DEBATT

Debatt: Litteratur

«Jeg leser ikke krim» sies av folk som vil være høykulturelle

Krim er forlengelsen av 70-tallets samfunnskritiske litteratur. Likevel blir sjangeren stemplet som et absolutt lavmål i store deler av Kultur-Norge.

KRIMBØKER: Av femti litteraturpriser går bare én til krim. I Norge kom sjangerens gjennombrudd på 70-tallet med blant annet Jon Michelet (bildet), som har gått tungt inn i nazisme, spionasje og den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
KRIMBØKER: Av femti litteraturpriser går bare én til krim. I Norge kom sjangerens gjennombrudd på 70-tallet med blant annet Jon Michelet (bildet), som har gått tungt inn i nazisme, spionasje og den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

«Jeg leser ikke krim». Dette sies av folk som vil være høykulturelle, hevet over massen. Jeg må forstå at de kun leser bøker med åndelig verdi, og det har ikke krim. Dessverre råder holdningen hos mange med makt. Av femti litteraturpriser går bare én til krim. Krimforfattere får sjelden stipend eller innpass i Forfatterforeningen, og deres bøker har en tendens til å bli «nullet» av Kulturrådet.

Usynliggjøring er en annen strategi. Flere redaksjoner nedlater seg ikke til å anmelde krim, og forakten synes størst blant dem som sverger til venstresida. Det er et paradoks: De skal representere folket, men misliker folkelig litteratur. De ser sliterne som ofre for et undertrykkende system, men overser historiene om dem. Uten å vite hva de går ut på.

Krim peker ofte på skjevheter i samfunnet. Det startet med «Mordene i Rue Morgue» av Edgar Allan Poe. Her finner vi en detektiv som simpelthen søker sannhet: Belønningen for å oppklare forbrytelsen er ikke penger, men at en uskyldig mann slipper fengsel.

To andre som banet vei er Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Begge skrev fra storbyens bakgater og forarget datidas kjennere. Men i ettertid har de gått inn i kulturhistorien som den «rå utgaven av Hemingway» og det «litterære svaret på et slag i magen».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer