Jeg mestrer - altså er jeg!

REGJERINGEN FORESLÅR

å bevilge én milliard kroner til norskopplæring for innvandrere. Beløpets størrelse gjør det lett å tenke på kvantitet. Men penger løser som kjent ikke alle problemer. Like viktig er kvaliteten på opplæringa. Tida er overmoden for alternative pedagogiske metoder.

Alle læringssituasjoner bør ha overføringsverdi til samfunnet utenfor. Når deltakerne selv er hovedaktører i en opplæring som bygger på det de kan fra før, lærer de mest.

Den norske skolen har tradisjonelt vært svært opptatt av å finne ut hva elevene mangler av kunnskap og ferdigheter. Eksamener og tester har i for stor grad gått ut på å avdekke hull og mangler. Undervisningens hovedfunksjon har dermed vært å fylle disse hullene. Det gamle kunnskapssynet legger hovedvekten på mangel på kunnskap, og baserer seg for lite på elevenes viten og kompetanse. Mot dette synet tvinger det seg fram en moderne og mer videre forståelse av hva som er verdifull kunnskap i dag. I stedet for å ta utgangspunkt i det deltakerne mangler, er det mulig å fokusere på hva de faktisk kan. Gjennom fokus på mestring skapes selvtillit og motivasjon for videre læring.

I 1998 VEDTOK

regjeringen Kompetansereformen som åpnet for at all erfaring og kunnskap ervervet gjennom livet, såkalt realkompetanse, kan godkjennes som en del av utdanninga, og dermed avkorte det formelle utdanningsløpet. Det ligger en samfunnsøkonomisk gevinst i at voksne får mulighet til å gjennomføre utdanninga på kortere tid enn barn og unge. Kompetansereformen er et godt eksempel på at det de voksne kan fra før av, danner utgangspunkt for videre opplæring eller studier.

Men hva med alle voksne - og innvandrere spesielt - som har liten skolegang og ingen relevant arbeidspraksis?

Mer enn en tredjedel av innvandrerne fra Pakistan og Tyrkia har enten ingen skolegang, eller bare grunnskole fra hjemlandet. Hvordan er det mulig å vurdere realkompetansen til en innvandrer fra et nomadesamfunn som hittil har utført stammens viktigste oppgave, nemlig å samle nattens dogg slik at alle har drikkevann om morgenen? Ikke all erfaring er like lett å verdsette. Mange innvandrere får ikke uttelling for bakgrunnen sin når de kommer til Norge.

INNVANDRERE FRA

Afrika har i dag den høyeste andelen av arbeidsledige i Norge, 17,8 prosent. Til sammenligning er arbeidsledigheten 3,9 prosent på landsbasis. Statistikk viser at så mye som 75 prosent av somalierne i Norge har sin hovedinntekt basert på sosialhjelp. Det kan være skjebnesvangert når voksne ikke mestrer sine roller som forsørgere og oppdragere. Resultatet kan bli et svekket selvbilde, og et mønster som er vanskelig å bryte. I enkelte drabantbyer i England vokser britiske barn opp uten at noen i familien har hatt lønnet arbeid gjennom tre generasjoner. En slik utvikling må vi for all del unngå i Norge. Eksempelet viser at det er ekstra viktig at lavutdannede får slippe til på praksisplasser slik at de får muligheten til å skaffe seg verdifull arbeidserfaring.

I det nye introduksjonsprogrammet for flyktninger og innvandrere skal erfaring og praksis fra hjemlandet danne utgangspunkt for individuelle opplæringsplaner. Programmet skal inneholde språkopplæring, kunnskap om det norske samfunn og arbeidsliv. Tanken er å bygge videre på deltakernes tidligere praksis ved å tilby dem utplassering på relevante arbeidsplasser. Flyktninger vil nå få sjansen til å bli selvforsørgende ved å motta lønn for norskopplæring og arbeidspraksis (ca. 108 000 kroner årlig). De vil opparbeide seg samme rettigheter og få samme plikter som andre ansatte. I tillegg blir de betraktet som en ressurs. Aktiv deltakelse i samfunnet gir en følelse av mestring, noe som igjen bidrar til et styrket selvbilde.

Arbeidsinnvandrere og de som kommer til Norge ved ordinær familiegjenforening, blir imidlertid ikke omfattet av introduksjonsprogrammet, heller ikke innvandrere med lang botid i Norge. I denne gruppa er det mange som har lite skolegang. Mange kommer i tillegg fra land som er svært forskjellige fra det norske samfunnet. Hva med dem?

I stedet for å fokusere på hva de kan, er vi raske til å fastslå hva de mangler. I barnehage, kantine eller på et storkjøkken kan en husmor med sju barn ha mye verdifull erfaring å bidra med.

FØR INNVANDRERNE

i det hele tatt er aktuelle for arbeidsmarkedet, må de lære seg norsk med samfunnskunnskap. Dette kravet må vi se i sammenheng med vår avanserte skriftkultur. I de aller fleste jobber i dag kreves muntlig kompetanse og relativt gode leseferdigheter. Å lære å lese og skrive i voksen alder kan være en meget tidkrevende og smertefull prosess. For et barn tar det ca. sju år å bli en funksjonell morsmålsleser. Mange voksne innvandrere vil aldri kunne nå dette nivået. Allikevel vil de kunne ha mye å bidra med i arbeidslivet, avhengig av tidligere praksis og om de får sjansen til å prøve seg.

Fordi vi ikke kan basere oss på at alle er funksjonelle lesere, blir det viktig å demonstrere alle arbeidsoperasjoner og forklare alle rutiner og instrukser muntlig. Bruk av bildemateriell som video, plakater og ikoner kan erstatte mye skriftlig informasjon. Å oppnevne «en god hjelper» er en liten investering, men det kan være helt avgjørende for om vedkommende vil kunne mestre nye arbeidsoppgaver eller ikke. Mange frustrasjoner og misforståelser kan bli spart ved å investere tid på nykommeren i startfasen på den nye arbeidsplassen.

DET ER I DAG

et stort behov for praksis- og arbeidsplasser som er tilrettelagt for dem med lite skolegang. Vi har lett for å tenke på tilrettelegging som store fysiske og kostbare tiltak. Men mestring av nye arbeidssituasjoner kan oppnås gjennom svært enkle tiltak.

Mange voksne innvandrere opplever dessverre at kunnskaper og erfaringer fra hjemlandet har liten eller ingen verdi i det nye samfunnet. Men alle er gode til noe! I stedet for å fortelle innvandrerne hva de mangler av skolegang og erfaring, bør vi spørre dem om hva de kan bidra med i det norske samfunnet. Vi tror vi vil få mange verdifulle svar.