Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

AAP-reglene

Jeg levde i konstant angst

Jeg er ikke alene. Vi er mange. Det er kvinnene dette primært går ut over. Diskrimineringslovverket ble laget for å gi like muligheter for samfunnsdeltakelse.

OMSORGSOPPGAVER: Om kort tid er inntekten min null. Det er bare å gratulere de av Norges kvinner med eldre familiemedlemmer som nærmeste pårørende, skriver innsenderen som ble langtidssykmeldt etter å ha tatt hånd on sin demente far fram til han døde. Foto: NTB Scanpix
OMSORGSOPPGAVER: Om kort tid er inntekten min null. Det er bare å gratulere de av Norges kvinner med eldre familiemedlemmer som nærmeste pårørende, skriver innsenderen som ble langtidssykmeldt etter å ha tatt hånd on sin demente far fram til han døde. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Departementet vil sette i gang forsøk med å gjøre ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP) kommunal.

Det vil jeg fraråde på det sterkeste, og min advarsel må ses i lys av den kommende eldrebølgen og den pågående raseringen av velferdssystemet vårt gjennom innstrammingen i ordningen med arbeidsavklaringspenger.

I saksdokumentene fra min kommune står det at min demente far fikk mindre hjelp fra det offentlige fordi jeg var nabo og ble vurdert som svært «tilgjengelig». Jeg opplevde at byrden ble lagt på meg som pårørende, og at jeg ble presset inn i en omsorgsrolle.

Min far gikk for å ta bussen til jobb midt på natta, i bare underbuksa og ei skjorte. Jeg levde i konstant angst for å finne ham død ute. Jeg var akuttpersonale 24 timer i døgnet. Det var ut og inn av sykehus, hjerteinfarkt og besvimelser. Sykehuset signaliserte klart behov for institusjonsplass.

Jeg tryglet om mer hjelp, men nei. Sykemelding var ikke til å unngå. Etter lang tids sykefravær ble jeg «enig» med min arbeidsgiver om å avslutte arbeidsforholdet.

Etter oppsigelsen nektet NAV meg stønad i en lang periode. Dermed forsvant oppsparte midler. Da far døde, konkluderte tilsynsmyndighetene med at han ikke hadde fått forsvarlig hjelp.

Dermed sitter jeg igjen med skyldfølelse. I ettertid har jeg fått flere psykiatriske diagnoser som har ført meg til å være kvalifisert arbeidsufør. I årevis levde jeg med kronisk søvnunderskudd kombinert med konstant frykt i en knugende beredskapsmodus.

Ingen kommer fra noe slikt med helsen i behold.

Jeg har muligens noen timer seint på dagen der jeg fungerer. Nettene består av mareritt. Selv etter mange års behandling forstår ikke hjernen min at beredskapssituasjonen ikke lenger er reell. Resultatet er i tillegg kronisk utmattelse.

Så kom lovendringen om karenstid i AAP-ordningen. Nå må også jeg gå et helt år uten inntekt. Politikerne har bestemt at NAV-klienter blir fortere friske dersom de forespeiles å miste velferdsytelsene sine.

Jeg kan garantere at det er en gigantisk feilslutning.

Siden jeg eier egen bolig, sier NAV at den må selges og overskuddet brukes opp før sosialstønad kan gis. Det er ingen arv å ta av. Banken sa nei til å refinansiere fordi jeg er på arbeidsavklaringspenger. Hadde jeg hatt en uføretrygd, hadde de sagt ja fordi dette vurderes som mer stabil inntekt.

I utgangspunktet var jeg en fullt arbeidsfør person som bidro til fellesskapet, men jeg blir altså fratatt fast jobb, helse og hus og hjem. Åtte år av livet mitt er borte, og jeg får ikke engang lov til å bli sosialklient.

I tillegg må jeg over flere år gjennom det ene NAV-tiltaket etter det andre før jeg får søke om ufør.

Den virkelige hensikten er å håndheve den allmektige arbeidslinja; å bevise at situasjonen ikke har gjort meg syk nok til å bli ivaretatt av velferdssystemet videre.

«All behandling er ikke forsøkt» synes å være mantraet når NAV avslår uføresøknader. Alternativ behandling foreslår de også. Jeg har forsøkt det meste allerede, men jeg trekker grensen ved kvakksalveri.

Godt preparert med beroligende medisiner, må jeg hyppig møte opp hos NAVs tiltaksleverandør og snakke kvitrende positivt på HR-språk om at jeg snart skal ut i jobb, at jeg skal være «framoverlent», ha «purpose» og være «sulten».

Jeg må snakke om at det ikke spiller noen som helst rolle at jeg bare har 1. året på gymnas fra 80-tallet og et over åtte år langt opphold i arbeidshistorikken min, som jeg ikke kan redegjøre for på en måte som arbeidsgivere aksepterer.

Langvarig sykdom er ikke et innsalgsargument. Det er det motsatte. Men arbeidsgivere står visstnok i kø for å få meg. Det er det også arbeidslinja til NAV som sier at min veileder skal fortelle meg. Dette er som å insistere på at jorda er flat. Og jeg er jo «en søt dame» selv om jeg har bikket 50. Ikkeno’ problem å få seg jobb da. Så fint! Kjønnet mitt er åpenbart et godt argument hos NAV-veileder også. Som er mann og pusher 50.

Jeg blir uvel av å tenke på hva dette selskapet tjener på min sykdom. På den positive siden bør jeg neppe frykte for personlighetstestene på jobbintervjuene et sted der fremme. De som er følelsesløse og lite empatiske scorer gjerne svært godt på disse testene. Da gjør de et varp om de får kloa i meg. Her blir det full pott. Det har min manglende tillit til alt og alle sørget for, i kombinasjon med utvalget av farmasøytiske rekreasjonsmidler jeg må innta daglig for i det hele tatt å stå oppreist.

Dagens arbeidsgivere må åpenbart ønske seg ansatte som er så bedøvd at de knapt vet hvor de befinner seg.

Så da skal altså kommunene i framtida få utnytte deg så du blir syk, og deretter skal den samme kommunen stenge adgangen til ytelser som «bekrefter» at kommunen selv har gjort noe galt?

Det er nemlig AAP-løpet som avgjør grunnlaget for en eventuell uføresøknad. Og hvordan skal kommunene ivareta åpenbare psykiatripasienter i AAP-ordningen? NAV klarer det ikke gjennom tiltaksleverandørene. Blant de utallige jeg har vært i kontakt med, har jeg ikke sett et fnugg av helsemessig kompetanse. Der er det HR og «purpose» og «framoverlent» for alle pengene.

Han som pusher 50 er godt i gang med å pushe meg til vanvidd. Med diagnosene mine er dette en gedigen prestasjon. Jeg vil også advare mot å klage til kommunen på helsetjenestene, dersom kommunen seinere skal ha ansvaret for å gi deg økonomiske ytelser.

Klager du, risikerer du trolig ufordelaktig behandling eller å bli satt til å sortere reker på et sykehjemskjøkken, tråkke søppel i en container eller trakte kaffe for de samme byråkratene som har satt deg i det uføret du har havnet i.

Jeg vil også utfordre arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen og NAV: Når det offentlige selv nærmest systematisk underdimensjonerer omsorgstjenestene mens de insisterer på at de gamle skal bo hjemme – er det da riktig at pårørende som blir syke av belastningen seinere skal bli nødt til å kjempe i årevis i NAV-systemet, dersom de medisinske kriteriene for stønader er oppfylt?

Høres «karenstid» med ett år uten inntekt rimelig og rettferdig ut i disse sakene – der situasjonen er det offentliges egen skyld? Hvorfor krever dere ikke i stedet tilbakebetalt fra kommunene for de utgifter disse pårørende-sakene gir staten og NAV?

Jeg er ikke alene. Vi er mange. Det er kvinnene dette primært går ut over. Diskrimineringslovverket ble laget for å gi like muligheter for samfunnsdeltakelse. Jeg sitter med en følelse av å ha vært inne til soning i 8 år, fordi bevegelsesfriheten og handlingsrommet mitt har vært sterkt redusert så lenge.

Om kort tid er inntekten min null. Fordi kommunalt ansatte mente de hadde rett til å bryte loven. Det er bare å gratulere de av Norges kvinner med eldre familiemedlemmer som nærmeste pårørende.

I verste fall blir dere utsatt for en styrt avvikling, regissert av kommunene og velferdsstaten. Dere må forsørges av mennene deres når NAV smeller karens-døra i fjeset på dere. Velkommen tilbake til kjøkkenbenken.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!