«Jeg leser ikke krim». Dette sies av folk som vil være høykulturelle, hevet over massen. Jeg må forstå at de kun leser bøker med åndelig verdi, og det har ikke krim. Dessverre råder holdningen hos mange med makt. Av femti litteraturpriser går bare én til krim. Krimforfattere får sjelden stipend eller innpass i Forfatterforeningen, og deres bøker har en tendens til å bli «nullet» av Kulturrådet.

Usynliggjøring er en annen strategi. Flere redaksjoner nedlater seg ikke til å anmelde krim, og forakten synes størst blant dem som sverger til venstresida. Det er et paradoks: De skal representere folket, men misliker folkelig litteratur. De ser sliterne som ofre for et undertrykkende system, men overser historiene om dem. Uten å vite hva de går ut på.

Krim peker ofte på skjevheter i samfunnet. Det startet med «Mordene i Rue Morgue» av Edgar Allan Poe. Her finner vi en detektiv som simpelthen søker sannhet: Belønningen for å oppklare forbrytelsen er ikke penger, men at en uskyldig mann slipper fengsel.

To andre som banet vei er Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Begge skrev fra storbyens bakgater og forarget datidas kjennere. Men i ettertid har de gått inn i kulturhistorien som den «rå utgaven av Hemingway» og det «litterære svaret på et slag i magen».