- Jeg måtte rett og slett kaste inn håndkleet. Det ble litt mye for en småbarnsfar

Derfor begynte Ivar Peersen fra Enslaved å gråte da han skulle anmelde «The Wall» for Dagbladet.

BAK MUREN: 
- Det er utrolig fett å være på en konsert med musikk og tekster som handler om noe, skriver Ivar S. Peersen om Roger Waters i Telenor Arena.
Foto: Johannes Andersen
BAK MUREN: - Det er utrolig fett å være på en konsert med musikk og tekster som handler om noe, skriver Ivar S. Peersen om Roger Waters i Telenor Arena. Foto: Johannes AndersenVis mer

KONSERT: Jeg visste at dette kom til å bli stort. De forrige konsertene med Roger Waters sitter igjen i kroppen («Dark Side of the Moon» på Norwegian Wood og i Bergen); de troner fortsatt øverst på konsertopplevelse-listen min. Deler av veggen er på plass, og jeg flasher tilbake til mine første møter med fenomenene «The Wall», Pink Floyd og Roger Waters. To hendelser inntraff sånn noenlunde samtidig, men husker ikke i hvilken rekkefølge. Det var uansett rundt de tider jeg fylte elleve. Jeg var tydeligvis gammel nok både for å introduseres for vinylens og musikkfilmens mysterier. Først (eller sist) fikk jeg arve fars Pink Floyd-samling; og jeg brukte hver ledige kveldsstund til å nilytte på albumene. Så var vi plutselig ute og reiste, det kan ha vært Trondheim; og selvsamme far tok meg med på dagtidsvisning av «The Wall»-filmen.

Med fare for å høres utakknemlig og etterpåklok ut; så var det nok litt vel drøy kost for en pre-teen. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av total skrekk og rystelse langt inn i mine unge grunnvoller, når jeg tenker tilbake på det som var og er en temmelig heavy dystopi av en film: scenen hvor Pink ligger i badebassenget og vannet glimtvis erstattes med blod til lyden av krigshelikoptre, de skrikende barna på toget i tunnelen, blomstene som muterer om til monstrøse demoner som begjærer og fortærer hverandre og så videre: tung, tung materie. Vel, det var nok verdt et par skrammer på sjelen - jeg endte i alle fall opp med et livslangt kjærlighetsforhold til albumet, og ikke minst bandet.

Teatralsk Showet starter med et teatralsk innslag; de fascistoide Hammer-soldatene fremstiller det symbolske Lille Mennesket for en rettergang med bibelske undertoner - før vi totalt overrumples av pyro og «In the Flesh?» smeller i gang. Og herre måne for en lyd. Salen er for anledningen utstyrt med et surround-anlegg som er større enn noen av oss som har vært på festival i sommer har møtt på. Det er krystallklart, det er trøkk, det er dybde og retning i lyden. Når de første lydene fra det styrtende flyet høres bak oss, vris hodene opp mot taket. Ekstra stor er nerde-gleden når man kan konstatere at det etter hvert dukker opp et faktisk fly, som durer over hodene på oss, og dundrer gjennom veggen på scenen.

Gjennom hele første låten får vi se bilder, projisert på den påbegynte Muren, av et utall skjebner som har mistet livet i krig og konflikter det siste århundre; med særlig vekt på den moderne tids konflikt mellom arabere og jøder - og dens ringvirkninger. Det er ikke gjort forskjell på «sidene» i konfliktene; vi minnes israelere, palestinere, menn, damer, unge, gamle, tyskere og engelskmenn. Budskapet er reinspikka anti-krig, anti-hat, pro-forståelse og -dialog.

Settlisten er ikke mye å lure på (duh!); noen kosmetiske endringer fra originalen må han få tillate seg. En litt snodig, nesten country & western-aktig greie dukker opp mellom «Another Brick in the Wall (part 2)» og «Mother» - som et nytt postludium til platens kanskje mest kjente låt, for anledningen spritet opp med besøk på scenen av et svært entusiastisk og sjarmerende barnekor fra Hauketo. Denne ekstra-visa er dedisert et spesifikt av de mange livene som er gått tapt i Midtøsten-konflikten og det gjør ingenting at originalformelen er litt endret.

Mens originalalbumet syntes å ha en vridning i underliggende tematikk mot Andre Verdenskrig, Den Kalde Krigen, Massemedia og -kultur; har 2013-versjonens Mur flyttet seg sørøstover fra Berlin til grensen mellom israelske og palestinske områder. Det føles ikke datert. Roger Waters og Pink Floyd har skapt musikk og konsepter så storslagne at overgangen til nåtidig aktualitet er smertefri. Pink Floyds evne til resonnere med folk av alle typer og folkeslag og aldre er materiale for mang en halvdøll avhandling.

Arketyper Der jeg sitter og funderer over de store linjene i eksistensen under «Goodbye Blue Sky», tenker jeg at de kanskje har klart å fange selve arketypene på tape og i tekst: den unge og selvdestruktive, overambiøse mannen som aldri får nok suksess (Pink), faren som forsvant (Waters egen far, sjekk ut den halvobskure «When the Tigers Broke Free», som ikke kom med på «The Wall», for den historien i all sin hjerteskjærende detalj), den kvelende moren, den sadistiske autoritetsfiguren («Teacher! Leave Those Kids Alone!»), drømmeren og så videre.

Disse arketypene er etter sigende noen av et utall psykologiske «prefabrikerte» modeller vi alle består av - noe som gjør det lett å identifisere seg med figurene i «The Wall»; om det er 1979, 2013, i Oslo eller Punjab. At det likevel er lenge siden blir vi minnet på når Waters gjør en duett med seg selv anno 1980 - som han selv sier: «a duet with a very young and fucked-up Roger» - på «Mother». Fyren er 69 år, noe som egentlig ikke slår meg før etter konserten. Er man såpass vital og har såpass å melde er det bare å kjøre på! Must the show go on? - Ja.

Tidenes visuelle show Mens jeg sitter, omgitt av tidenes konsertlyd og tidenes visuelle show - slår det meg at Pink Floyd gjennom Roger Waters fortsatt løper en oppløpsside foran resten av showbiz. De var foregangsmenn på live-produksjon (crewet deres bygget og fant opp mye rart underveis på 70-tallets landevei), produksjonen på «Dark Side of The Moon» fra 1973 låter fortsatt bedre enn det meste som lages nå - og i kveld ser vi et lys- og bildeshow det ikke finnes maken til.

36 uvirkelig høyoppløslige og kraftige prosjektører skaper et fantastisk bakteppe som må oppleves for å tros. De ferdiglagde videoene blandes med sanntidsbilder fra scenen, og når fanene rulles ned over søylene bak Diktatoren i Waters' skikkelse er det som å være tilstede i albumet, filmen og konserten samtidig. Hyl!

Med et par små unntak på presseraden vår (ja dude, jeg ser at du sjekker siste nytt på Twitter; det der er ikke jobb) er det relativt hipster-fritt i Telenor Arena. Nå er kanskje headbanging til gitarsoloer i frynsejakke og hockeysveis å dra det litt langt andre veien (det skjedde); men sistnevnte har sannsynligvis ikke mange ironisk-distanserte, urban-nihilistiske bein i kroppen. Kynismen må man nok legge fra seg hjemme, om man skal ha noe utbytte av meningen Roger her prøver å formidle ut over scenekanten.

Sterk kost Jeg visste at spesielt andre sett kom til å bli tøft - jeg har ikke grått musikktårer siden «Dark Side of the Moon» i Vestlandshallen (Roger er visst den eneste mannen som får frem tårene på konsert) - men jeg hadde ikke sjans. På «Vera» spiltes det av opptak av barn som treffer sine hjemvendte soldatfedre, og der og da er det ikke vanskelig å skjønne at man kan savne pappaen sin så sterkt at man ender med å skrive «The Wall» og parallelt fucker opp verdens største band.

Når det inn i «Bring the Boys Back Home» glir over i bilder av mindre heldige barn i krigssituasjoner må jeg rett og slett kaste inn håndkleet, og gå over til et studie av gulvet. Det ble litt mye for en småbarnsfar. Den nye grafikken er blandet med original animasjon - tidvis er psykedelian så mørk at jeg kjenner en begynnende ansiktssmelting, og vi blir til og med påspandert en nyinnspilling av scenen med en utbrent Pink på hotellrommet med damebesøk.

Veggen, som Waters opprinnelig skal ha påtenkt som en barrikade mellom seg selv og et stadig voksende publikum han ikke kunne relatere til (han hadde nok ikke likt fyren med frynsejakke og hockeysveis back in the days), blir bygget bit for bit (for en presisjon, for en regi, FOR en produksjon!) og står ferdig på slutten av første akt. Andre akt ser vi bandet gjennom huller i muren, på toppen av muren - gitarsoloen på «Comfortably Numb» fra toppen er det feteste jeg har hørt live (jeg har ikke opplevd Gilmore live, men dette må ha vært nesten), foran muren, og tidvis helt skjult bak muren - før Muren til slutt rives og alt som står igjen er to barnefjes på hver sin side av det store hullet i midten; en jødisk pjokk og en palestinsk jente. Bildene blir plutselig levende, og barna smiler og vinker til oss.

Hvordan i granskauen noen kan komme til at Waters skulle være anti-semitt er en så dyp og ren galskap at det er vanskelig å fatte. Da vil man virkelig misforstå! Da er det mer sannsynlig at Waters med vilje og viten feilstavet norsken på skjermene («Tussen takk!»), og snakket den merkeligste østeuropeisk-skurk-på-film-norsken jeg har hørt (skjønte lite, gitt), fordi han hater nordmenn. Hvor var Norwegian Defence League da?

Meningsfullt Min første oppsummerende tanke er hvor utrolig fett det er å være på en konsert med musikk og tekster som handler om noe. Vi er etter vant til at en storkonsert i bunn og grunn er et vekkelsesmøte hvor vi møtes for å hylle en eller annen sexbombe som lirer av seg noe vrøvl om penger og føkking. Å se en hel konsert hvor hovedpersonen ikke tar seg til skrittet, må være temmelig forvirrende for de yngste i salen («mamma, mamma - hvorfor jukker ikke mannen mot publikum?»).

Effektene, bildene og politikken (anti-politikken?) var sikkert skremmende for noen (dere som hadde med femåringene var kanskje litt vel naive), men jeg er sikker på at det fødtes et par små nye Pink Floyd-nerder her i kveld. Det ble i alle fall gjenfødt en temmelig diger og skjeggete en.

Ivar S. Peersen: Foto: Sandra Jecmenica
Ivar S. Peersen: Foto: Sandra Jecmenica Vis mer