Jeg har bodd i Norge i 22 år. I de årene tenkte jeg sjeldent på kvinner. Jeg bor ikke i Norge lenger. Jeg har bodd i England i 3 år. I disse årene har feminismen blitt min.

Jeg vurderer Norge fra bakken, ser opp mot «the Scandinavian Utopia» men lengter aldri tilbake. Når jeg ser på Norge, ser jeg et annet land en det jeg kjente for 3 år siden. En vag visshet om kvotering, 60-talls feminister, dronningens samling av kvinnelige kunstnere, gode rettigheter for mor og barn, barselpermisjon, sykelønn og mammas slanking på 1980-tallet var det jeg knyttet til kvinnerollen. Ellers var vi fortalt at vi var like, ikke mobb kameraten min og ikke mobb musa mi. Sånt no. Men det var så mye rart, uforklart, utenfor den vage vissheten om det å være kvinne, som likevel definerte meg et sted på sidelinjen fra guttene. I barnehagen var denne sarte graderingen farget rosa, med joggesko på Steinerskolen, løpende vekk fra guttene som prøvde å kysse. Så søtt, sa mødrene som kom for å hente oss. Sukkersøte småjenter som raskt ble bollefeite og feil på alle måter. En begynte å kaste opp alt på barneskolen, kvalmen av alt det søte, greinete og voksne før sin tid. Skilsmisser raste rundt oss, menn som gikk fra kvinner fordi andre kvinner var yngre, men vi tenkte ikke på kjønn. Så vissheten om kjønnet, om at puling var mannen som puttet noe inn i deg. Inn i deg? Inn i hva? Uten seksualundervisning før det var for sent, falt samtlige småjenter inn i et fortvilet, hviskende hysteri. Noen kastet opp igjen, når de forstod. Noen var ikke interessert i gutter, men vi forstod at å like jenter ikke ga barn. Så vi sluttet med det. Et gang på slutten av barneskolen, forstod vi at alle jenter er fiender, vanskelige, baksnakkende og konkurranse. Jentene lagde ringer og sirkler der noen ikke var gode nok. Vi var alene sammen, hele tiden. Guttene spilte fortsatt fotball. Sammen.