FRAMTIDAS MANN: Den islandske forfatteren Sjón holder hovedforedraget på Litteraturfestivalen, er med i Framtidsbiblioteket og kommer med ny roman. Foto: Fredrik Sandberg / TT / NTB Scanpix<div><br></div>
FRAMTIDAS MANN: Den islandske forfatteren Sjón holder hovedforedraget på Litteraturfestivalen, er med i Framtidsbiblioteket og kommer med ny roman. Foto: Fredrik Sandberg / TT / NTB Scanpix

Vis mer

Holder hovedforedraget på Litteraturfestivalen på Lillehammer

- Jeg identifiserer meg med homokulturen

Sier den islandske forfatteren Sjón (54). Og har skrevet roman om det.

(Dagbladet): - Først da jeg var i tenåra, på 1970-tallet, ble homofili definert som noe annet enn ondskap på Island. Dessuten var jeg David Bowie-fan. Vår generasjon skylder den mannen mye. Han lærte oss at det ikke var en selvfølge at alle er heterofile, sier Sjón.

Mannen som er døpt Sigurjón Birgir Sigurðsson, og som tok kunstnernavnet Sjón da ha ga ut sin første lyrikksamling som femtenåring, er på telefon fra Reykjavik.

Han forbereder Norges-besøk. I morgen skal han holde hovedforedraget på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Fredag vil han overlevere manus til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, og hans siste roman «Månestein – Gutten som aldri fantes», lanseres på norsk.

Aids og spanskesyken

Det er her homofilien kommer inn i bildet. I romanen settes vi tilbake til et Reykjavik i 1918. Den foreldreløse unggutten Máni Steinn lever på kanten av samfunnet, og søker styrke i kinofilmen. Så kommer spanskesyken til byen, og dreper og ødelegger.

- Jeg er glad jeg fant en historie å skrive som kunne feire hvordan de homofiles rettigheter på Island har forandret seg i løpet av hundre år. Jeg vokste opp med homofile skolekamerater, deres historier var ikke alltid lykkelige.

Epilogen til romanen har han dedikert sin onkel.

- Onkelen min var homofil, han ble født i 1948 og fikk aids på 80-tallet. De første unge mennene som ble syke, fikk ingen medfølelse. De ble demoniserte. Jeg har dedikert boka til ham, han måtte leve mesteparten av livet sitt i skyggene. Og aidsepidemien og spanskesyken hadde mange likhetstrekk, sier Sjón.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han mener det er de små grupperingene i samfunnet som ofte har fått til de store endringene.

Misunnelig forfatter

Dette er mannen som vil være den lateste forfatteren på den nordlige halvkule. Som fikk Nordisk råds litteraturpris tilbake i 2005 for romanen «Skugga-Baldur», noe som ga ham lesere langt utenfor øyrikets grenser, og som lenge gikk rundt og var misunnelig på forfattere som fikk lov til å skrive for «Framtidsbiblioteket». Dette kunstprosjektet som skal samle inn en originaltekst i året, i hundre år, og som skal vises for verden først i 2114.

- Jeg møtte Katie Patterson, dama bak det hele, i 2014. Hun fortalte meg om prosjektet, og da jeg kom hjem, skrev jeg en epost til henne og sa jeg gjerne ville skrive. Jeg var sjalu på dem som fikk være med på dette vakre prosjektet. Nå er manuset mitt ferdig.

Han har ikke fått fortelle noen hva det handler om, selv om det har fristet. Det eneste han kan si, er at det er skrevet på islandsk.

- Islandsk er et veldig gammelt, litterært språk, som bare rundt 340 000 mennesker snakker. Jeg følte dette var en mulighet til å bringe språket videre. Når jeg skriver har jeg bare én leser i tankene, den perfekte, og den leseren er selvfølgelig meg selv. Så jeg så ham for meg sittende på den andre siden av bordet, og fikk tilbakemelding fra mitt fantomet-jeg.

Flinke til å glemme

Sjón ler. De siste dagene har vært hektiske. Han har tenkt på hovedforedraget han skal holde på Litteraturfestivalen på Lillehammer, om nasjonalisme og andre støyende elementer som skiller menneskene fra hverandre. Og om litteraturen som viser vei.

- Vi lever i en konfliktfylt verden, og alle som følger nyhetene er engstelige. Men vi er veldig flinke til å glemme, sier han.

- Jeg vokste opp i en verden fylt med konflikter. Halve Europa var under totalitære styresett. Forfattere satt fengslet. Folk hadde ikke rett til å stemme. Verden går ikke til helvete, og vi vil finne en måte å komme oss over denne humpete veien på. Og litteraturen vinner alltid.