Japanske Haruki Murakami er en forfatter mange elsker, men som mange også har motforestillinger mot. Utenom Murakamis essay om løping er det knapt en eneste av bøkene hans som ikke inneholder mystiske elementer eller uforklarlige hendelser.

Fikk man for mye «magisk realisme» da bølgen fra Sør-Amerika traff, er det derfor fort gjort å få Murakami i vrangstrupen før man har lest mange sidene. Men Murakamis magiske virkemidler er ikke kunstige tilsetningsstoffer for å sprite opp historien, snarere er de en naturlig ingrediens i den japanske fortellertradisjonen han er en del av.

Mannen uten ansikt

Allerede i første setning av prologen støter vi på det overnaturlige. Jeg-fortelleren er portrettmaler og sitter overfor en mann uten ansikt, som har bedt ham om å male portrettet sitt. Ideen om den ansiktsløse ånd er ikke Murakamis egen idé, men en gammel japansk myte. Noppera-bō kalles de, og i for eksempel Hayao Miyazakis animefilm «Spirited Away» har en slik skikkelse en sentral rolle.

«Hvordan gir man form til noe som ikke finnes?» spør maleren seg, og spørsmålet kan samtidig ses på som et spørsmål om hvordan man skaper fiksjon. For Murakamis intrikate roman er både en filosofisk jakt på kunstverkets kjerne og kreativitetens hemmelighet, samtidig som det er en grøsser, en kjærlighetshistorie og en mysteriefortelling.