Jeg, meg og Andreas

«Nånting måste gå sönder» er et vakkert, men uforløst trekantdrama mellom to mennesker.

FILM: Sebastian sitter fast mellom to identiteter. På den ene siden er han en androgyn homofil mann som jobber på lager og bruker all sin ledige tid på å forsøke å tilrane seg selv den minste flik av kjærlighet fra en verden som håner og marginaliserer ham. På den andre siden er han Ellie, som ikke lar seg begrense av regler eller definisjoner.

Universell utfordring Når vi møter Sebastian ser han ikke noe poeng med å leve videre. Men så treffer han Andreas. Andreas er ikke homofil, men faller likevel for Sebastian, og en stund er de hovedrolleinnehavere i en klassisk kjærlighetshistorie. Som filmens tittel tilsier må imidlertid noe gå i stykker, og til slutt må Sebastian velge mellom Andreas og Ellie.

«Nånting måste gå sönder» berører universell tematikk knyttet til kropp, identitet, og behovet for å bli elsket og tillates å elske. Det er en film med følelser i stadionformat, hvis hjørnesteiner er ung kjærlighet, ung usikkerhet, ung selvforakt og ung desperasjon. Regissør Ester Martin Bergsmark fortjener honnør for å la hovedpersonen spille ut et bredt spekter av dunkle og dypt menneskelige drifter, og Saga Becker er så overbevisende i hovedrollen at det er lett å overse hvilken stor skuespillerprestasjon hun leverer.

Ideell fordring I en perfekt verden ville dette vært den naturlige arvtakeren til Roy Anderssons «En kärlekshistoria» — eller i det minste Lukas Moodyssons «Fucking Åmål» — men selv om «Nånting måste gå sönder» har alle forutsetninger for å bli et epokegjørende drama, er det noe som skurrer i gjennomføringen.

Skildringen av Sebastian/Ellie strander et sted mellom innsikt og mystikk, og på tross av Beckers strålende innsats blir hovedpersonen verken forståelig eller fremmed nok til å tjene filmens beste. Man får en følelse av at Bergsmark har ofret bred appell til fordel for større presisjon, og at filmen først og fremst henvender seg til et publikum som kan relatere til problemstillingen direkte. Ønsket om autentisitet er forståelig, men samtidig skaper denne tilnærmingen et unødig inneforstått preg som gjør denne høyst severdige filmen smalere enn den fortjener å være.