Helgekommentaren ved Knut Nærum

Jeg møtte Erna

Referat fra et møte på fjellet, påsken 2031.

Kommentar

Lyset gnistrer i snøen. På et høydedrag over tregrensen står en kvinne på min alder. Hun hviler seg på stavene og beundrer utsikten. Jeg stanser og kjenner henne igjen til tross for de store solbrillene.

«Det er fint», sier jeg.

Hun snur seg og sier «ja, det er fint».

Det er tidligere statsminister Erna Solberg. Vi kommer i prat, og snakker om hvor takknemlige vi er for at vi fortsatt kan ta oss en god og lang skitur, nå som vi begge har rundet sytti.

«En må jo legge til rette», sier hun. «Tenke framover».

«Det var jo mange som ikke torde å tro på dette», sier jeg. «At vi skulle få sånne påsker i framtida. Mange trodde at det bare skulle bli verre». «Det skjønner jeg. Men jeg var aldri i tvil. Vi hadde jo en plan».

«Men hvorfor sa dere ikke fra? Så hadde vi ikke tenkt å være så redde».

«Vi sa fra, vi. Hele tiden, sier hun. Men det var ikke så mange som hørte etter. Det druknet vel i alt det andre».

«Sant, det. Det var mye annet. Det var noen som sluttet å gå på ski for penger. Noen som var sinte fordi de hadde tapt en konkurranse på tv. Også var vi ganske opptatt av dem som sa noe drøyt, og hvordan andre; de som det ble sagt noe drøyt om, reagerte på det drøye som noen hadde sagt, og om dem som hadde sagt noe drøyt, beklaget det de hadde sagt. Hva de følte, alle sammen».

«Det er også viktig, sier hun. Folk sine følelser skal man ta på alvor. Jeg husker hvor sinte folk var».

«Joda, men de sinte var færre enn det så ut som. De tok bare mest plass. Det var flere som var redde. Og mange mista motet. De trodde ikke at det kom til å gå. Vi skulle kutte utslippene, og så bare økte de. Også var det atomvåpen i tillegg. Plutselig kom det brev som ba oss om å ha jodtabletter i huset. Det var liksom to måter alt kunne gå i stykker på. En langsom og en kjapp. Mange syns at det kunne holdt med en av dem. To, da ble det for mye. Da meldte de seg bare ut. Konsentrerte seg heller om brettspill og sommerkroppen og sånn. Det er ikke bra at folk melder seg ut. Enda godt at vi ikke trengte dem til å gjennomføre planen».

«Ja, for det var det som var det rare. At dere ikke trengte oss».

«Det var fint at dere brettet melkekartonger, for all del, men det var systemendringer som trengtes. Vi måtte få det til å lønne seg. Støtte litt her, tenke litt smartere der. Bygge fornybar energi i utlandet, der det monner. Og grønnere landbruk her hjemme. Grønnere industri. Og mange, mange flere elektriske biler. Grønnere, lønnsommere løsninger».

«Men tenk om det ikke hadde lønt seg?» spør jeg. «Hva da?».

«Nå skjønner jeg ikke hva du mener».

«Tenk om det ikke hadde lønt seg å redde klimaet. Hva hadde dere gjort da?».

«Det blir veldig hypotetisk», sier hun.

Så beundrer vi utsikten en stund, i taushet. Hun tar fram en appelsin og byr meg noen båter. Jeg tar imot.

«Mange hadde jo sett for seg», sier jeg omsider, «at vi måtte slutte å ta fly, slutte å kjøre bil, slutte å spise kjøtt. At vi måtte legge om livsstilen ganske kraftig».

«Det hadde ikke gått, vet du. Å pålegge velgerne askese. Da hadde de stemt inn noen andre, og så hadde det blitt sånn endeløst fram og tilbake, og ingenting hadde blitt gjort. Når man kutter utslipp må man se det store bildet».

«Noen mente at det var dere politikere som ikke så hele bildet. Fordi utslippene fra norsk olje og gass som ble brukt i utlandet, ikke ble regna som norske utslipp».

«Hør nå. Hvis jeg kaster dette appelsinskallet her på fjellet, så er jo det norsk forsøpling. Selv om appelsinen er dyrket i Spania».

«Sant, det. Du får det til å virke så enkelt».

«Det er politikk, det og. Forenklingens kunst».

«Det mest overraskende», sier jeg, «er nok at Norge kunne hente opp resten av oljen og gassen, og samtidig være et foregangsland for klimatiltak. At resten av verden ga oss lov til det».

«Nettopp. Fordi de der ute så at vi så det store bildet».

«Jeg torde jo ikke tro på det», sa jeg. «Men likevel fortsatte jeg å kildesortere. Tok tog og brukte handlenett. Det er litt rart å tenke på nå, at det ikke hadde noe å si».

«Hvis det fikk deg til å føle deg bedre, så hadde det noe å si. Det er viktig, hva folk føler».

«Men dere trengte jo ikke oss».

«Så lenge man har en plan som er god nok, trenger man ikke folket. Det er da politikken fungerer best. Når man slipper å bry folk med den».

«Tenk at jeg har vært så lei meg til ingen nytte».

«En skal ikke ta sorgene på forskudd», sier hun og legger appelsinskallet i sekken. «Du får ha god tur videre».

«God tur til deg».

Og så går vi videre i hver vår retning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.