ET SAKSNUMMER OG EN VARE: Som barnevernsbarn var jeg et saksnummer og en vare, som ble stemplet og satt i bås, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
ET SAKSNUMMER OG EN VARE: Som barnevernsbarn var jeg et saksnummer og en vare, som ble stemplet og satt i bås, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Barnevernet:

Jeg må fortelle dere noe om tvang i barnevernet

Jeg er et av barnevernsbarna som det gikk bra med. Det er på tross av, og ikke takket være, min tid i systemet.

Meninger

Jeg tilbrakte tenårene mine på ulike barnevernsinstitusjoner, og gikk igjennom hele spekteret fra frihet til tvang.

Dagbladets reportasje om «Barnevernets engler» gjorde sterkt inntrykk, men etterlot meg også med en frykt for at vi skal glemme de viktige nyansene. For spørsmålet om tvang i barnevernet er sammensatt. Selv jeg, som har opplevd brudd på menneskerettighetene og traumatiserende tvang, ser behovet for at en liten gruppe barn under visse forutsetninger kan ha utbytte av noen former for tvang.

Dessverre er ikke disse forutsetningene til stede i dag.

Barnevernsbarn er like forskjellige som hvem som helst andre, og derfor skal barnevernet ha mange ulike tilbud og behandle hvert individ individuelt. Der ett barn kan bli alvorlig traumatisert av én form for behandling, kan et annet barn nettopp ha nytte av å bli møtt på samme måte.

Ideelt sett skulle vi hatt en kommisjon bestående av fagpersoner og erfaringskonsulenter med bred erfaring, som ble kjent med hele barnet – oppvekst, følelser, interesser, ambisjoner – og på bakgrunn av dette gjorde en grundig vurdering av hvilke tiltak som ville vært mest hensiktsmessig.

Barnet skulle hatt én kontakt- og talsperson som fulgte dem igjennom hele løpet og sørget for at deres rettigheter ble ivaretatt. I virkeligheten er det lite kontroll på hvem som ender opp hvor. I noen tilfeller er det ren tilfeldighet, i andre tilfeller strider plasseringer mot all logikk. Hvem er det som bestemmer, og hva baserer de det på? Er det en saksbehandler som knapt har møtt barnet, men skumlest gjennom en journal. Er behovet akutt og sendes barnet til det eneste ledige stedet, eller spiller kommuneøkonomien inn?

Én ting er sikkert. Mange av disse barna ender opp som kasteballer i systemet, og får aldri muligheten til å bygge relasjoner eller motta genuin omsorg.

Tvang mot sårbare barn skal bare benyttes for å forhindre alvorlig skade hos barnet selv eller de rundt. Andre utveier skal være forsøkt, og det skal nøye vurderes hvorvidt de positive konsekvensene oppveier de negative. I virkeligheten varierer tolkningen av loven like mye som terskelen for å benytte tvang.

Mange ser på loven som løse retningslinjer de selv kan definere, og som følge av dette er det fremdeles institusjoner som systematisk benytter tvang og isolasjon som straff. Rutinemessig isolasjon i tre døgn ved inntak er fremdeles vanlig praksis ved noen barnevernsinstitusjoner, det samme er en fast «straff» med et visst antall dager i isolasjon ved regelbrudd.

Ut ifra egen erfaring sammenfaller slik praksis ofte med en holdning om at «slike barn» trenger å brytes ned for så å bygges opp. Det stopper gjerne ved det første, for når tvang brukes som et middel for å oppnå at ungdom «overgir seg» gjennom utpsyking som grenser til psykisk tortur, er det i andre enden lite å bygge opp igjen.

Forestill deg å være et barn, revet vekk fra familie og kjente omgivelser, med et kaotisk følelsesliv og en usikker fremtid. Se for deg at du blir fortalt at du aldri vil bli noe, at du blir slengt i bakken og holdt nede av tre store menn når du uttrykker voldsomme følelser, at du opplever å bli misforstått, urettferdig behandlet og hverken sett eller hørt, at du må strippe naken foran fremmede voksne med jevne mellomrom, at du blir sendt på isolat fordi du er frekk, at du tilbringer opptil en uke alene i et strippet rom, og at du hele tiden lever med trusselen om mer tvang hengende over deg.

Hvor lang tid tror du det hadde tatt før du ble kald? Det er ingen dårlig karakteregenskap, det er overlevelse.

Tenårene er en sårbar og turbulent tid for de fleste. Denne perioden skal danne grunnlaget for resten av vårt liv. I løpet av få og hormonelle år skal vi løsrive oss, forme vår egen identitet, bygge selvfølelse og komme nærmere meningen med livet.

Mange ungdommer som vokser opp i barnevernssystemet fratas muligheten til å navigere denne prosessen, og mister seg selv på veien. Som barnevernsbarn var jeg et saksnummer og en vare, som ble stemplet og satt i bås. I min over 1000 sider lange saksmappe var det få spor av meg, men uendelige gjentakelser, antakelser og fordommer som etter hvert ble en selvoppfyllende profeti. Konklusjonen var at jeg var et problem og en tapt sak. Ikke et eneste kritisk ord om hvordan jeg hadde det, eller enda viktigere; hvorfor. Som barn i den situasjonen er du helt alene i deg selv.

Jeg tror dette har mye å si for at det går dårlig med mange. Den ene jenta i Dagbladets reportasje beskrev en fremmed følelse overfor resten av samfunnet og sine jevnaldrende. Det kjenner jeg så altfor godt igjen.

Som barnevernsbarn vokser du opp på siden av samfunnet. Utenforskapet forsvinner ikke når du når myndig alder og brått blir kastet ut i den vanlige verdenen. Selv som voksen føler jeg meg malplassert blant «normale» folk. Fordi min tidlige identitet var som utstøtt.

Jeg vet hvorfor Hanne, «Marie» og Karina var destruktive – jeg var en av dem. Jeg var overbevist om at jeg ville dø tidlig, jeg så ingen verdi i meg selv og ingen fremtid. Jeg var så sint at jeg slo og raserte, så fortvilet at jeg forsøkte å dø, så lei alt at jeg rømte vekk, så desperat at jeg ruset meg og jeg hatet meg selv så mye at jeg utsatte meg for overgrep.

Det skulle ta mange år utenfor barnevernssystemet og Norges grenser før jeg innså at jeg ikke var den de lot meg tro jeg var. At det aller største overgrepet jeg var blitt utsatt for var utført av barnevernet, de som skulle ta vare på meg.

Det er ikke mange av dem jeg møtte gjennom mine fem år på ulike barnevernsinstitusjoner som det går bra med i dag. Flere av dem er døde, en stor del er aktive rusmisbrukere. Jeg mener at barnevernet slik det er i dag oppfostrer barn til å bli kriminelle, psykisk syke, rusavhengige eller sosialklienter.

Da nytter det ikke å skylde på at prognosene var håpløse i utgangspunktet.

Jeg var en av dem de «tok tidlig», og det er det verste som noen gang har skjedd meg. Det er ikke alltid barnevernet tilbyr et bedre alternativ. Mange opplever vold, overgrep og blir introdusert til narkotika for første gang i barnevernet. I flere tilfeller står ungdom på barnevernsinstitusjoner uten tilbud og oppfølging av skole, aktiviteter og psykisk helsevern.

Det er et under at jeg er i live i dag. Men ikke faen om de skal få ta æren for at jeg overlevde.