«Jeg liker ting som går jævlig treigt»

Skulpturene hans ruver, beveger seg sakte og skaper kunst underveis. Kunst lager kunst når Gunnar H. Gundersen er på ferde. Han spiller på lag med naturkreftene, som er mektige medhjelpere.

- Jeg er en landsens gutt fra Haga på Romerike. Det er det som er inspirasjonen. Jeg har fått et jordnært forhold til det meste og tenker praktisk. Dessuten synes jeg ikke alt behøver å gå så fort, sier Gunnar H. Gundersen (46). Han tenker kunst i langtidsperspektiv. Det gjør ikke noe at enkelte av skulpturene hans er ferdige som kunstverk først når han er pensjonist.

- Vær og vind, sollyset, temperatursvingninger, telen i jordskorpa, slike ting benytter jeg meg av i skulpturer og installasjoner. Det er snakk om enkle fenomener som beviser at ting vi ser på som stabile, faktisk er i bevegelse. Det er spennende, men en lang prosess. Det tar tid før ting blir ferdige, forklarer Gundersen.

Helt utafor

Mot slutten av årtusenet, når alt går fortere og fortere, og ikke helt fort nok, og hitech er noe vi tar helt selvfølgelig, går Gundersen i stikk motsatt retning.

- Ja, jeg er nok helt utafor. Her er det lowtech, jeg vil helst ikke vite av elektrisiteten engang! Jeg liker ting som går jævlig treigt. Vi er litt slik på bygda, ler Gundersen.

Han legger ikke skjul på at han var en flittig seer da NRK-serien «Fysikk på roterommet» forbløffet 60- og 70-tallsunger.

- Det er litt slik jeg jobber. Naturlovene - kreftene - hjelper til. Dessuten er det fryktelig morsomt når man starter på et prosjekt og ikke helt veit hvordan det kommer til å bli, fordi det kan avhenge av vær og vind, for eksempel. Det er blitt slik at hvert enkelt av mine prosjekter produserer ny kunst, sier Gundersen.

Han viser rundt i Museet for samtidskunst, der hans installasjon «Termisk tegneprosjekt» har vakt enorm oppsikt.

Installasjonen måler 80 x 6 x 4,5 meter. Den begynner på museets tak, der to enorme rør, ett i stål og ett i aluminium, utvider seg og trekkes sammen i takt med temperatursvingningene. Et sinnrikt system med vaiere inn gjennom vinduene og en rull med papirframtrekk påføres blyantgrafitt ut fra hvor mye motstand vaierne yter. Akkurat nå kan man på papiret lese av en streng kuldeperiode midt i desember. Blyanten gikk berserk da gradene ble mørkeblå, minus ti og verre.

- Har hatt flaks

- Prosjektet var dyrt å realisere, men heldigvis fikk jeg en sponsor. Jeg har i det hele tatt hatt veldig flaks som har fått realisere ideene mine! Det er ingen selvfølge at man skal få sette slike prosjekter ut i livet. Mye skal klaffe. Hadde jeg ikke fått sette tingene mine ut i livet, ville jeg nok sittet hjemme i skauen og grublet, sier Gundersen.

Han har hatt et spesielt interessant 1999.

Det begynte med en invitasjon til å stille ut skulpturer i Stockholm, i en folkepark som har spesialisert seg på kultur. Så kom invitasjonen fra Museet for samtidskunst til utstillingen «Sammensatt». Til slutt vant han Vår Bank og Forsikrings utsmykningskonkurranse. Nå troner hans 28 meter høye skulptur på Skøyen.

Værhanekunst

- Det var både arkitekt og ingeniører inne i bildet før skulpturen ble en realitet. Arkitekten hadde slett ingen tro på at skulpturen lot seg bygge, men nå står den der, og arkitekten måtte vedgå at «jaggu funker det, gitt»!

Gundersen humrer. Og skulpturen gnager sakte rundt, drevet av vinden. For hver omdreining setter ei steinkule riller på utsida av en kum. Skulpturen produserer en ny skulptur. Jo sterkere vind, jo fortere går det.

- Jeg har forpliktet meg til å vedlikeholde skulpturene mine. Ting skal skiftes ut underveis, sier Gundersen.

Neste prosjekt blir på NTNU i Trondheim. Der er det sola som skal sørge for kunsten.

Kruseduller

- 500 liter teknisk sprit i en glasskolbe 11 meter oppe i lufta. Når sola treffer kolben, dannes et brennpunkt på ei tinnplate bak kolben. Punktet vil flytte seg i takt med solvinkelen på himmelen. Jeg håper det blir bra! Det er i hvert fall et prosjekt som passer Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet veldig godt. Og det var en av premissene for oppdraget at jeg skulle dra nytte av miljøets kompetanse. Her får flere bryne seg.

«Små poetiske kruseduller» kaller han trykkene som blir resultatet når skulpturene har gjort jobben sin.

- Jeg er pensjonist når de er ferdige. Men det er jo ikke jeg som er viktig, det er kunsten. Og den rusler og går. Det er jo typisk norsk å være opptatt av været, og hos meg er det været som gjør det.

Så piper det i en mobiltelefon. Gundersens svært avanserte modell.

- Der er du skikkelig hitech!

- Ja! For det jeg driver med handler om planlegging og organisering. Mobiltelefon, faks og e-post må til, slutter Gunnar H. Gundersen.

80-METEREN: Gunnar H. Gundersens «Termisk tegneprosjekt» begynner på taket til Museet for samtidskunst, og slutter etter 80 meter rør og vaier.