ENDRING: - I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
ENDRING: - I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Jeg kjenner ikke lenger samfunnet og byen min

Byen min og landet mitt er i stor forandring. Jeg kjenner meg som en tribunesliter uten peiling på spillets regler der nede på banen.

Meninger

I et langt liv har jeg ment, deltatt og engasjert meg aktivt for det jeg trodde på. Jeg ville at verden skulle bli bedre. Jeg ville påvirke.

Spaltist

Ingeborg Moræus Hanssen

er forfatter og tidligere kinosjef i Oslo. Hun er styreleder i Seniornett Norge.

Siste publiserte innlegg

Hvorvidt man lykkes, ble hørt, ble lagt merke til var helt avhengig av at jeg hadde greie på det jeg snakket om. At jeg kjente samfunnet mitt, byen, menneskene – at jeg hadde satt meg inn i sakene og at jeg nok også visste å «treffe planken», være aktuell og adekvat. Og gjerne spissformulere meg. Arne Hestenes kalte det » å ha journalistisk brunst». Skape litt drama rundt saken.

Nå merker jeg at jeg ikke lenger kjenner samfunnet og byen min – ikke godt nok til å ha meninger, til å ytre meg i alle fall. Det er så mye som skjer som jeg ikke vet noe om – på ordentlig.

Innvandring og vårt etniske mangfold kan jeg lite om. Jeg kjenner flinke og flotte nye nordmenn som har blitt leger, politikere, kunstnere og mediafolk, sosialarbeidere og sykepleiere. Men alle de mangfoldige andre – også alle som gjerne vil, men ikke kan eller får anledning til å få bo og virke i Norge – alle disse tusener av mennesker kan jeg ikke mye om. Jeg leser og leser, treffer mange på gater og streder, ser reportasje og rapporter. Familie og venner som har skole og arbeidsplass med multikulturelle medmennesker gir meg innsikt i meget interessante opplevelser. Men det blir liksom alltid på armlengdes avstand for meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først og fremst er det media som formidler vår nye norske virkelighet. Også her er Klassekampen den beste «gutten i klassen» .

Den politiske arena med samtlige partiers engasjement, programerklæringer og debatter, avdekker og viser enorme utfordringer som vi står overfor.

Men såvel våre journalister som våre folkevalgte – kan de egentlig nok om hva som skjer? Lever de på gateplanet , i bygda, i småsamfunnene og kjenner livet som leves i hverdagen for våre innvandrere? Politikere sier de reiser på kryss og tvers. Journalister drar på oppdrag. Men hvem treffer de? Begge «yrkesgrupper» befinner seg nå mest i sin egen «tungindustri» – politikere lever på møter og leser dokumenter. Journalister leser hverandres skjermer.

For meg gjør det sterkeste innblikk i problematikken å lese litteratur om vår nye virkelighet. Åsne Sejerstads bok om søstrene som forlot land og folk, familie og venner for å vie seg til Islam, er et glimrende tidsbilde. Likeledes filmen om kjærlighet mellom norsk og muslimsk ungdom som får dramatiske følger. Skapende kunst på scenen eller i billeder, på videofilm og TV – dette er den eneste og kanskje beste måte å skildre tiden vi lever i.

Noe som provoserer meg voldsomt er at de åndelige ledere i våre muslimske miljøer , de intellektuelle og kunnskapsrike menn og gjerne kvinner IKKE deltar i våre fellesrom, i Dagsnytt 18 , i debatt om ikke bare integrering og tilretteleggelse, men om hva som helst av samfunnsproblemer vi står overfor. Hvorfor er de innelukket i sin moskeer og foreninger – de er da forpliktet til å dra lasset sammen med oss etniske nordmenn! Ha meninger om trikk og buss, helsestell og kultur, sport og spill, alderdom og ungdom. Vi bør sitte rundt bordet sammen og være i møterommene sammen.

Byen min og landet mitt er i stor forandring. Kjenner meg som en tribunesliter uten peiling på spillets regler der nede på banen.

Kanskje jeg skal gjøre som min pianolærerinne sa da vi hadde utvekslet synspunkter på politikk og desslike: «La oss gå tilbake til musikken, Ingeborg. Den er evig skjønn» .

Og uten rase og kjønn .

Lik Dagbladet Meninger på Facebook