Jeg leiter etter tilhørighet

Hun skraper vekk mosen med foten og viser et gammelt ildsted mellom kraftige trestammer. Skogen har vokst seg tett siden de reisende av romanifolket samlet seg her på teltplassen i Hedmark for kanskje 40 eller 50 år siden. Skogen bærer på flere hemmeligheter fra omstreiferlivet til et forfulgt folk. Finnes Britt Karin Larsens egen historie også gjemt i de gamle tegnene?

- Jeg har ennå ikke fått svar på om jeg sjøl er av taterslekt, men jeg stammer fra bortsatte unger både på mors- og farssida. Oldefaren min hadde et reisende-navn.

- Jeg leiter etter tilhørighet. Vesle Rakel i boka mi får den. Jeg har ennå ikke funnet den, sier forfatteren Britt Karin Larsen.

Trilogi

Hun har nå avsluttet trilogien «De som ser etter tegn» (1997), «De usynliges by» (1998) og i høst «Sangen om løpende hester».

Et gripende epos som gir oss innblikk i et mørkt kapittel i norsk sosialhistorie.

Men like viktig som at hun formidler forfølgelsen av dette folket, er skildringen av den rike kulturen de reisende representerer. Styrken, stoltheten, samholdet og overskuddet som ligger dypt forankret hos taterne. Frihetstrangen som de fikk betale dyrt for gjennom overgrepene, gjort med loven i hånd: Misjonen som ville frata dem deres identitet blant annet gjennom å ta fra dem barna. Tvangssterilisering, lobotomering og opprettelse av arbeidskoloni, fordi de skulle lære seg til å bli fastboende. Og glemme sin opprinnelse.

- Fra jeg var ganske lita har jeg følt et bånd til de reisende, et slags slektskap. Det ble sterkere etter hvert som jeg ble kjent med dem.

- I dokumentarboka di «En gang var vi som vinden» spør taterkvinnen Jenny i et av intervjuene dine med de reisende: «Du leter ikke bare etter historien om et folk, du søker etter mer, ikke sant?» Hun følte noe?

- Hun gjorde nok det. Flere av de gamle blant de reisende har sagt at de kjenner det på seg at jeg er en av dem. Dermed godtok de meg også. For tro ikke at det er lett å nærme seg de reisende. De har lært å ta seg i akt, de er vaktsomme overfor fremmede, som ikke alltid førte noe godt med seg. Ett sted jeg kom, spurte de straks om jeg var fra misjonen.

Godtatt

- De frykter også journalister?

- Fordi journalistene ofte er på jakt etter overgrepene for å slå dem opp. Det opplever de reisende som nye overgrep. Sjeldnere er journalistene interessert i å formidle deres kultur og historie. Dette at folk skrev, var også et dårlig tegn. Det ble forbundet med myndighetenes registrering av dem. Det kunne være misjonen eller lensmannen som var på jakt etter ungene deres. Andre som ville sende dem til Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre. Noen blant de reisende kunne verken lese eller skrive. Fordi de ble jaget fra bygd til bygd, kom ikke ungene alltid i skole.

- Men du fikk deres tillit?

- Det har vært en utrolig opplevelse at de stolte på meg og så på meg nesten som en av sine egne. Får jeg en gang svar på om jeg er av romanifolket, vil det forklare mye i livet mitt.

Annerledes

Jeg har alltid vært annerledes, jeg ble oppfatta slik hjemme i Solør som jentunge.

Sjøl trodde jeg det var fordi jeg var den eneste som var farløs. Jeg visste ikke hvem faren min var, mora mi ville ikke fortelle meg noe.

- Men du fant ham?

- For seks år siden traff jeg ham. Jeg fikk oppsport ham gjennom Frelsesarmeen. Men da var han blitt gammel og hadde hatt slag. Han kunne ikke fortelle noe. Men jeg har skjønt at han ikke hadde noe enkelt liv. Han reiste også rundt og handlet. Han malte bilder som han solgte på dørene.

Britt smiler forsiktig. Hun er sky. Stemmen er tynn som en liten jentes.

- Jeg bodde i Oslo i ti år, men trivdes aldri. Jeg blir ulykkelig av å være i en by. Jeg reiser hjem igjen så fort jeg kan.

Ble glad

Britt Karin Larsens hjem i Horndalen i Hedmark er fylt av minner. Huset var en gang et landhandleri. Hun og mannen, som hun nå er skilt fra, kjøpte det i 1973.

Veggene er tapetsert med bilder. Noen av dem er malt av faren hennes.

- Jeg ble glad da jeg oppdaget at han malte og tegnet som jeg sjøl alltid har gjort. Jeg leste brev han har skrevet. Han hadde evner der også. Jeg følte et sterkt slektskap.

- Det er fortsatt mange som prøver å skjule at de er av omstreiferslekt?

- Fordi de har opplevd så mye vondt. De vil spare ungene sine for det de sjøl fikk av mobbing, tvang og forfølgelse. Det er synd at de skjuler seg. De har mye å være stolte av.

Jeg kan være av slekta, enten på mors- eller farssida. De kom fra folk som var fattigere enn husmennene. De som ble kalt «innerster», landarbeidere som bodde til leie. Sjøl vokste jeg opp sammen med besteforeldrene mine og mora mi.

Spor

- Og sporene etter de reisende har du rett bak huset ditt?

- Da mannen min og jeg flyttet hit, ante jeg ikke at de reisendes teltplasser skulle bli nærmeste nabo. Jeg har funnet flere spor etter dem, blant annet en syrekopp som de brukte til fortinning, sier Britt Karin.

Vi følger stien gjennom tett skog, der den skarpe høstsola trenger inn og lager lange skygger av trærne. Rett ved bruser bekken.

Vann var en forutsetning for å slå seg ned. Britt viser oss maurtuene like ved ildstedet. Maurtuene var en garanti for at det ikke var orm i nærheten.

Æresmedlem

- Se her! roper hun opprømt og viser oss rustne rester av en tønne.

- Den brukte de til å smelte plasten av ledningene for å selge kobberet.

- Bøkene dine er blitt godt mottatt av lesere og kritikere, men den største hederen er vel æresmedlemskapene du fikk i to av romanifolkets organisasjoner som takk for uvurderlig arbeid for dem?

- Det var en rikdom å bli kjent med de reisende. Tilliten de ga meg, blomstene jeg fikk. Telefonene med råd om hva jeg måtte få med i bøkene. Og gaver som takk.

Tilbake i huset får vi se noen av dem.

- Se på denne vakre sølvdekorerte hårkammen, og kniven her, laget av nysølv.

- Trilogien er ferdig, men kommer du til å legge temaet bak deg?

- Det vil forfølge meg, men jeg er glad trilogien er avsluttet. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive bare én roman, men skulle jeg gi mangfold til historien, måtte det bli gjennom et stort persongalleri. Det krevde flere bøker.