HVOR MYE LEKSER: Hvor mye er det forventet at foreldre skal hjelpe, spør kronikkforfatteren.  Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX
HVOR MYE LEKSER: Hvor mye er det forventet at foreldre skal hjelpe, spør kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIXVis mer

Jeg må be et gråtende barn viske ut leksene sine

- Det som kreves av oss foreldre i dag er helt ukompatibelt med vår moderne hverdag.

Meninger

Jeg sitter overveldet og motløs i sofaen. Klokken er 23.32 onsdag kveld, og jeg har nettopp sendt ut et fire siders referat fra ettermiddagens foreldremøte.

Ord som leseopplæring, oppfølging, motivering, repetert lesing, modellering, metakognisjon, lesebestilling, ordforråd, «BISON» og «VØL» surrer rundt i hodet mitt (de to sistnevnte er navn på ulike typer verktøy som brukes i opptrening av leseferdigheter hos elevene).

For fjerde år på rad har jeg (og alle de andre foreldrene) fått en to timers innføring i lærestrategier og lese- og skriveopplæringsplaner. Og for fjerde år på rad sitter jeg like vettskremt og provosert tilbake. For det viser seg at disse strategiene tydeligvis er laget like mye for foreldrenes del som for lærernes.

Det forventes nemlig ikke bare at vi spør om barna har gjort leksene (som våre foreldre gjorde da vi var små), nei da, nå stilles det krav til oss om at vi skal ta i bruk alle disse høytravende, pedagogiske prinsippene hjemme i vår egen stue.

Før middag, under middag og etter middag. Og gjerne litt på sengekanten også.

Hva har skjedd med skolen i Norge?

Til forskjell fra da jeg gikk på barneskolen (midten av 80-tallet), går nå de aller fleste barn i småskolen på SFO etter skoledagen er ferdig i ett-to-tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ihvertfall etnisk norske barn, for de har begge foreldre i full jobb. På SFO er det noe som heter «Leksehjelp», noe en skulle tro var til hjelp i en travel hverdag med mor og far i full jobb, et hardt press på idrettsbanen på ettermiddagen og et enda hardere press på foreldreoppfølging av leksene.

Men dessverre kan jeg ikke si at leksehjelpen gjør hverdagen eller læringen noe lettere.

Det som i prinsipp tilbys, er et klasserom der barna får en stol og en pult til å gjøre lekser på. Det er plassert en ufaglært, ofte veldig ung voksenperson ved kateteret, hvis oppgave er å passe på at barna ikke går i strupen på hverandre eller driver hærverk på skolens eiendom.

Dersom barna selv evner å finne frem en bok og et ark og en blyant for faktisk å gjøre lekser, vet personen bak kateteret ingenting om hvilket nivå barna er på, ingenting om leksene de har gjeldende uke og ingenting om hva slags tilbakemeldinger de skal gi på spørsmål som evt. dukker opp.

Det resulterer i tårer og tenners gnissel når barna kommer hjem kl. halv fem (etter ni timer på institusjon) og blir bedt av mor eller far om å viske ut alt som er skrevet fordi det ikke er besvart på riktig måte ifølge skolens retningslinjer (dette er det nemlig vi som foreldre som har ansvar for, ikke lærerne).

Etter det er gjort og resten av skrive- og matteoppgavene er besvart på tilfredsstillende måte, skal det leses.

Vi skal lese for barnet, barnet skal lese for oss og teksten skal leses minst tre ganger, eller «til flyt».

Vi skal snakke om teksten på forhånd, hvilke forventinger barnet har til innholdet og hva en kan håpe på å lære av teksten.

Etterpå skal vi snakke om hva vi har lest og hva vi har lært. Deretter skal vi terpe på engelske gloser så de sitter spikret til diktaten på fredag, før pc’en står for tur.

For vi må jo inn på nettet for gjøre dagens lekse innen IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) og RLE (religion, livssyn og etikk).

De 20 minuttene med pålagt lesing i selvvalgt bok blir som regel gjennomført på sengen, før en setter av to minutter til å høre om barnet har blitt mobbet eller sett noen andre blitt mobbet eller verst av alt; selv mobbet noen andre i løpet av dagen. Svaret på dette er som regel «nei», mor eller far puster lettet ut, lyset skrus av og vi sier «god natt og takk for i dag.»

«Takk for i dag»…..? Hvor mye har jeg egentlig sett barnet mitt, vært sammen med barnet mitt, snakket med barnet mitt, lekt med barnet mitt i løpet av denne dagen? 45 min. kanskje, og det er ikke underdrevet.

I tillegg har jeg et annet barn, en som går i første klasse. Heldigvis for meg har hun ikke begynt for fullt med lekser ennå, så hun kan gå for lut og kaldt vann fra vi kommer hjem til de legger seg så jeg får laget middag og hjulpet den eldste med leksene.

Da jeg var liten, satt søsteren min og jeg på hver vår side av mamma og fant kveldsroen med «Brødrene Løvehjerte» og «Knerten». «Takk for i dag»!

Nå er det dessverre sånn at vår familie er en såkalt «moderne familie». Altså, mor og far bor ikke sammen. Det gjør jo at tiden blir enda knappere. Men det er mange moderne familier i Norge, så vi er ikke de eneste som sliter.

Til og med de gammeldagse familiene sliter med å strekke til. De som har god råd, løser problemet ved å redusere stillingsprosenten til en av foreldrene eller ved å ansette au pair og/eller vaskehjelp. De som ikke har råd, får barn som henger etter på skolen.

Samfunnet vil at kvinner skal ut i jobb, men samtidig legges et altfor stort ansvar for barnas læring på foreldrenes skuldre. Norge er et av verdens rikeste land, men samtidig skårer vi elendig på flere forskjellige internasjonale standardiserte prøver som PISA, TIMSS og PIRLS i fagene lesing, matematikk og naturfag. Det er mye som skurrer her.

Og hvem er mest skadelidende?

Det er barna som først og fremst lider under dette systemet. Med foreldre som kjenner på de tynnslitte begrepene «tidsklemma» og «kvalitetstid» (eller rettere sagt, mangel på kvalitetstid), blir hverdagen deres allerede som 6åringer preget av stress og korte lunter.

Det er greit at skolen har visse krav til foreldrenes deltagelse i barnas læring, men det som kreves av oss i dag er helt ukompatibelt med vår moderne hverdag.

Er det riktig at foreldre skal ha et så stort ansvar for barnas utdanning?

Burde det ikke i hovedsak være skolen og lærernes felt, mens vi skulle ha tid til å ta oss av den familiære, psykososiale delen av barnas liv og utvikling?