OM SYKEPLEIEREN FRA HELVETE:  I Karin Fossum nye bok, «Jeg kan se i mørket» (kommer i høst), skriver hun om Riktor. Han er en sykepleier uten om det vanlige, og makter ikke å se mennesker lide. Selv har Fossum brukt erfaringer fra sine ti år i helsevesenet i romanen.
Foto: Lars EIvind Bones
OM SYKEPLEIEREN FRA HELVETE: I Karin Fossum nye bok, «Jeg kan se i mørket» (kommer i høst), skriver hun om Riktor. Han er en sykepleier uten om det vanlige, og makter ikke å se mennesker lide. Selv har Fossum brukt erfaringer fra sine ti år i helsevesenet i romanen. Foto: Lars EIvind BonesVis mer

«Jeg kan se i mørket»

Les utdrag fra Karin Fossums nye roman.

• Les intervju med Karin Fossum om «Jeg kan se i mørket» her.

Det er ingen ting betagende ved henne, og hun eier ikke kontroll. Ikke på øynene, de flakker omkring, ruller bakover i hodet, slik at man bare kan se den hvite, geléaktige hinnen. Ikke på kroppen, den lever sitt eget liv. Huden er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjør henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist. Unger skal ikke se ut sånn. Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv. Jeg antar det er snakk om en skade som oppsto under fødselen.

Hun er kanskje en åtte-ni år og hun sitter i rullestol.

Moren kaller henne Miranda, et jålete navn, det synes nå jeg. Hun er skinnende lys i håret, det er tynt og samlet i en bunt på toppen av hodet. Hendene farer hvileløst omkring, hvite, klolignende hender som ikke kan utrette noe. Man skulle tro hun var koblet til et strømførende apparat. At noen slo bryteren av og på, og sendte ilinger gjennom den spinkle kroppen. Jeg blir svært nervøs av å betrakte vesle Miranda. Sliten av all denne uroen, disse krampene hele tiden, det er så man vil skrike. Hvis det nå var slik at hun virkelig gikk på strøm, da ville jeg ha nappet ut kontakten. For jeg ville ha likt å se den rykkende kroppen falle til ro.

Miranda kan ikke snakke. Det er bare lyder og uforståelige utbrudd, jeg kan ikke tyde et eneste ord, selv om jeg har lang erfaring med all slags hjelpeløshet. I mer enn elleve år har jeg jobbet på et sykehjem.

Jeg ser Miranda ofte, for de kommer hit til parken ved Mester hver eneste skapte dag. Akkurat som meg, følger de en timeplan, noe som holder fast, et spor som føles trygt. Den unge moren tar seg av det lille vesenet, hun har jo ikke noe valg. Et hett øyeblikk med en mann er blitt en byrde for livet. Kommer det noen andre til parken, gløtter hun fort opp, men uten forventning om at noe skal hende. Hva slags mann vil vel nærme seg disse to, frivillig gå inn i alt det vanskelige, ungen som alltid er der, som fekter og skriker ustanselig hele døgnet igjennom.
Bære ungen rundt.
Trille ungen rundt.
Aldri få se henne løpe over gulvet.

Jeg kommer til parken til alle døgnets tider, for jeg jobber skift og har ofte fri når andre arbeider. Jeg har gått her gjennom lang tid, og jeg har merket meg alle de andre som også liker å sitte på en benk og beundre fontenen med sitt sildrende vann. Lyden av vannet har en forunderlig smertestillende effekt. For oss som lever med smerter. Jeg sover lite, og nettene er lange og vonde. Jeg forsøker å holde meg selv på plass i virkeligheten, og jeg tror ikke folk oppdager noe påfallende ved min person, hverken her i parken eller på Løkka sykehjem der jeg arbeider. Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innenfor normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra en morsom historie. Men med alle disse skjøre gamle menneskene mellom hendene går det ofte over styr. Særlig når det gjelder alle dem som ikke har stemme, eller krefter til å klage.

Jeg vil ikke leve, tenker de kanskje, jeg vil ikke dø. Så umulig livet blir når det går mot slutten. Man ligger bare der og krafser på en dyne, uten syn, uten hørsel og uten stemme. Uten lyst på resten av livet, og full av frykt for døden.
Jeg liker å sitte i parken og betrakte menneskene. De virker så sårbare der de sitter i solskinnet på de grønne benkene, med blikkene festet på den vakre fontenen. Tre delfiner med hver sin stråle ut av munnen. Parken er liten og vakker, og på sett og vis ganske intim, men benkene er harde, og armlenene er av støpejern. Det er nesten så jeg misunner Miranda der hun sitter i rullestolen med en pute i ryggen. Og om kveldene, når det blir kjølig, med et pledd over knærne. Moren røyker tett. Kaster filteret fra seg på bakken og tenner straks en ny, trekker kraftig inn så kinnene blir smale. Også hun er lenket til denne stolen med store hjul. Men det er vel noe mellom dem likevel, tenker jeg, og betrakter dem i smug. Et spinkelt bånd, fordi de er nødt, fordi de må fylle disse rollene, leke denne leken, mor og unge.

Noen ganger kommer jeg til parken, og så er den tom for folk, men jeg liker godt å sitte der alene på den grønne benken. Da er parken mitt eget lille rike, og jeg har full kontroll. Det er jeg som står bak alle ting. Jeg får vannet til å sildre, jeg får blomstene til å springe ut, og hvis jeg vil, får jeg også fuglene til å synge. Jeg driver vinden mildt gjennom løvet, jeg jager skyene over himmelen, og er jeg i det gode hjørnet, pynter jeg med en sommerfugl eller en lodden humle.
Jeg tenker mye på moren til Miranda. Det hender hun streifer meg med blikket, inntrengende, som en tigger.
Ta meg bort fra alt dette vanskelige, sier øynene.
Jeg vil ha et annet liv.
Og det vil vi vel alle.