SAMLER FOLKET TIL STREIK:  LO, Unio og YS har varslet generalstreik førstkommende onsdag, mot endringer i arbeidsmiljøloven.   Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SAMLER FOLKET TIL STREIK: LO, Unio og YS har varslet generalstreik førstkommende onsdag, mot endringer i arbeidsmiljøloven. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Jeg må si deg noe: Dette er seriøst

Jeg har også snakket med folk og vi er enig med fagbevegelsen.

Kommentar

Vinteren 2005 kom jeg hjem fra videregående. Et sted på østkanten i Oslo hadde moren min dekket på for fem, grandiosa stod på menyen, det var ikke tid til noe annet. Faren min, som er heismontør, satt og tygde på pizzastykket sitt da jeg bestemte meg for å videreformidle en morsom vits jeg fikk servert i klasserommet tidligere samme dag.

«Hvor mange heismontører må til for å skru i en lyspære pappa?... Vent litt, så skal jeg sjekke standardkontrakten.»

Jeg humret litt for meg selv, men det ble stille rundt spisebordet. Ganske fort forstod jeg at jeg hadde feilberegnet publikumet mitt. La meg si det sånn: Grandiosa smaker aldri verre enn når den må spises under en tykk, passiv-aggressiv tåke som henger over middagsbordet. Jeg ble ignorert resten av den kvelden.

En stund senere ble jeg forklart at heismontørene i Reber Schindler hadde streiket i flere måneder for norsk arbeidsliv den samme høsten. En punktstreik mot den sosiale dumpingen som utvidelsen i EØS avtalen åpnet for. Heismontørene og LO krevde at det norske lønnsnivået også skulle gjelde for utenlandske statsborgere som kom til Norge.

Jeg skammet meg, fordi jeg forstod hva sosial dumping var. Tidligere den vinteren hadde parkeringsplassen utenfor borettslaget fått besøk av en polsk håndverker som campet i bilen sin. Han hadde fått låne et varmeapparat og sovepose av pappa når kuldegradene satte nye rekorder det året.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det jeg ikke forstod den gangen var hvordan denne mannens importerte arbeidskraft og mangler på rettigheter påvirket også norske arbeideres rettigheter og tilgang på jobb. Hvordan den eneste seirende parten i forholdet mellom nordmannen og østblokk arbeideren, var en arbeidsgiver med tyngre lommer.

Jeg så ikke strukturene som lå bak. Men jeg ser dem nå, og jeg liker ikke det jeg ser.

Jeg ser at norske arbeidslivsverdier, kanskje de beste i verden, trues av en regjering som vil sette arbeidsgiver over folk flest. De skyver studenters deltidsjobber foran seg i et forslag til en strukturendring som vil ramme studenter selv når de kommer seg ut i det «ekte» arbeidslivet, det som skal komme etter studenttilværelsen. Den effekten regjeringen påstår at deres nye arbeidslivspolitikk vil ha kan ikke begrunnes med forskning, men vi trenger ikke å dra lenger enn over svenskegrensa for å forstå at endringene i arbeidsmiljøloven ikke er en gavepakke til arbeidstakere flest.

Misforstå meg rett: Jeg vet jeg er privilegert og jeg trives i jobben min, men den konkurransen situasjonen min genererer er ikke en positiv utvikling for dagens Europa. 

For Norge vil det dessuten være en tragedie for likestillingen dersom vi gjennomfører et arbeidslivs-forslag som setter oss flere tiår tilbake i tid. Personlig har jeg ikke noe overhengende behov for å føde et barn akkurat nå. Men det å føle meg trygg på at jeg ikke faller utenfor arbeidsmarkedet på grunn av mine reproduktive evner er, i mine øyne, en ufravikelig rett jeg skal ha.

Jeg har jobbet deltid, midlertidig og vikarierende i mer enn tretten år (jeg er 28) og jeg har fortsatt tilgode å teste ut en fast heltidsstilling. På det meste har jeg sjonglert fire jobber på én gang, presset meg til neseblod og feberkramper. Og jeg skal orke å jobbe i minst 40 år til. Jeg er en såkalt «prekær», det vil si at min arbeidssituasjon er usikker og uforutsigbar. Ikke at det gjør meg noe spesiell av den grunn, jeg er i samme båt som lillesøstrene mine og stadig flere av mine jevnaldrende. Vi er prekariatet og vi er i vekst, det siste vi behøver er flere grunner til å vokse enda mer.

Ord som «fleksibilitet» og «frihet» betyr ikke det samme for oss som for arbeidsgiveren som står i beste sendetid på NRK og beskriver hvordan «idéene kommer til henne på joggetur i skogen». Det er så langt fra vår virkelighet at hun gjerne må dra lenger inn i granskauen med idéene sine, så lenge de ikke hjelper oss med å skaffe oss boliglån eller betale husleia.

En større bruk av midlertidige ansettelser vil spesielt ramme kvinner hardt, akkurat som vedtak om kutt i pappapermisjonen gjorde det og en reservasjonsadgang til abort for leger hadde gjort det. Regjeringen vil plassere meg på kjøkkenet. Den politiske taktikken de bruker nå er den samme som folk protesterte mot på kvinnedagen i fjor. Litt som når du føder et barn finner regjeringen fram til en liten og fleksibel åpning som - til å begynne med - bare slipper ut litt gørr, men som til slutt skal presse hele sulamitten igjennom.

Målet og konsekvensen med denne, unnskyld uttrykket, «underlivspolitikken» er en forskyvning av makt. I dette tilfellet: Fra arbeidstaker til arbeidsgiver. De som må betale befinner seg langt unna stortingskorridorer og lederlønninger. 

Mennesker på toppen mener at det er å skape «dommedagsstemning» når fagforeningene nå forsøker å beskrive folks livssituasjon og mobiliserer til generalstreik. «Jeg har snakket med mennesker» sier de, mens Robert Eriksson drar fram tusjen sin på NRK og tegner tegninger på plansjer som ingen forstår noe av. 

Men jeg har også snakket med mennesker.

Jeg har snakket med samboeren min, han skal snart bli sykepleier og er bekymret for vaktene sine. Jeg har snakket med mine venninner, lavtlønnede, snart 30 år og langt unna boliglån. Jeg har snakket med lillesøster, som jobber lange dager i en usikker stilling. Jeg har snakket med pappa, om bekymringer for hva innleid arbeidskraft vil bringe med seg av ulykker og arbeidsledighet. Jeg har snakket med mamma, som er på full fart mot en tilværelse som minstepensjonist og derfor vet hvorfor likelønn er viktig. Av og til snakker jeg også høyt til meg selv, bare for å roe meg ned når noen som åpenbart ikke kjenner oss kaller virkeligheten vår for en «fiktiv» fortelling. Men uansett hvem jeg snakker med, så er vi alle enig i vår sak: vi ønsker ikke å gjøre det hele verre. Det vil det bli dersom regjeringen nå bestemmer seg for å klusse med en velfungerende arbeidsmiljølov.

Det er helt legitimt at folk flest uttrykker bekymring for det som nå truer den norske velferden. For mens de som sitter med makta rister på hodet av «dommedagsstemninger» og lurer på om folket ikke vil ha litt mer kake, så må du og jeg gå på jobb og betale regningene våre.