«Jeg lyver ikke»

OSLO FREEDOM FORUM: «Jeg har dessverre kjent på kroppen hva det vil si å leve i sult, fattigdom og nød. Det poenget klarer ikke billig og ubegrunnet retorikk å rokke ved», skriver Lenin Castellanos i et svar til Kristian Tonning Riise.

Utgangspunktet for min kronikk «En stemme fra barrioen» (Dagbladet 28. juni) var militærkuppet mot Venezuelas folkevalgte president og nasjonalforsamling i 2002. Jeg vokste opp i dyp fattigdom og håpløshet i slummen i Venezuela, et styrtrikt oljeland på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller. Jeg tilhørte det store flertallet som håpet på en endring da Chávez ble valgt av folket for første gang i 1998. Da de gamle makthaverne tok tilbake makten gjennom militærkupp, var vi livredde. Redde for å gå tilbake til den ydmykende fattigdommen vi vokste opp med. Og redde for de høyreekstreme militære og politikere som Leopoldo López, som ledet heksejakten mot kuppmotstandere. Derfor skrev jeg om hvordan det føltes å se López bli hyllet under vignetten «Heroes of Human Rights på Oslo Freedom Forum (OFF) i mai i år.

Min fortelling har gjort Høyrepolitiker og tidligere Civita og Minerva-ansatt Kristian Tonning Riise rasende. I innlegget «En falsk stemme fra barrioen» (Dagbladet.no 21. juli) presenterer han ikke en eneste opplysning eller argument som kan forsvare OFFs åpenbare misbruk av menneskerettighetsbegrepet. I stedet velger han å kalle meg løgner. Han oppfordrer leserne til å «betvile hensikt og motiv» hos meg. Riise mener tydeligvis at man må ha «skjulte hensikter og motiver». Han mener jeg presenterte meg som «nøytral». Det er tull. I kampen mellom vår valgte president, og høyreekstremistene som innførte diktatur gjennom militærkupp, tok jeg side for demokratiet, akkurat som flertallet av venezuelanerne. Det var jo det hele kronikken min handlet om. Jeg var ikke politiker da, men lavtlønnet kommunearbeider i Caracas uten partitilhørighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at jeg kom til Norge har jeg selvfølgelig valgt å sympatisere med norske organisasjoner som tok et tydelig standpunkt mot militærkuppet i landet mitt, blant annet Rødt og Sosialistisk Ungdom. Riises artikkel viser tydelig hvorfor hans parti Høyre dermed var utelukket. Men i motsetning til de styrtrike menneskene som jeg kritiserte for militærkuppdeltakelsen, har jeg aldri mottatt penger for å drive med politikk. Jeg tjener mine penger på hardt arbeid i Norges helsesektor, noe jeg er veldig fornøyd med. Likevel skriver Riis at jeg «lyver om min stilling».

Høyre og Civita, derimot, får store pengesummer fra NHO. Civita og Riis har nettopp vært med på Oslo Freedom Forum, som hyllet kuppmakerne som innførte diktatur i landet mitt i 2002. Det arrangementet hadde flere millioner i budsjett. De fikk penger fra en høyrevridd amerikansk organisasjon eid av Thor Halvorssen Mendoza, som nekter å oppgi hvor han får pengene sine fra.

Jeg vokste opp med korrupte høyreregimer som forbød venstrepartier. Regimet til Carlos Andres Pérez stod for den største massakren i Venezuelas nyere historie i 1989 da opptil 3000 (de fleste ble dumpet i en massegrav) ble drept for å protestere mot nyliberal høyrepolitikk. Noen av dem kom fra barrioen min. Men Riise mener han vet bedre, og skriver at ingen av partiene jeg vokste opp med var fra høyresida.

Riise skriver med sarkasme at jeg skal «være glad for å være i Norge, et land hvor jeg kan ytre meg». Det er jeg. Som jeg skrev i kronikken, ble min far torturert og drept av et tidligere regime, fordi han var sosialist og kjempet for forandring. I motsetning til Riise har jeg dessverre kjent på kroppen hva det vil si å leve i sult, fattigdom og nød og samtidig trues til stillhet. Derfor kan jeg også sammenlikne med situasjonen til folk som López og andre maktpolitikere som leder opposisjonen i dag. De har penger til å reise rundt i verden og TV-kanaler, aviser og radiostasjoner, der de skjeller ut presidenten daglig og noen ganger oppfordrer til vold og kupp. López kunne til og med delta et militærkupp og få amnesti etterpå.

«Som alltid er det de fattigste (...) som rammes hardest», skriver den norske høyrepolitikeren Riise, som mener Venezuelas fattige har fått det verre. FN fastslår imidlertid at fattigdommen er redusert med 50 prosent, ekstrem fattigdom med 70 prosent. Det merkes i barrioen vår.

Hugo Chávez har vunnet 13 av 14 valg siden 1998, godkjent av internasjonale valgobservatører. Riise anerkjenner likevel ikke folkeviljen i landet mitt, fordi rundt 100 ordførerkandidater (han skriver «flere hundre») ble nektet å stille til lokalvalget i 2008. Kandidatene var likt fordelt mellom tilhengere og motstandere av Chávez, men hadde felles at de tidligere hadde disponert offentlige penger uten å gjøre rede for pengebruken, slik loven krever. Korrupsjon kjenner ikke politisk farge, sier vi i Venezuela.

I valgkretsene i slummen der jeg vokste opp, fikk Chávez fra 60 til 80 prosent av stemmene ved valget i fjor, mer enn da han vant i 1998, men ifølge Riise har vi «vendt Chávez ryggen». I Venezuelas rikeste kommune, der López var ordfører, fikk Chávez 17 prosent og opposisjonen 83. Men «det har liten rot i virkeligheten» at vi fattige støtter Chávez og at de rikeste vil bli kvitt ham, påstår Riise. Han ser konsekvent bort fra fakta, også det at det var Venezuelas NHO-sjef som ble innsatt som diktator av de høyreekstreme militærkuppmakerne. Og at det var høyrepartiet Primero Justicia, der López var frontfigur, som fikk finansministerposten i diktaturet.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor militærkuppinvolverte López skal hylles som «hero of human rights» av norske menneskerettighetsorganisasjoner. Det var hovedpoenget i kronikken min. Og det poenget klarer ikke den billige og ubegrunnede retorikken til Kristian Tonning Riise å rokke ved.

FORFATTEREN: Lenin Castellanos nederst til høyre. Foto: Privat
FORFATTEREN: Lenin Castellanos nederst til høyre. Foto: Privat Vis mer