordret ambulanse til sykehuset. Klokken var to om natten. På sykehuset ble det konstatert divertikulitis. Dette forklarte de store smertene. Mor hadde agorafobi, var redd for å forlate sykehjemmet, men ingen fulgte henne i transporten til sykehuset den natten. Under transporten fikk hun et ikke livstruende hjerteinfarkt. Da jeg fikk melding om at hun var innlagt, dro jeg straks til sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at det sannsynligvis var gått for langt og at de ikke ville kunne redde henne - og dersom de kunne, ville en tilværelse tilbake på sykehjemmet neppe være noe hun ville se fram til. Legen spurte meg, nærmest i forbifarten i korridoren utenfor mors sykerom, om jeg ønsket konservativ behandling, eller noe slikt, inkludert antibiotika. Jeg svarte ja. Det viste seg at det betydde stopp av næringstilførsel. Hun fikk morfin og valium hver andre time i store doser til hun endelig sluttet å hyle - og døde. Det var gått 11 dager.

Mor var kjent som en gledesspreder på sykehjemmet. I julen, noen uker før hun fikk vondt, hadde hun lest H.C. Andersens «Pigen med svovelstikkene» for hele avdelingen til stor applaus. Eventyret om den fattige piken som døde på grunn av de rikes manglende omsorg, var hennes yndlingseventyr. Det rørte henne hver gang. Dagen før hun ble syk, hadde personalet skrevet i dagboken hennes: «fru Moxnes har kost seg på torsdagskaffen i dag». De ble overrasket over hennes brå bortgang - «det var ikke hennes tur».

Det er liten tvil om at mor hadde blitt spart for ufattelig lidelse og for en tidligere død dersom hun hadde fått legetilsyn. Det viste seg at et trykk på hennes mage var nok til å gi riktig diagnose. I stedet ble hennes hyl og høye puls tolket som panikkanfall. Da mor bodde hjemme var legetilsyn ikke noe problem. Hjemmehjelpen eller jeg ringte legevakten, og de var raskt på plass. Jeg trodde i min naivitet at på sykehjem ville hun være enda bedre ivaretatt. Jeg overtalte henne til å flytte dit. Det var min skyld. For henne ble det farligere å være på sykehjem enn hjemme ved akutt sykdom.

Etter to år orket jeg endelig å skrive en klage til Helsetilsynet. Fortsatt orker jeg ikke å lese epikrisen eller journalen fra sykehjemmet. Svaret fra Helsetilsynet kom like før jul. Det var ikke til meg, men en kopi av brevet til sykehjemslegen. Tilsynet konstaterer at det er samsvar mellom min fremstilling og sykehjemlegens. Ikke uventet mener tilsynet at mor burde blitt tilsett av lege tidligere, med de muligheter dette hadde gitt for tidligere innleggelse i sykehus. Likevel er konklusjonen denne: Mor har fått den hjelp hun har krav på etter loven.

For meg betyr det at forsvarlighetskravet i helselovgivningen må endres. Politiker, hvem du enn er, sørg for å endre på loven! Det er min generasjons tur til å komme på byens beste sykehjem.