«Jeg kjempet et år av mitt liv mot at vi skulle få mulighet til å kjøpe ferskt brød på lørdag. Det var selvsagt en umulig holdning.»

- Det er nødvendig å forstå samfunnet og beskrive det slik at folk kjenner seg igjen. Da er det lettere å foreslå løsninger som folk har tillit til. Jeg syns det mangler en god nok forståelse av dette i partiet i dag, sier Rune Gerhardsen.

Det er ikke hans hensikt å helle salt i såret på en hardt presset statsminister som i dag møter Ap-ordførere i et Nord-Norge i Frp-storm.

FRA SITT KONTOR I Geelmuyden.Kiese har Gerhardsen i tre år betraktet politikken på avstand. Derfra ser han også dramatiske meningsmålinger med det fellestrekk at erkerivalen Carl I. Hagen har vind i seilene mens partikameratene kjemper i motvind.

- Jeg tror vi ville tjent på en sterkere debatt om endringene som har skjedd og behovet for endringer i politikken. Det er for liten diskusjon og oppmerksomhet om at samfunnet er ganske annerledes enn det var. Og hvis partiet går inn for endringer uten å forankre dem i en slik forståelse - da vil man heller ikke få forståelse for sine forslag.

- Er Carl I. Hagen flinkere til å lese sin samtid enn Ap-ledelsen?

- Det kan hende at han i større grad har tatt konsekvensen av det han ser.

- Jeg kjempet et år av mitt liv mot at vi skulle få mulighet til å kjøpe ferskt brød på lørdag. Det er selvsagt en umulig holdning hvis vare- og tjenesteprodusenten skal møte kundens behov. Derfor bør bakeren holde åpent på lørdag. Det bør også de offentlige tjenesteyterne. Vi går mot et 24-timers samfunn og må formulere en politikk for det. Ap må forankre sin politikk i en grunnleggende forståelse av samfunnet. Men det er et svakt punkt i bevegelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rune Gerhardsen mener Ap lider både av grunnleggende interessekonflikter og rollekonflikter. Arbeiderpartiet kjempet i utgangspunktet for arbeidernes interesser i en tid da det var tilstrekkelig å vinne arbeidervelgere for å vinne politisk makt. Nå er det store flertallet lønnstakere, tjenesteprodusenter og kunder på en og samme tid. Lønnstakerne vil ha ordnede arbeidsvilkår, tjenesteprodusentene vil selge sine tjenester, og kundene vil ha varer og tjenester når det passer dem som privatpersoner.

- I det samfunnet som skapte det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap, var folk produsenter, mens de nå er individer i et forbrukersamfunn. Det betyr at partiets fokus må forandres.

DE SISTE TI ÅRA har Rune Gerhardsen vært uglesett i store deler av sitt eget parti, men også svært populær. Hans oppgjør med snillismen i 1991 skapte bølger og ga ham mange uvenner. Hans samarbeidsutspill og TV-opptreden med daværende SV-leder Erik Solheim på NRK like før landsmøtet i 1992 ble stemplet som illojalt av partiledelsen. Hans udogmatiske holdning til privatisering i Oslo kommune har brakt ham i en vedvarende stillingskrig med Norsk Kommuneforbund, og hans forståelse for Carl I. Hagens standpunkter i innvandringspolitikken og på uortodokse løsninger på kommunal drift har gjort ham omstridt i det gode Ap-selskap.

Etter tre år som kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese er han igjen aktuell for politiske oppdrag. Spørsmålet er om han har tilstrekkelig støtte i partiet som nå opplever masseflukt til Carl I. Hagen.

- Det er definitivt en interessekonflikt i partiet. Ap's stortingsgruppe bør orientere seg mot befolkningen som forbrukere og innbyggere - ikke først og fremst som arbeidstakere. Arbeidstakerorganisasjonene skal ta seg av interessearbeid. Partiet må ha et nært forhold til disse. Skikkelige relasjoner til organisasjonene er en fin måte å møte ulike interesser på.

Gerhardsen mener det er et paradoks at Ap som har bidratt til forbedringer i velferdsordningene ikke selv høster gevinst av utviklingen i form av høyere tilslutning.

- UTDANNINGSSAMFUNNET åpner mulighetene for alle. Arbeiderklassens barn vil ikke lenger automatisk tilhøre arbeiderklassen. Det betyr at Ap ikke lenger kan rekruttere på sosial tilhørighet, men på den kollektive fornuft som folk fra flere samfunnslag kan bekjenne seg til. Det er for eksempel mange i næringslivet som er tiltrukket av sosialdemokratiet.

Klassebegrepet slik det ble formulert for 200 år siden er ubrukelig og uaktuelt, selv om vi fortsatt har sosiale skiller som er knyttet til ulike økonomiske muligheter.

- De tradisjonelle utjamningsvirkemidlene har mindre kraft enn tidligere. Skatt var velegnet til å utjevne forskjellene på et lavere nivå, da folk tjente mellom 50000 og 100000 kroner, og som var en enorm forskjell. Men forskjellen på 350000 og 400000 er ikke enorm. De skattemessige virkemidlene går på tomgang på det inntektsnivået de fleste ligger på i dag. Før var det lettere å definere lavtlønte - og skjerme dem mot ulike skatteforslag. Nå vil nesten alle skatteforslag ramme vanlige skattytere. Selv en utbytteskatt vil ramme om lag en million norske skattytere. Derfor blir forslaget også så vanskelig å få igjennom.

- Bevegelsens evne til å analysere og håndtere den aktuelle situasjonen er avgjørende. Hva er til enhver tid de viktige oppgavene? Da Ap og LO ble etablert på slutten av det nittende århundre, var de fleste fattige og noen få rike. Det var lett å vite hva en skulle gjøre. Det store flertall måtte løftes fra armod til velferd. Nå kan befolkningen deles i tre. En liten del er rike. En veldig stor del av befolkningen er relativt velstående, historisk sett. Og noen faller utenfor. Dem skal vi være svært oppmerksomme på, men et parti kan ikke glemme de store velgergruppene. Når et parti skal utforme en politikk for en hel befolkning, må det bygge på andre strukturer enn dem som gjaldt for hundre år siden.

- De offentlige badene i Oslo ble opprettet fordi folk trengte å vaske seg. Nå tilbyr de først og fremst velvære. Bibliotekene ga dem som ikke hadde råd til bøker, mulighet til å lese. Nå tilbyr de oss først og fremst veiledning i bokjungelen. Svært mange ordninger og tiltak har forandret karakter. Da må vi også se annerledes på dem.

- Anbudskonkurransen i St. Hanshaugen bydel er illustrerende for hvordan holdningen til omorganiseringer bør være. Der vant det kommunale tilbudet anbudskonkurransen. Det viser hvor feil det er å si at det offentlige som system eller de som arbeider der, er for treige. Antakelig bør offentlige og private løsninger leve side om side og gi hverandre impulser.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets politiske redaksjon «