OVERLATT: «De fant meg i sprinkelsengen med tom mage og full bleie. Jeg var ett år, hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst». Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
OVERLATT: «De fant meg i sprinkelsengen med tom mage og full bleie. Jeg var ett år, hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst». Illustrasjonsfoto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnevern

Jeg kjenner hatet mot barnevernet

Barnevernsansatte hetses, hates og trues på nettet. Jeg vet hvorfor. Jeg har vært der.

Meninger

Alt var feil med meg. Jeg mestret ikke. Det måtte ikke avsløres. Så da gjemte jeg skammen. Vold og hat var min mektige løsning. Trusler og hevn ble min strategi for å erobre makt og kontroll.

Marius N. Karlstrøm 
Marius N. Karlstrøm  Vis mer

Jeg hatet ikke på Facebook den gang, men det kunne vært jeg som der spyttet mot barnevernet: «Vi går etter HELE nære slekten til ALLE i det norske barnevern». På Facebook får også mediene gjennomgå: «Media jobber ikke for folket, media må dø for at det skal oppstå nye, troverdige media.» «Media har skyld for alt det onde som skjer, de manipulerer og fortier, derfor har ondskapen gode kår og kan fortsette.»

Jeg har fulgt disse gruppene på Facebook i noen måneder. Hetsen kommer ofte fra foreldre som vil ha barna sine tilbake.

Julia Schreiner Benito
Julia Schreiner Benito Vis mer

Ytringene vitner neppe om god omsorgsevne: barnevernsansatte henges ut som nazister, terrorister, psykopater, fascister og sosiopater. Det oppfordres til kidnapping: av bortplasserte barn, og av barnevernansatte sine. Slik at de skal få «smake sin egen medisin». Barnevernet kalles ondskapens akse. Gruppa «Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet» har 16000 medlemmer.

Jeg er bekymret for de unge som rekrutteres til hatet. Som når ei jente skriver: «Jeg har anmeldt min saksbehandler for brudd på taushetsplikten, saken ble henlagt. Kan noen tipse meg om hva jeg gjør nå?» Hun får svar: «Terrortanter er beskyttet, ei terrortante på Karmøy ble også tatt for grove brudd på taushetsplikten, hva skjedde? Surprise: ingen ting! Hun er fortsatt i arbeid, fikk ikke engang en reprimande. Kommuneadvokat Vedøy tok henne i forsvar, stakkar hun var jo så ung.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik blir altså unge ned til 14 år møtt i gruppa «Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet». Det later til at haterne er enkeltpersoner, men mange henger seg på. Når noen prøver å nyansere i kommentarfeltet, kan de ble møtt med: «I denne gruppen er det ikke lov å glorifisere barnevernet».

Hatet er neppe nytt, men det har funnet sin kanal.

Tilbake til den gang mitt hat var stort: Under sengen ligger hagla, ladd for beskyttelse. Der ute er fienden. De er alle idioter.

Innerst inne vet jeg at jeg er avslørt: de andre vet at også jeg er idiot. Dess sterkere visshet om det, jo reddere er jeg. Hatet strammer tettere og kjennes som det eneste trygge. Hat er metoden til de truende stemmene på Facebook. Mye kan kritiseres i barnevernet, det vet jeg. Jeg er født og oppvokst i det.

Barnevernet var ikke drømmeforeldrene, men alternativet hadde vært så mye verre: da jeg som ettåring ble overført til barnevernet, fant de meg stående i sprinkelsengen. I den hadde jeg vært overlatt alene gjennom helga. De fant meg med tom mage og full bleie. Jeg var ett år, hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst.

Mye skulle vise seg galt i barnevernet, men der var også Freddy. Freddy Bolle på ungdomsinstitusjonen. Den første i systemet jeg kunne mistenke for å like meg.

Når Freddy snakket, kom ordene fra en stemme, ikke fra et skjema. Store Freddy og spjælete, korte meg 14 år – vi lekeslåss og ertet. Når Freddy lo, var det nesten som om han glemte at han var på jobb. De ansatte skal egentlig ikke røpe sitt etternavn, men Freddy mente at når du heter Bolle, er det umulig. Så jeg ertet navnet, og han kalte meg lille kylling.

Jeg forsto ikke innholdet av «tillit», et ord de ansatte stadig brukte. Men i dag forstår jeg at det var tillit når høye, kraftige Freddy full av muskler og tatoveringer sto med hendene dypt i lommene. Med hendene slik er du nesten forsvarsløs, og angrep fra oss unge var det nok av. Rommet mitt hadde låste dører og boltede vinduer, over gårdsplassen ble jeg fulgt av to voksne. Tillit. Som når Freddy la seg på gulvet med beina mot veggen og fortalte om sine eventyr som soldat i Somalia. Når vi lå slik nede sammen. Freddy gjorde litt som hans mor hadde gjort med sine fire sønner, disse guttene som slåss og rampet mer enn gutter flest: moren tok sine pjokker opp og inn etter slåssingen, tørket dem, laget saft. Så ut igjen.

Stemmene på Facebook nyanser ikke. De inkluderer Freddy i sitt hat. Det plager meg.

Hatet er personrettet, og det blir verre. Det sier mye at Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) har åtte norske barnevernssaker til behandling. Mye av kritikken mot barnevernet er berettiget. Gjennom min oppvekst med Staten som mamma og pappa savnet jeg barnevernets evne til selvransakelse. Hardhet ble møtt med hardhet, men i dag ser jeg en klokere tilnærming til traumatiserte barn og unge.

Min bekymring er at hatet i sosiale medier gir et dårligere barnevern. For hva gjør hatet med rekrutteringen? Med arbeidsmiljøet? Med motivasjon? Trivsel? Tillit?

Jeg frykter at hatet blir så destruktivt at det overskygger den legitime kritikken mot barnevernet.

Og jeg undres: hvordan møter barnevernet slikt hat? Med mer, eller mindre makt?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook