«Innvandrerfamilier kontrollerer døtrene sine.» Slik omtales vi ofte i media. Det er sånn for mange, men jeg kjenner meg ikke igjen i den påstanden. Jeg lever et «fritt liv» uten noe sosial kontroll. Slik er det for meg og majoriteten av alle innvandrerfamilier jeg kjenner. Våre familier støtter oss, uavhengig av hvilke valg vi tar.

Det bør ikke glemmes at innvandrere er en nyansert gruppe.

La oss snakke om min familie. Jeg er oppvokst med en far, mor, storesøster og lillebror. Jeg er mellombarnet, og jeg bærer det typiske mellombarnsyndromet. Jeg føler meg ofte skvist mellom flere parter og ute av stand til å vite hvem jeg helt støtter. De andre har en annen forståelse. Sannheten er vel et sted midt imellom. Poenget mitt er at våre problemer har nok et vestlig fenomen over seg, framfor et østlig preg.

Vi kom til Norge som overføringsflyktninger fra Kurdistan (Iran), etter å ha vært på flukt i flere år i Irak og Tyrkia. Foreldrene våre ønsket at vi skulle få muligheten til å utvikle oss fritt uten noe eksternt press. De oppfordret oss til å studere og uttrykke oss uten rammer. Ingen skulle fortelle oss hva vi skulle tenke, føle eller si. Det ble ikke helt slik de forutså.