Skremselspropaganda: Skal jeg tro på skremselspropagandaen, risikerer jeg å bli boende i en storkommune der jeg ikke har tett nok kontakt med kommunepolitikerne, skriver Karl Arne Johannessen. Foto: Privat.
Skremselspropaganda: Skal jeg tro på skremselspropagandaen, risikerer jeg å bli boende i en storkommune der jeg ikke har tett nok kontakt med kommunepolitikerne, skriver Karl Arne Johannessen. Foto: Privat.Vis mer

Jeg lever ikke godt med å betale 130 000 for noe som koster 30 000 i nabokommunen

De som tviholder på dagens kommunestruktur, må fortelle hvordan de vil løse fremtidens utfordringer.

Meninger

At kommunal sjølråderett, lokal stolthet, sterk identitet, samhandling, dugnadsånd og lokal medbestemmelse vil forsvinne med en ny kommunestruktur, er en gedigen bløff.

Argumentet om at størst ikke er best, er et forsøk på å fortie det faktum at de fleste små kommuner som fungerer godt i dag vil få store utfordringer i løpet av 10-15 år innen mange lovpålagte oppgaver. De som tviholder på dagens struktur, må fortelle hvordan de vil løse denne utfordringen.

Motstanderne av en kommunereform benytter seg av en velkjent teknikk når de i sin agitasjon bruker argumenterer om at størst ikke er best. De argumenterer mot en påstand som aldri har vært fremsatt. Hverken Jan Tore Sanner eller andre som ser behovet for en kommunereform, har snakket om størst mulig, men heller at mange kommuner innen få år er for små til å løse viktige lovpålagte oppgaver.

Det er grundig dokumentert at for små kommuner vil tape i konkurransen om kompetansepersonell det allerede er knapphet på, en knapphet som øker ekstremt de neste 10-15 år, ifølge SSB. Allerede nå leser vi daglig om mindre kommuner som ikke klarer å holde på fastleger, spesialsykepleiere, lærere og andre. Kompetansepersonell søker seg til større miljøer med et faglig utviklende fellesskap, som gjør dem i stand til å levere gode tjenester til innbyggerne. Det finnes solide fakta som viser at dette krever en viss størrelse på kommunen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er derfor skremmende at sentrale politikere utelukkende snakker om at små kommuner fungerer så godt. Ja, det gjør de fleste i dag, men det gjør de ikke innen få år, og det er hvordan det ser ut om 10-15 år som er temaet.

Et konkret eksempel. På Øvre Romerike er det i dag ca. 0,3 omsorgsarbeidere per 1000 innbygger. Slik denne befolkningen øker (flere eldre etc.) frem til 2040, vil behovet bli 0,5 omsorgsarbeidere per 1000 innbygger gitt dagens løsninger. Dette er godt dokumenterte prognoser. Men: disse omsorgsarbeiderne kommer ikke til å finnes.

Norge vil mangle over 20 000 sykepleiere og kanskje så mye som 50 000 helsefagarbeidere innen 2040. Utdanne enda flere? Om alt skal være som før i helse- og omsorgssektoren, må en tredjedel av de som utdanner seg velge helsefag. Det ønsker vi nok ikke. Derfor må de som nå tviholder på dagens løsninger, være forpliktet til å fortelle hvordan de vil løse bemanningsutfordringen, både innen omsorgstjenester og andre sektorer, som de fleste forskningsmiljøer og SSB for lengst har dokumentert. Norge er ikke alene om dette problemet, men er nok alene om å ikke ta det på alvor.

Skal jeg tro på skremselspropagandaen, risikerer jeg å bli boende i en storkommune der jeg ikke har tett nok kontakt med kommunepolitikerne. I de åtte årene jeg har bodd i Gjerdrum, har jeg aldri hatt behov for akkurat det. Derimot har jeg hatt kontakt med fantastiske lærere, verdens beste frivillighet i Gjerdrum Idrettslag, musikkorpset og kulturskolen. Det er dette som har fått mitt hjerte til å banke for Gjerdrum, ikke de 25 representantene i kommunestyret. De er sikkert flotte og engasjerte mennesker, men jeg kjenner bare noen få av dem, og på åtte år har jeg aldri oppdaget noe «folkevalgt politisk engasjement» i hverdagen. Jeg har heller ikke truffet noen som etterlyser det.

Men jeg registrerer at et av de politiske partiene ikke klarer å stille liste til vårt kommunevalg, at flere partier sliter med å fylle listene sine, og at ingen opplever noen kamp om å komme på listene. Kanskje fordi lokaldemokratiet i Gjerdrum, med sine 6500 innbyggere, for lengst er så påvirket av alt som må løses i interkommunale selskaper og styres av rammer langt utenfor kommunegrensen, at «lokalt selvstyre» i vår lille kommune nå er en illusjon?

Når jeg kjører mine gutter til idrettsarrangement, tenker jeg aldri på om det foregår i Gjerdrum, Skedsmo, Ullensaker eller Nittedal. I sine gule Gjerdrums drakter er de overbevist om at de bor i verdens sentrum, lykkelig uvitende om kommunekatastrofen som truer. Men det er samværet med de barna og foreldrene som har betydning. Sammen med to tredjedeler av kommunens yrkesaktive lever jeg godt med å reise ut av kommunen hver dag for å jobbe. Men jeg lever mindre godt med å betale en avgift på 130 000 kroner som bare koster 30 000 i nabokommunen. Begge priser basert på selvkost?

Jeg kjenner meg ikke igjen i min hverdag når det skremmes med at «kommunal sjølråderett, lokal stolthet, sterk identitet, samhandling, dugnadsånd og lokal medbestemmelse» vil forsvinne med en ny kommunestruktur. Min innsatsvilje for et godt lokalmiljø i Gjerdrum har ingenting med dette å gjøre, men skapes gjennom de daglige relasjoner vi utvikler oss innbyggere imellom. Sammen med frivillige og ildsjeler i Gjerdrum skal jeg garantert vise at dette gjelder.