SOFAVELGER: Jeg kunne blitt en sofavelger, skriver artikkelforfatter. - Så er problemet at vi bare har én. Klode altså. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
SOFAVELGER: Jeg kunne blitt en sofavelger, skriver artikkelforfatter. - Så er problemet at vi bare har én. Klode altså. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

Valg 2017:

Jeg kunne blitt en sofa-velger

En som ikke deltok fordi sirkuset ikke angår meg, fordi kaklingen på skjermen tilhører en annen klode.

Meninger

Du sitter på en stubbe i skogen. Et øyeblikks fred fra tidsklemma, fra lyd, fra distraksjoner. Det summer og suser, rasler og kvitrer. Så plutselig: Stille. Pust inn. Pust ut. Slipp skuldrene ned. Så går du inn, finner fram seneste valgdebatt, setter den på med litt volum. Hva skjer? Selv blir jeg rammet av et akutt Obstfelder-øyeblikk: «Jeg ser på de velkledde herrer, jeg ser på de smilende damer (…)

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser... Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig...» («Jeg ser» - 1893) Jeg kunne blitt en sofavelger. Faktisk ikke noe jeg ville være flau over, for å måtte gi sin støtte til et politikk-sirkus tilhørende feil klode, kjennes ikke ut som noe demokrati. Tross #denfølelsen, har jeg stemt. I 2005 var ordet "Fellesskap" parolen som brakte de rødgrønne i regjering. Jeg var temmelig stolt av landet mitt plutselig, fordi det syntes som folket hadde tatt et verdivalg. At vi brydde oss om hverandre. I dag er det rart å tenke på både fellesskapsvalg og rosetog. De gråblå skyer blir tunge. Tro og pigmenter som målestokker på folks verdi. Er dette virkelig?

Jeg trodde som ungdom at toleranse, inkludering og åpenhet var noe liksom evolusjonært. Noe som ville bare bre om seg etter hvert som slaveri, verdenskrig og gamle folks uvanthet med pigmenter ble ristet av oss. Men jeg har jo utdannet meg til psykolog. Jeg vet jo, teoretisk iallfall, at vi fungerer som dette. Vi fungerer slik at vi danner oss stereotypiske forestillinger når vi oppfatter en gruppe ulik oss selv, i stedet for å se hvor like vi er. Vi vet at frykt avler kontrollbehov, noen ganger ganske overdrevent. Vi vet også at når vi gjør noe mot andre som strider med hvordan vi egentlig ønsker å behandle andre mennesker, kan vi begynne å bedømme eller dehumanisere den andre. For å leve med oss selv. En spiral som ledet til gasskamre i sin tid. Det var den vanlige, ålreite mannen i gata som dro i spaken den gangen.

Vi fungerer også slik, at om vi er i frykt, sinne eller beredskap, faller vår evne til å ta perspektiv, og «se den andre innenfra, seg selv utenifra». Det siste er definisjonen på egenskapen mentalisering, en viktig psykologisk evne vi alle har, og som vi i terapi ofte jobber med å bygge opp når den svikter. Jeg trenger å bli ledet av noen som kan mentalisere godt. Forsøke å sette seg inn i mitt og andres liv, tanker, behov. Også når disse er ganske ulike dem selv. Det er verdier jeg holder høyt. Jeg holder også høyt verdien kjærlighet. Det er jo litt rart, at vi snakker så lite om kjærlighet. For klissete?

I psykologien er det faktisk noen som snakker om at det er kjærligheten til mennesker som driver oss. I hjelpekunsten er det også mye snakk om relasjonen, kontakten. Når vi mennesker kjenner oss sett, forstått og lyttet til, er det god grobunn for endring. Ofte er det nok med noen som går ved ens side og peker ydmykt på mulighetene, uten å ta kontroll over vår unike vei. Kanskje noen viser vei til stubben i skogen. Pust inn. Pust ut. Ah, der falt noe på plass!

Jeg tror det bedre samfunnet starter der. Med et pust. På stubben, på kiwi, på og utenom jobb. Jeg tror vi som jobber med mennesker, i helse, utdanning og sosialomsorg, også vil gjøre verden enda bedre om vi får anledning til å puste litt. Den lille tilliten som trengs for å kunne se an den enkelte person og situasjon, møte denne med både kjærlighet, faglighet og god mentalisering. Mye kontroll gir kjærlighet fattige kår. I det lille pusterommet, kan man også risikere at larmen stilner nok til at vi kjenner hva vi virkelig trenger, ikke bare har lyst til. Kanskje vi trenger mer ro og tid med barna våre, mer enn den siste trendsofaen vi har lyst på.

Kanskje trenger vi å se noen vi er glad i å slippe konstant jobb med å legitimere sin rett til livsopphold, når helse og glede ikke får plass i dagens yrkesliv. Hvordan ville det se ut om livsoppholdet var betingelsesløst, fordi menneskets verdi er det? Vi kan risikere finne ut at det er så mye som distraherer oss fra alt som er viktig, at når vi stopper opp får vi et akutt Obstfelder-øyeblikk. Kloden vi bor på ødelegges nå, av jaget vårt mot alt som var mindre viktig. Kjærlighet til olje og penger over folk og klode. Hva er viktigst å ta vare på? Noen hundretalls vakter på sykehjem har lært meg at livet aldri rammes inn med tanker om mobilmodeller, interiørtrender eller barnevogntyper. Mot slutten av livet vil ingen si de har brukt for mye tid med barna sine. Eller for lite tid på jobb. Eller var for mye i naturen, for mye i stillhet. Eller gjorde unødvendig mye for miljøet og kloden. Og når de eldre angrer, også vist i psykologisk forskning, er det på valgene de ikke tok.

Om de bare hadde vært modigere, våget følge hjertet fremfor frykt og kontrollbehov. Hvordan ville livet sett ut da? Jeg kunne blitt en sofavelger, eller stubbevelger om du vil. En som ikke deltok fordi sirkuset ikke angår meg, fordi kaklingen på skjermen tilhører en annen klode. Så er problemet at vi bare har én. Klode altså. Og når larmen fra kameraer og kommentatorer stilner, er det mennesker med ulike verdier, menneskesyn og natursyn som sitter i en stor sal. Jeg tror mange som meg er blant velgere i år. Og mange som meg er lei av taktikk, lei av å kalkulere med hvem som skal styre eller ikke, og bryr oss heller om hvem i salen som får påvirke med våre verdier. Så vi stopper heller opp, puster litt, finner ut hva som er viktigst for oss, og tar et #verdivalg2017. Det har jeg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook