FEMINIST: Å være kvinne i Norge i dag er ikke forenelig med å være feminist, mener artikkelforfatteren. Foto: Privat
FEMINIST: Å være kvinne i Norge i dag er ikke forenelig med å være feminist, mener artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer

Jeg måtte flytte fra Norge for å finne feminismen

Hvordan er det å være kvinne i dagens Norge?

Debattinnlegg

Jeg har bodd i Norge i 22 år. I de årene tenkte jeg sjeldent på kvinner. Jeg bor ikke i Norge lenger. Jeg har bodd i England i 3 år. I disse årene har feminismen blitt min.

Jeg vurderer Norge fra bakken, ser opp mot «the Scandinavian Utopia» men lengter aldri tilbake. Når jeg ser på Norge, ser jeg et annet land en det jeg kjente for 3 år siden. En vag visshet om kvotering, 60-talls feminister, dronningens samling av kvinnelige kunstnere, gode rettigheter for mor og barn, barselpermisjon, sykelønn og mammas slanking på 1980-tallet var det jeg knyttet til kvinnerollen. Ellers var vi fortalt at vi var like, ikke mobb kameraten min og ikke mobb musa mi. Sånt no. Men det var så mye rart, uforklart, utenfor den vage vissheten om det å være kvinne, som likevel definerte meg et sted på sidelinjen fra guttene. I barnehagen var denne sarte graderingen farget rosa, med joggesko på Steinerskolen, løpende vekk fra guttene som prøvde å kysse. Så søtt, sa mødrene som kom for å hente oss. Sukkersøte småjenter som raskt ble bollefeite og feil på alle måter. En begynte å kaste opp alt på barneskolen, kvalmen av alt det søte, greinete og voksne før sin tid. Skilsmisser raste rundt oss, menn som gikk fra kvinner fordi andre kvinner var yngre, men vi tenkte ikke på kjønn. Så vissheten om kjønnet, om at puling var mannen som puttet noe inn i deg. Inn i deg? Inn i hva? Uten seksualundervisning før det var for sent, falt samtlige småjenter inn i et fortvilet, hviskende hysteri. Noen kastet opp igjen, når de forstod. Noen var ikke interessert i gutter, men vi forstod at å like jenter ikke ga barn. Så vi sluttet med det. Et gang på slutten av barneskolen, forstod vi at alle jenter er fiender, vanskelige, baksnakkende og konkurranse. Jentene lagde ringer og sirkler der noen ikke var gode nok. Vi var alene sammen, hele tiden. Guttene spilte fortsatt fotball. Sammen.

På ungdomsskolen var vi livredde. Livredde jenter. Redde for å få blod på skinnstramme kjempedyre jeans. Livredde for å si noe feil. For kviser, for fettet, for stemmen, for svømmetimer og gymtimer, for ordet, for gutter, for jenter, for voksne, for fremtiden. Ofte ble vi kalt fitte, bitch, hore. Hore hele tiden. Jeg reagerte aldri. Hadde mine foreldre visst hadde de ikke trodd meg. Lærerne stod der når det skjedde. De trodde det ikke selv. Det skjer fortsatt, men jeg orker ikke tro det. Mens jentene kastet opp, brukte alle pengene sine på klær, brukte all sin tid på å snakke om menn, være perfekt, være pen, være middelklasse, men kul, være norsk i bunad med fletter nedover ryggen mens guttene gikk i varme dresser. Guttene spilte fortsatt fotball sammen. Men vi fikk bedre karakterer. På videregående ble problemet med å få noe presset inn i seg maksimalt viktig. En slags evinnelig stille kamp om å være først utspilte seg i jentegarderoben. Tegn etter erobring ble elementært. Jentene som ble mobbet forsvant ut av livet, guttene som ble mobbet var fortsatt ok nok for fotball. Popularitetskonkurranser som skulle vare livet ut, utspilte seg da på det gryende Facebook, der bilder og statusoppdateringer endret fritid til presentasjonsarenaer. Jentene gikk i stramme jeans, guttene i løse plagg. Vi mistet jomfrudommen og aldri aldri aldri snakket vi sammen om hvorfor det het jomfrudom, og aldri snakket vi sammen, vi jentene, om dette var riktig, om dette var noe vi ville. Guttene snakket for oss. Noen jenter tar abort. Alle kjenner noen. Noen er kristne og sier abort er synd. Abort er synd! I en verden av trange jeans, skam, voldtekt, uventet graviditet, mobbing og Facebook, så blir den eneste avgjørelsen en jente kan ta synd. Vi forstår ikke at feminister og kvinner har skrevet om vår angst og opplevelser før. Ingen forteller oss. Vi leser ikke kvinner på skolen, vi lærer ikke om kvinner, vi ser dem ikke, de er ikke der. Det er ingen kvinner i historien, i matematikken, i drama, i samfunnsgeografi, i biologi, i verden?! Og ikke en eneste gang spør vi oss selv om hvorfor. I stedet får vi gode karakterer på stiler om mannlige politikere, mannlige oppfinnelser, menns historie, menns liv, menns poesi... Samholdet oss jenter imellom er fortsatt elendig, men enda ser vi ikke at dette kan henge sammen men representasjonen av jenter på skolen og media. Det verste med alt er at vi er medskyldige. Vi er stille, vi er flinke, vi blir ikke gravide, vi skal ikke i synden, vi skal på skolen, på universitetet, i ekteskapet.

Våre mødre forteller oss ikke. De var der da barrikadene var der. De forteller oss ikke om det. Vi hører deres sukk over egen kropp, slutte med snop kaller de det. Snopestopp. Pappa får reise hele året og får mage. Mamma jobber deltid og er trøtt, trøttere enn de fleste mennesker på jorden. Mor forteller oss om mensen, abort, graviditet, pupper og menn med fryktinngytende stemme. Det er ikke noe håp eller kjærlighet involvert, så vi vet ikke at vi kan forvente mer av menn. Beskjeden er at alle menn er perverse griser, farlige menn, ekle menn, så vi forventer at slik skal det være og at det må være noe galt med oss som ikke lar oss penetrere. Men vi lar oss penetrere og er frie og sexy og glattbarberte før vi fyller 18 år.

På universitetet jogger guttene sammen, i egne grupper fordi jenter er saktere. Det er et biologisk fakta får vi vite, at jenter er svakere enn menn. Men ingen av oss løfter vekter heller, så vi blir ikke sterkere. Vi vil gjøre det godt på universitetet for å gjøre foreldre stolte, men kanskje littebittegranne også for oss selv kanskje? Unge kvinner kaster fortsatt opp, alle har tatt abort eller tenkt på det, de kristne jentene er gift nå og vi lurer på om de hadde et poeng. Mange har kjærester. Det er mye som skjer på universitetet men ingen av oss tørr å si noe, det er guttene som arrangerer seminarer, stiller spørsmål og er aktive. Sammen. Vi er fortsatt liksomvenner, og fortsatt blør vi hver måned og noen kan ikke gå på seminarer for det føles for vondt, for voldsomt, når hele livmoren er i bevegelse. Noen studerer kvinneteori og feminisme på kurs drevet av menn. Det synker ikke inn. Feminisme er fortsatt noen andre enn oss. Guttene tar master og doktorgrader, jentene forlenger, utsetter eller slutter på bachelorgraden. De begynner å bli trøtte, som sine mødre. Snart blir de gravide og det blir færre og færre kvinnelige professorer uansett.

Det er nå 3 år siden alt det der. Og jeg er full av feminisme og glede, men jeg har en merkelig opplevelse av at det har gått på bekostning av de jentene jeg en gang kjente. Hvor er de nå? Jeg sjekker nettet. De fleste i gode forhold, i gode kjøpte leiligheter i storbyene i Norge. Noen har mastergrad, noen tok ingen grad. Alle har langt hår, ingen er lesbiske, alle har ennå stramme dongerijakker og bruker penger på klær, alle går med sminke, alle vil ha barn, flinke piker som kom seg gjennom ungdomstiden uten for mange gnagsår. Men så husker jeg alle menstruasjonene vi har vært gjennom, alle abortene, alle hjertesorgene, alle hore-utsagnene, alle truslene om å være kjedelig, all drikkingen og alle de grusomme mennene som vi forventet så vi fikk dem. De fikk oss. Og gutta? Gutta spiller fotball sammen etter jobb i Statoil eller på universitetet. Det går fint å kombinere barn og arbeid sier de. De er ikke trøtte, de er sprit-gira på skismøring og hipster kaffe. De er morgendagens redaktører og ledere, pappaer og benkpressmenn. De kan prestere fordi menn er sterkere enn kvinner og plutselig ble det sånn og vi ble slik vi ikke skulle bli. Vi har blitt være foreldre som er redde for å snakke om kropp og blod, redde for å snakke om kjærlighet i fare for å miste fasaden, og fortsatt tror vi på synden og fortsatt lærer de jentene som snart blir være barn om menn på skolen. Fra trygg avstand betrakter jeg dette tungt. Dette er min historie, mitt liv, helt ordinært, helt normalt, en suksess kan det sies. Men kvinnekamp er ikke bare voldtekt og misogyni, kvinnekamp er også småspising og voksing, pengebruk og språkbruk, forbilder og pappaer. Hvordan er det å være kvinne i Norge i dag? Mellom fotballfrue og Erna Solberg kan man bli desorientert og små kvalm av alle svingene i veien. Det rareste er at det er akkurat likt her. Også i England er rosabloggere mest populære, side om side med enorme feminist kampanjer på nett og i gaten. Patriarkatet kjenner ingen landegrenser. Allikevel føles det så annerledes? Kanskje fordi feminister er en gruppe i Norge, et land der Behring Breiviks kvinnesyn er vel så akseptert og normert som hans innvandrersyn. Et land der reservasjonsrett-debatten måtte til før  vi forstod hva kvinners rett betyr. Et land der ungdomsskole jenter, russejenter og kvinnelige toppledere alle går til sengs med feil mann. Et land der kvinne er mindre enn mann, hjernevasket til å tro på kvasivitenskap og karismatiske alfamenn.

Så, hvordan er det å være kvinne i Norge i dag? Jeg vet ikke. Jeg velger ikke å være det for nå. Jeg skriver dette fra et land der fattigdommen er verre, der politikken er blåere, der drapene er flere og skolegangen privat, likevel er det et land som er bedre for meg. Å være kvinne i Norge er å leve i en utopi. Den etymologiske roten av utopi er utopia , eller ?ingen plass?. De kvinner som blir i Norge, som kjemper feminismens sak, har alltid blitt sett som rare, og de er beintøffe som står på. Det er vel dette som er roten av mitt argument. Det å være kvinne i Norge i dag er ikke forenelig med å være feminist i Norge i dag. Kvinnerollen er fortsatt så stødig sementert inn i oss at vi plagierer et ideal av et kjønn som egentlig ikke eksisterer. En norsk feminist kan være kvinne, men en norsk kvinne kan ikke være feminist — lykkelig.

Denne teksten vant andre plass i Radikal Portals skrivekonkurranse, Kvinne i Norge i dag. Dagbladet publiserer også vinneren og den som fikk hederlig omtale. Tekstene er også publisert på Radikal Portal.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook