«Når Gud lukker en dør, åpner han alltid et vindu et sted», heter det i «The Sound of Music». Slik er det også med pandemier. Enhver tragedie har en slutt, og enhver slutt er også begynnelsen på noe annet – sannsynligvis noe ikke fullt så tragisk. Derfor kan vi velge å se positivt på den historiske situasjonen vi er i. Vi har faktisk ikke noe valg. Det er på tide å se framover og se hva vi kan lære av historien. Den som ikke lærer av historien, er nemlig dømt til å gjenta den og måtte holde seg innendørs i to måneder til.
Nå ser vi at folk, selv om de må desinfisere hendene og sitte med god avstand fra hverandre, igjen strømmer til frisører og kinoer. Små barn strømmer til barnehagene. Vi merker alle at det var på høy tid å åpne opp samfunnet igjen, med mindre det var for tidlig.
- Endelig ute av fengselet
Det er en tid for å takke. Vi har alle klappet for helsearbeiderne, men vi takker gjerne en gang til. Vi takker alle som har stått i arbeid i helse og rengjøring og transport og varehandel. Vi takker alle som har holdt seg inne. Vi takker alle som gikk ut, men ikke gikk tre i bredden. Vi har alle gjort det vi kunne for å holde samfunnet gående, ved å la være å hoste på gamle og svette på fremmede, særlig i risikogruppene.
Nå har vi sett hvilke oppgaver som er de kritiske for å holde hjulene i gang, og som dermed bør verdsettes høyere. De fortjener ikke bare applaus, men også høyere status og ikke minst lønn. De må bare ikke bli så høyt lønnet at begavede mennesker som kunne brukt sine evner til å skape arbeidsplasser for andre, nøyer seg med å utføre arbeid som ikke skaper arbeidsplasser. Det er et sørgelig spill av arbeidsplasser. Vi må støtte folk flest, men ikke dermed slutte å støtte næringslivet, særlig i eksportnæringene, de som produserer varer vi kan selge til utlandet og dermed få tilbake penger som vi ikke har trykket selv. Den lave oljeprisen må ikke bli en klamp om foten, men en dytt i ryggen. Derfor er det avgjørende at vi nå øker oljeproduksjonen slik at vi kan finansiere overgangen til fornybar energi, CO2-fangst og biler som går på hydrogen. Kanskje er tiden inne for fly drevet av vindkraft. Vi har allerede både turbinene og vinden.
Nå legger vi sykdommen bak oss og tar fatt på ny frisk. Da må de medisinske vurderingene selvfølgelig komme først. Vi må lytte til ekspertene, men samtidig sørge for at de beslutningene som gjelder oss alle, blir tatt av folkevalgte politikere. Til gjengjeld må politikerne ta hensyn til folkets røst. Hvis vi skal klare å holde viruset nede, er det absolutt nødvendig å ta hensyn til hva folk flest mener, føler og aner. Dette krever i sin tur at vi respekterer epidemiologene. Bare slik kan smitteverntiltakene være faglig begrunnet. Bare slik kan samfunnet gjenåpnes i et forsvarlig tempo. Samtidig må det være lov å spørre: Kan det bli for mye faglig begrunnelse? Det er sikkert medisinsk korrekt å stenge samfunnet i en tid, men når det har vært stengt i ukevis, må det være tillatt å spørre hvor lenge det skal være stengt.
Å nekte mennesker å samles på fotballtribuner og konserter, har også en pris. Det har en økonomisk pris for fotballklubbene og artistene. I tillegg har det en sosial pris for publikum.
Man kan bli syk av savn også. Det er derfor vi har uttrykket «syk av savn». Det går an å dø av sykdom, men det går også an å dø av mangel på arbeidsplasser eller lengsel etter toppfotball. Og det må være mulig å si hva man mener, føler eller aner, så lenge man ikke sprer feilinformasjon eller pisker opp unødig frykt. Det må være lov å gi uttrykk for den bekymring man har, uten å straks bli slått ned av mobbing eller motargumenter eller såkalte fakta.
Oppdater deg på regjeringens mange humlearter
Hvis det er én ting vi, som samfunn, har lært av dette, er det at vi skulle hatt etterpåklokskapen før. Denne gangen kom den for sent. Det er noe hele samfunnet må ta på sin kappe, men mest politikerne, som har ansvar både for at tiltak blir innført hvis de er nødvendige, og, ikke minst, for at de ikke blir innført dersom de er unødvendige.
Det vi med sikkerhet kan si, nå som vi gjenåpner, er at hvis det kommer en ny smittetopp, vil det bli vanskeligere å gjeninnføre strenge tiltak, med mindre det blir lettere, siden vi nå alle har lært hvor viktig det er å komme fort i gang med tiltak som alle slutter opp om. Hver sky har en sølvkant, heter det på engelsk. I dette tilfellet har pandemiens mørke sky pekt ut en vei videre mot lyset. For å parafrasere Nietzsche: Det som ikke dreper oss, lærer oss å vaske hendene.
