BRISTOL: Den japanske forfatteren Haruki Murakami fra hans møte med Dagbladet på Bristol Bar. Foto: Fredrik Wandrup
BRISTOL: Den japanske forfatteren Haruki Murakami fra hans møte med Dagbladet på Bristol Bar. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Anmeldelse: Haruki Murakami - «Drapet på kommandanten»

Jeg kan knapt vente med å lese slutten

Første bind av Haruki Murakamis nye roman gir anmelderen skyhøye forventninger til fortsettelsen.

«Drapet på kommandanten - Bok 1: En idé gir seg til kjenne»

Haruki Murakami

5 1 6
«Storstilt fortellerkunst»
Se alle anmeldelser

Japanske Haruki Murakami er en forfatter mange elsker, men som mange også har motforestillinger mot. Utenom Murakamis essay om løping er det knapt en eneste av bøkene hans som ikke inneholder mystiske elementer eller uforklarlige hendelser.

Fikk man for mye «magisk realisme» da bølgen fra Sør-Amerika traff, er det derfor fort gjort å få Murakami i vrangstrupen før man har lest mange sidene. Men Murakamis magiske virkemidler er ikke kunstige tilsetningsstoffer for å sprite opp historien, snarere er de en naturlig ingrediens i den japanske fortellertradisjonen han er en del av.

Mannen uten ansikt

Allerede i første setning av prologen støter vi på det overnaturlige. Jeg-fortelleren er portrettmaler og sitter overfor en mann uten ansikt, som har bedt ham om å male portrettet sitt. Ideen om den ansiktsløse ånd er ikke Murakamis egen idé, men en gammel japansk myte. Noppera-bō kalles de, og i for eksempel Hayao Miyazakis animefilm «Spirited Away» har en slik skikkelse en sentral rolle.

«Hvordan gir man form til noe som ikke finnes?» spør maleren seg, og spørsmålet kan samtidig ses på som et spørsmål om hvordan man skaper fiksjon. For Murakamis intrikate roman er både en filosofisk jakt på kunstverkets kjerne og kreativitetens hemmelighet, samtidig som det er en grøsser, en kjærlighetshistorie og en mysteriefortelling.

Handlingsmettet

Rammefortellingen er dagligdags nok. Den 36-årige jeg-personen blir forlatt av kona og etter en omflakkende tid flytter han inn i et gammelt hus, hvor det tidligere bodde en berømt maler. Maleren, Tomohiko Amada, jobbet i den klassiske japanske nihonga –stilen, men hadde også studert klassisk vestlig maleri i Wien fram til 1938.

En dag finner jeg-personen et gammelt maleri av Amada bortgjemt på loftet. Maleriet er så vakkert at det setter ham helt ut, og etter dette begynner en rekke mystiske ting å skje. Blant annet får han et tilbud han ikke kan si nei til: En velstående mann, Wataru Menshiki, fra den andre siden av dalen, tilbyr ham en enorm sum for å male et portrett. Og plutselig vekkes han av at noen, eller noe, ringer med en bjelle om natta.

Klokkene ringer for deg

Lyden gjør jeg-personen livredd, men han klarer heller ikke å ignorere den. Han blir i villrede, men resonnerer:

«Før eller siden, selv om du holder deg for ørene, vil lyden lage vibrasjoner i lufta og trenge seg inn i hjertet. Du kan ikke forhindre det. Ikke uten å stenge deg inne i et vakuum».

Å komme seg ut av vakuumet og finne sin plass i samfunnet er et annet av de mange temaene i romanen. Jeg-personen har ikke vært ærlig mot seg selv, med portrettmaleriene har han bare etterliknet andre, i stedet for å blottlegge seg selv. Men det finnes en spire der, som Menshiki har oppdaget og forsøker å lokke ut av ham:

«Det er noe med maleriene dine som pirrer, noe som griper tak i deg på en høyst uvanlig måte. Ved første øyekast ser de ut som ordinære portrettmalerier, men ser du godt etter, skjønner du at de skjuler noe… –Skjuler noe? spurte jeg. –Ja, et eller annet. Det er vanskelig å finne de rette ordene, men kanskje den sanne personligheten…»

Øst møter vest

Mot slutten av boka skrus historien enda litt mer til, og vi aner konturene av en enda mer alvorlig tematikk. Den 408 sider lange romanen er bare bok 1, av det som antagelig skal bli to, så det er umulig å si om Murakami klarer å holde intensiteten og idérikdommen oppe i den neste. Men basert på hans mange vellykkede og lange romaner har jeg sterk tiltro til at han vil klare nettopp det.

Murakami kan ses på som en brobygger mellom østlig og vestlig kultur og filosofi, men han står også klart i en japansk romantradisjon. Ofte under lesningen går tankene til «Kokoro» av Natsume Sōseki, en klassiker fra 1914 som anses som Japans første modernistiske roman, og også den var inspirert av østlig så vel som vestlig litteratur.

Godt oversatt

Skrivestilen er litt omstendelig i «Drapet på kommandanten», Murakami repeterer ofte raskt handlingen fra kapittelet før, som om historien har gått som føljetong og derfor må friskes opp. Men til tross for det mister han aldri grepet om spenningen eller leserens interesse.

Oversetterne Ika Kaminka og Yngve Johan Larsen har oversatt boka sammen fra japansk, det er et vellykket samarbeid, boka har fått en enhetlig og god norsk språkdrakt. Korrekturen kunne derimot vært grundigere, det er ganske mange unødvendige trykkfeil i boka som skjemmer helhetsinntrykket noe. Men ingen av disse innsigelsene overskygger det faktum at Murakami igjen har skapt et litterært mangfoldig univers og en historie jeg knapt kan vente med å få lese slutten på.