<strong>SETTE GRENSER:</strong> Både majoritet- og minoritetsspråklige tenåringer trenger trygge voksne som tør å sette grenser for dem, og som holder ut med dem når viser seg fra sin verste side, skriver innsenderen. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
SETTE GRENSER: Både majoritet- og minoritetsspråklige tenåringer trenger trygge voksne som tør å sette grenser for dem, og som holder ut med dem når viser seg fra sin verste side, skriver innsenderen. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer

DEBATT

Uro i klasserommet

Jeg måtte være streng!

Lærerne svikter alle elever på skolen dersom de ikke tør å være den tydelige autoriteten både majoritet- og minoritetsspråklige elever trenger for at klasserommet skal være et sted for læring.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Jan Jørgen Skartvei
Jan Jørgen Skartvei Vis mer

Skole, integrering og rasisme er komplisert. Anti-rasistisk senter ga i 2017 ut en rapport om rasisme blant ungdom i Norge. I rapporten hevder mange minoritetsspråklige unge, at de jevnlig ble utsatt for rasisme i skolen, og noen også fra lærerne. Rasisme blir påstått ikke tatt på alvor. Rapportens 25 dybdeintervjuete unge voksne, forklarer klokt om opplevelser de i sin skoletid opplevde som krenkende, diskriminerende og rasistiske. Det gjør vondt å lese.

Rapporten kritiserer at elevundersøkelsen siden 2013 ikke lenger har obligatoriske spørsmål om elevene har opplevd rasisme på skolen, men har gjort kommentarer om opplevd rasisme frivillig. Å legge ukritisk vekt på barn og ungdoms opplevelser av urettferdighet og krenkelser, vil imidlertid skade mer enn gagne norsk skole.

I mange år underviste jeg på ungdomsskoler i Oslo Øst der majoriteten av elevene var minoritetsspråklige. Noen klasser var mer utfordrende enn andre. Elevene i engelsk fordypning for 8.-klassinger, besto av få jenter og hovedsakelig 14 år-gamle minoritetsspråklige gutter. De fleste elevene kjente jeg bare fra undervisning i engelsk fordypning.

De 36 elevene skulle i prinsippet være fordelt i to klasser med 18 elever. Læreren som skulle ha den andre klassen var imidlertid veldig ofte syk. Vikarlærer ble sjelden satt inn. Ofte måtte jeg på kort varsel slå sammen de to klassene til en klasse med 36 elever jeg i liten grad kjente.

Å undervise var krevende for en da uerfaren lærer. Enkelte av timene ble fylt av at jeg forsøkte som best jeg kunne, å rydde opp i konflikter mellom 14-årige gutter. Konfliktene begynte ofte med at jeg i små øyeblikk, av ulike årsaker, hadde blitt distrahert fra å kunne ha hele min oppmerksomhet på alle de 36 elevene samtidig.

Jeg vendte meg fort av med å skrive på tavla, siden man da må vende ryggen til elevene. Jeg fikk ikke alltid med meg hvordan konflikter blusset opp eller ble utløst. Noen ganger ble blyanter, penner og viskelær kastet på noen bak min rygg, noen ble hvisket om og noen ble forstyrret på andre måter. Jeg snudde meg rundt tidsnok til å se eller høre noen «ta igjen» fysisk eller verbalt.

Jeg måtte være streng, og forsøkte som best jeg kunne å være konsekvent og rettferdig. Jeg måtte reagere på det jeg så og hørte, selv om jeg lyttet til motstridende forklaringer av forutgående hendelsesforløp. Jeg tok ut enkeltelever på gangen, snakket med dem, førte anmerkninger og ringte hjem til foreldre, for å få dem til snakke alvorlig med deres sønn om oppførsel.

De første gangene gruet jeg meg for å ringe hjem til foreldre. Mine egne fordommer om brutale, fysisk avstraffende innvandrerforeldre ble korrigert. Jeg hadde ved en tidligere skole jeg jobbet ved, opplevd ubehagelige enkeltepisoder med minoritetsspråklige foreldre som gikk i forsvar og var aggressive overfor skole og lærere.

Jeg erfarte imidlertid at tidligere episoder med verbal aggresjon hadde vært enkeltstående hendelser, som ikke gjentok seg. Mange av foreldrene uttrykte takknemlighet for at jeg ringte dem. Samtlige foreldre jeg ringte, hjalp meg. Jeg merket på enkeltelevenes atferd i klasserommet etter at foreldrene hadde blitt kontaktet, at foreldrene hadde hatt gode samtaler om oppførsel med deres sønner.

Mange av guttene opplevde min klasseledelse som urettferdig de gangene mine irettesettelser rammet dem. Siden jeg var en hvit voksen, og elevene som følte at de ble urettferdig behandlet, var mørke i huden, ble jeg ofte beskyldt for rasisme. Jeg ble kalt rasist, og av elevene assosiert med diverse seksuelle orienteringer, også incestuøse, på diverse språk. Flerspråklige banneord er velkjente blant norske lærere.

At 14-åringer opplever autoriteter som setter grenser for dem som urettferdige, er ikke bare vanlig, men også normalt, både for majoritet- og minoritetsspråklige.

Hjerneforskning viser at hjernene til ungdom i tenåra er «under ombygning». Tenåringer befinner seg i et kaos av følelser og deres evne til empati er ferdig utviklet først i 20-åra. Å være tenåring oppleves ofte som frustrerende, og for noen mer frustrerende enn andre.

Både majoritet- og minoritetsspråklige tenåringer trenger trygge voksne som tør å sette grenser for dem, og som holder ut med dem når viser seg fra sin verste side. Lærerne svikter alle elever på skolen dersom de ikke tør å være den tydelige autoriteten både majoritet- og minoritetsspråklige elever trenger for at klasserommet skal være et sted for læring.

Under studiet, PPU, som jeg tok ved Universitetet i Oslo i 2003–04 for å bli utdannet lærer, hadde vi gruppeundervisning om «det flerkulturelle klasserom». Blant studentene var norskættede, en student fra Rwanda og en serber fra Bosnia. Studentene holdt foredrag om diskriminering av samer, sigøynere og jøder, samtidas islamofobi, norsk nasjonal identitet og norsk samfunns manglende erfaring med kulturelt mangfold.

Universitetslæreren spurte så studenten fra Rwanda om hva han mente om temaet vi nå hadde diskutert i over to timer. «Jeg synes dere gjør dette mer komplisert enn det behøver å være. Mørke barn trenger også å lære å lese, skrive og regne, like mye som hvite barn,» svarte studenten som hadde flyktet fra etnisk rensing i Rwanda. Forsamlingen ble taus, og universitetslæreren foreslo en pause. Selv om vi egentlig skulle ha holdt på i 20 minutter til.

For ordens skyld, da jeg var en uerfaren lærer hadde jeg også majoritetsspråklige elever som utfordret min autoritet, og tidvis fratok meg nattesøvn. Både tidligere utagerende majoritetsspråklige og de nå unge mennene fra engelsk fordypning, har jeg møtt tilfeldig på gata, og småsnakket hyggelig med. Tidvis frustrerte og utagerende ungdommer hadde alle blitt til flotte unge voksne!

Beretninger om rasisme bør lyttes til, men det må være lov å stille kontrollspørsmål. En norsk flerkulturell skole i stand til å lære majoritet- og minoritetsspråklige barn å lese, skrive og regne, trenger at vi alle tenker gjennom budskapet fra lærerstudenten fra Rwanda.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer