«Når Gud lukker en dør, åpner han alltid et vindu et sted», heter det i «The Sound of Music». Slik er det også med pandemier. Enhver tragedie har en slutt, og enhver slutt er også begynnelsen på noe annet – sannsynligvis noe ikke fullt så tragisk. Derfor kan vi velge å se positivt på den historiske situasjonen vi er i. Vi har faktisk ikke noe valg. Det er på tide å se framover og se hva vi kan lære av historien. Den som ikke lærer av historien, er nemlig dømt til å gjenta den og måtte holde seg innendørs i to måneder til.

Nå ser vi at folk, selv om de må desinfisere hendene og sitte med god avstand fra hverandre, igjen strømmer til frisører og kinoer. Små barn strømmer til barnehagene. Vi merker alle at det var på høy tid å åpne opp samfunnet igjen, med mindre det var for tidlig.

Det er en tid for å takke. Vi har alle klappet for helsearbeiderne, men vi takker gjerne en gang til. Vi takker alle som har stått i arbeid i helse og rengjøring og transport og varehandel. Vi takker alle som har holdt seg inne. Vi takker alle som gikk ut, men ikke gikk tre i bredden. Vi har alle gjort det vi kunne for å holde samfunnet gående, ved å la være å hoste på gamle og svette på fremmede, særlig i risikogruppene.