«Jeg liker ikke denne verden»

Mistantropiens mester i storform.

BOK: De forfatterne som blir mest hatet, er ofte de som er mest ærlige. De som skraper kjøttet både av seg selv og tilværelsen med skalpell. De blir til gjengjeld også høyest elsket -   av lesere som tenner på deres skånselsløse og usentimentale visjon av virkeligheten.

Michel Houellebecq

er urettferdig nok blitt mest kjent for sine skandaler. I boka «De grunnleggende bestanddeler», dissekerer han tilværelsen -   inkludert 1968-generasjonen -   og flår ut den totale ensomheten i det moderne livet. I «Lanzarote» lager han en finurlig og bizarr parodi på moteriktige reisebøker, av den typen som er skrevet av kjente forfattere. I «Plattform» skreller han bort alle illusjoner om kjærlighet og reduserer den erotiske driften til noe som best kan tilfredsstilles gjennom sex-turisme. Mye av Houellebecqs satiriske, gråtkvalte og desperate mesterskap ligger i kim i hans første roman, «Utvidelse av kampsonen», som nå utgis på norsk i en medrivende oversettelse av Thomas Lundbo. Boka handler om en 30-årig dataekspert. Han har vært skilt i to år. På fritida skriver han bizarre dyrehistorier. Han hater både verden og livet:

«Jeg liker ikke denne verden. Jeg liker den ikke i det hele tatt. Samfunnet jeg lever i, fyller meg med avsky; jeg blir kvalm av reklamen; jeg må spy av informasjonsteknologien. Alt jeg gjør som informatiker, er å skape enda flere data, kryssreferanser, rasjonelle beslutningskriterier. Det har ingen mening...Det siste verden trenger, er enda mer informasjon.»

Livet er for kjipt. Likevel: Under et hjerteanfall får han en følelse av «himmelropende» urettferdighet. Dø? Nå? Han som har fått så lite ut av tilværelsen? Skulle dette være tida for å «avbryte eksperimentet», som han kaller det? «Hele opplegget var åpenbart veldig dårlig organisert.» Opplegget er livet.

Det hele topper seg

når han blir sendt på jobb sammen med en fyr som er enda mer mislykket enn han selv. En mann som ligner på en padde, totalt uten drag på damene, et null, en mann dømt til å mislykkes på alle fronter. Jeg-personen ser sammenhengen mellom økonomi og kjærlighet; hvordan rikdom og fattigdom på begge felt fordeles etter en sykelig form for markedsverdi. Han er i ferd med å gå bananas.

FOR SIN MISANTROPI ER

den politisk høyst ukorrekte Michel Houellebecq blitt beskyldt for å hate muslimer, 68-ere, homser og feminister. Han er blitt trukket for retten av fremtredende muslimske grupper for å ha kalt islam «den mest idiotiske av alle religioner». I ytringsfrihetens navn ble han frikjent.

Hans romaner har skapt debatt og skandale. Navnet hans, som uttales vellbekk, blir forbundet med politisk ukorrekthet og en oppriktighet som stadig grenser til det injurierende. Hvem han injurierer? Gud, mennesket, hele skaperverket.

Forfatteren er født i 1958. Faren var fjellfører, mora anistesilege. Ingen av dem var spesielt opptatt av sønnen. Seks år gammel ble han overlatt til sin bestemor på farssiden, som bodde utenfor Paris. Barndommen skal ha vært knallhard, inkludert seks år på pensjonatskole.

Bestemora, som døde i 1978, var en engasjert kommunist. Houellebecq tok hennes familienavn. Han utdannet seg til landbruksingeniør samtidig som han engasjerte seg både politisk og poetisk. Han deltok på den ytterste venstresida i fransk politikk og startet det radikale tidsskriftet Perpendiculaire. I 1981 giftet han seg med søsteren til en studiekamerat og fikk en sønn. Deretter gikk han mange år arbeidsledig.

I 1985 ble han skilt. Samme år traff han Michel Bulteau, redaktøren av det litterære tidsskriftet Nouvelle Revue de Paris. Der fikk han trykt sine første dikt. Bulteau inspirerte ham også til å skrive sin første prosabok, «H.P. Lovecraft: Mot verden, mot livet» (1991) -   et biografisk essay om den amerikanske kultuforfatteren. Deretter kom boka «Å holde seg i live: En metode». Året etter utga han sin første diktsamling, «Jakten på lykken», som fikk den franske Tristan Tzara-prisen. I denne perioden jobbet Houellebecq som administrasjonssekretær i Nasjonalforsamlingen.

I 1994 SKREV HOUELLEBECQ

romanen «Utvidelse av kampsonen». Den solgte bra, men innholdet førte til at han ble utstøtt av venstrekreftene rundt tidsskriftet Perpendiculaire. Fra nå av sto han alene mot verden -   i likhet med hovedpersonen i romanen.

For diktsamlingen «Kampens mening» (1996) fikk han prisen Prix Flore. I 1998 fikk han den prestisjetunge prisen Grand Prix National des Lettres Jeunes Talents. Samme høst utga han en artikkelsamling, dessuten romanen «De grunnleggende bestanddeler». Boka fikk prisen Prix Novembre og ble en enorm salgssuksess -   oversatt til rundt 25 språk.

Houllebecq giftet seg i 1998 med Marie-Pierre Gauthier. Han har også lagd en TV-film om erotikk der hun er med i mykporno-scener. I 2000 kom boka «Lanzarote» og året etter «Plattform». Houllebecqs konflikter med muslimske grupper har fokusert ham som en Rushdie light, med sterk støtte fra Salman selv. Houellebecq har valgt å isolere seg fra alle media og bosette seg fjernt fra folk -   på vestkysten av Irland, i nærheten av byen Cork.

EN VIKTIG, MEN LITE OMTALT

del av Houellebecqs biografi er åra etter skilsmissen fra hans første kone. Han gikk inn i dype depresjoner med påfølgende alkoholmisbruk og flere opphold på psykiatriske klinikker. Denne erfaringen går igjen i Houellebecqs romaner, ikke minst i «Utvidelse av kampsonen». Boka ender med et totalt sammenbrudd for hovedpersonen, som øyelikkelig blir sykmeldt etter å ha fortalt legen om «de små fantasiene» sine. Legen foreslår at han kanskje bør legges inn. «Jeg svarer nei, for jeg er redd for gærninger.»

Hovedpersonene i bøkene til Houellebecq er ikke bare redd for «gærninger», de er redd for gærningen i dypet av seg selv. Men i deres univers er det verden som er gal.

Som leser er man ikke uten videre uenig. I likhet med forfattere som Louis Ferdinand Celine og Thomas Bernhard, har Houellebecq en voldsom overvisningskraft i sin frådende forakt for verden. Menneskene blir ynkelige i alt sitt smålige strev. Når hulheten, hykleriet og tomheten flerres av, er det lite annet enn et forkvaklet driftsliv tilbake. Ofte minner Houellebecqs resonnementer om en slags pornoutgave av Darwins utviklingslære, der bare skakkjørt brunst og kjærlighetsløst begjær er tilbake.

Fortelleren i «Utvidelse av kampsonen» er av sporet. Han er fremmedgjort for det hverdagslige i likhet med Roquentin i Sartres «Kvalmen». Enda mer minner han om Meursault i Albert Camus' «Den fremmede». Camus var i sin tur inspirert av amerikanske romaner som Horace McCoys «De skyter jo hester, ikke sant?» og James M. Cains «Postmannen ringer alltid to ganger». «Utvidelse av kampsonen» har utvilsomt noe av den samme stemningen. Den kan også minne om figurene til franskmennenes amerikanske noir-favoritt Jim Thompson, også kalt kiosklitteraturens Dostojevskij. Den som før Houellebecq har gått lengst blant franske litterater i å utvikle denne typen groteske, voldelige og upålitelige jeg-figurer, er Boris Vian, som under pseudonymet Vernon Sullivan skrev fire pastisjer på amerikanske krimromaner. Særlig den første, «Jeg spytter på din grav» (1947), vakt oppsikt og skandale med sine amoralske, brutale skildringer av sex og vold.

MED SINE BØKER HAR

Houellebecq med andre ord aktualisert både den eksistensialistiske nihilsmen hos franske og amerikanske hardkokt-forfattere og det erruptive opprøret mot Gud og mennesker hos geniale diktere som Celine og Bernhardt. «Utvidelse av kampsonen» er en bok som hogger hardt inn i sin egen samtid. Hovedpersonen er klin gæern, men hvorfor?

Først og fremst fordi han -   i motsetning til de fleste av oss -   nekter å godta det forflatede livet han ser i sine omgivelser. I stedet for å trekke på skuldrene og gjøre gode miner til slett spill, engasjerer han seg. Men den energien han samler opp, får vanviddets form.

Leseren blir sugd inn i denne galskapen, opplever hvordan den fortrolige jeg-personen går av hengslene, hvordan han forsøker å ta hevn på verden gjennom sin hjelpeløse kollega. Men også dette prosjektet mislykkes, hvoretter alt rakner. Det er mye svart latter i denne boka. Den er faktisk svært morsom til tider. Men hyggelig er den ikke. Gode bøker er som regel ikke det.