- Jeg kunne gitt meg

For Ole Einar Bjørndalen (28) finnes det bare ett ord som kan dekke året 2002: - Ubeskrivelig.

ÖSTERSUND (Dagbladet): Det føles som en evighet siden Bjørndalen tok sine fire OL-gull når vi møter ham i salongen på smått nedslitte Hotell Scandic i den svenske skiskyttermetropolen Östersund.

Måten han gjorde rent bord på i Salt Lake City har blitt stemplet som historisk og smått utenomjordisk. Men etter selv å ha fortalt sin historie i bok, er det ett minne som har frosset seg fast som det sterkeste fra de magiske dagene på hellig indianergrunn på skiskytterstadion i Soldier Hollow.

- Det jeg husker best....(lang pause). Det var da jeg kom i mål på 20 kilometeren. Det var det største.

- Det første gullet altså?

- Ja, da er du på høgget. Du vet at du er i form. Ting flyter.

Alt stemte

Men det fløt ikke bare for Bjørndalen. Det fosset. Han var minst ett Alta-vassdrag bedre enn konkurrentene sine.

- Nå er jeg helt konge, sa Ole Einar rett etter å ha gått i mål på stafetten, og tatt sitt fjerde gull.

Og det er fortsatt rojalistisk storhet over minnene når vi snakker om OL-bragdene.

- Å ta fire gull er jo egentlig helt vanvittig. Ubeskrivelig. Helt fantastisk.

For Ole Einar Bjørndalen handler det ikke bare om følelsen av å vinne, men om følelsene av det som gjorde det mulig å vinne.

- Det var perfekt. Alt var 100 prosent. Forberedelsene, formen, utstyret, skiene, børsa, folkene rundt, trenere, mentale motivatorer, alt stemte samtidig.

Greit å skrive bok

- Jeg kunne bare ha gitt meg etter OL i Salt Lake City, sier Bjørndalen.

- Hva?

- Jo, fordi da var alt 100 prosent. Men sånn var det i 1998 da jeg vant i Nagano. Poenget er at det jeg gjorde i Nagano, hadde ikke holdt til gull i 2002. Og det jeg gjorde i Salt Lake, det holder ikke når vi kommer til Torino i 2006.

Slik holder Ole Einar motivasjonen og vinnerlysten i gang. Det er en positiv spiral. Det som er bra nok i dag, er ikke bra nok i morra. Derfor blir det et lite hverdagsparadoks for gullgutten at han på nyåret er nominert til nesten alt som er av priser og hedersbetegnelser i Norge.

I Dagbladet er han kandidat til å bli «årets navn» og til «folkets idrettspris».

- Det er klart det er morsomt, og en ære å bli nominert. Men på en måte er jeg ferdig med OL.

I november ga han ut sin OL-historie i bokform, ført i pennen av VG-journalist Knut Espen Svegaarden. Boka «Fire gull på ti dager» er gitt ut i et førsteopplag på 10000 eksemplarer,

- Det var greit å få skrevet den boka. Nå ligger historien der. Og jeg slipper å tenke på den mer, smiler Ole Einar.

Sveegaarden merket adrenalinet da de jobbet med manuset.

- Det var akkurat som om han livnet til, og jeg kunne se at pulsen steg da han snakket om OL, sier Svegaarden.

Ole Einar Bjørndalen er overraskende beskjeden og ydmyk.

Det passer liksom så dårlig med råskapen han viser som idrettsmann. Skjønt, gutten livner opp når praten penser over på bil.

Digger Schumacher

Hans største idrettsforbilde kjører Formel 1.

- Michael Schumacher. Han er den største. Uten tvil.

Bjørndalen ser ut til å elske det italienske, samboeren Nathalie Santer, for eksempel. Og Ferrari.

- Du er vel rik nok til å kjøpe deg en rød bil snart?

- Ferrari? Jeg har lyst på en ja, men vet du hva den koster eller? Jeg må nok vinne noen løp før jeg får råd til det. Eller, for å være helt ærlig, jeg kunne nok kjøpt en Ferrari, men jeg bygde meg hytte i stedet, he-he, ler Ole Einar.

KONGE BLANT HELTER: Ole Einar Bjørndalen hadde ti magiske dager i Salt Lake City. Han tok fire gull av fire mulige i skiskyting, og ble nummer fem i langrenn på tremila. Her feirer han triumfene sammen med Kjell Inge Røkke og Oddvar Brå.