KRIMBØKER: Av femti litteraturpriser går bare én til krim. I Norge kom sjangerens gjennombrudd på 70-tallet med blant annet Jon Michelet (bildet), som har gått tungt inn i nazisme, spionasje og den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren.&nbsp;<span style="background-color: initial;">Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix</span>
KRIMBØKER: Av femti litteraturpriser går bare én til krim. I Norge kom sjangerens gjennombrudd på 70-tallet med blant annet Jon Michelet (bildet), som har gått tungt inn i nazisme, spionasje og den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Debatt: Litteratur

«Jeg leser ikke krim» sies av folk som vil være høykulturelle

Krim er forlengelsen av 70-tallets samfunnskritiske litteratur. Likevel blir sjangeren stemplet som et absolutt lavmål i store deler av Kultur-Norge.

Meninger

«Jeg leser ikke krim». Dette sies av folk som vil være høykulturelle, hevet over massen. Jeg må forstå at de kun leser bøker med åndelig verdi, og det har ikke krim. Dessverre råder holdningen hos mange med makt. Av femti litteraturpriser går bare én til krim. Krimforfattere får sjelden stipend eller innpass i Forfatterforeningen, og deres bøker har en tendens til å bli «nullet» av Kulturrådet.

JOURNALIST OG FORFATTER: Sidsel Dalen. Foto: Studio Vest AS
JOURNALIST OG FORFATTER: Sidsel Dalen. Foto: Studio Vest AS Vis mer

Usynliggjøring er en annen strategi. Flere redaksjoner nedlater seg ikke til å anmelde krim, og forakten synes størst blant dem som sverger til venstresida. Det er et paradoks: De skal representere folket, men misliker folkelig litteratur. De ser sliterne som ofre for et undertrykkende system, men overser historiene om dem. Uten å vite hva de går ut på.

Krim peker ofte på skjevheter i samfunnet. Det startet med «Mordene i Rue Morgue» av Edgar Allan Poe. Her finner vi en detektiv som simpelthen søker sannhet: Belønningen for å oppklare forbrytelsen er ikke penger, men at en uskyldig mann slipper fengsel.

To andre som banet vei er Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Begge skrev fra storbyens bakgater og forarget datidas kjennere. Men i ettertid har de gått inn i kulturhistorien som den «rå utgaven av Hemingway» og det «litterære svaret på et slag i magen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Felles for dem begge er at de debuterte i voksen alder og det er en tradisjon som har holdt seg. Ofte har krimforfattere lang erfaring fra arbeidslivet, som kan bety innsikt i konfidensielt materiale. Det kan komme godt med: Mens det er legitimt å skrive utelukkende om seg selv i såkalt høyverdig litteratur, forventes det i krimmen at man også vender blikket ut og skildrer samfunnet. Fra de lukkede rom hvor beslutningene tas, til slummen hvor mennesker ikke engang klarer å styre sine egne liv.

I Norden får ekteparet Sjöwall & Wahlöö æren for å ha satt den samfunnskritiske tonen. Mordene blir ofte overskygget av det politiske motivet. I Norge kom sjangerens gjennombrudd i 1975 med Gunnar Staalesen og Jon Michelet. Overgrep mot unge står sentralt hos Staalesen, mens Michelet har gått tungt inn i nazisme, spionasje og den kalde krigen.

Flere kvinner har også hevdet seg. Agatha Christie er tidenes mestselgende forfatter og den opprinnelige krimdronning. I Norge har Kim Småge, Unni Lindell, Anne Holt og Karin Fossum vekslet på å bære tittelen. Dette langt unna rosablogg, de var tidlig ute i det som seinere ble Nordic Noir. Kerstin Bergmann har forsket på fenomenet og trekker fram tre fellesnevnere: Likestilling, sterke kvinner og kritikk av det politiske system.

I år vil vi se historier om krig og etterretning, psykiatri og overgrep, forfylla politimenn og seriemordere, for å nevne noe. Spennet er stort.

«Alltid det samme». Bertolt Brecht påpekte at ikke-kjennere som sier det, kan sammenliknes med dem som mener at alle fargede ser like ut. De lar seg styre av fordommer. Det er synd, fordi krim kan skape en dypere forståelse på lik linje med annen litteratur. Lite er dummere enn å lukke øynene for det som kan gjøre en forskjell.