DEBATT

Jeg kjenner ikke lenger samfunnet og byen min

Byen min og landet mitt er i stor forandring. Jeg kjenner meg som en tribunesliter uten peiling på spillets regler der nede på banen.

ENDRING: - I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
ENDRING: - I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Jeg ville at verden skulle bli bedre. Jeg ville påvirke.

Hvorvidt man lykkes, ble hørt, ble lagt merke til var helt avhengig av at jeg hadde greie på det jeg snakket om. At jeg kjente samfunnet mitt, byen, menneskene – at jeg hadde satt meg inn i sakene og at jeg nok også visste å «treffe planken», være aktuell og adekvat. Og gjerne spissformulere meg. Arne Hestenes kalte det » å ha journalistisk brunst». Skape litt drama rundt saken.

Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min – ikke godt nok til å ha meninger, til å ytre meg i alle fall. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig.

Innvandring og vårt etniske mangfold kan jeg lite om. Jeg kjenner flinke og flotte nye nordmenn som har blitt leger, politikere, kunstnere og mediafolk, sosialarbeidere og sykepleiere. Men alle de mangfoldige andre – også alle som gjerne vil, men ikke kan eller får anledning til å få bo og virke i Norge – alle disse tusener av mennesker kan jeg ikke mye om. Jeg leser og leser, treffer mange på gater og streder, ser reportasje og rapporter. Familie og venner som har skole og arbeidsplass med multikulturelle medmennesker gir meg innsikt i meget interessante opplevelser. Men det blir liksom alltid på armlengdes avstand for meg.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer