Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren:

Jeg nekter å føle på manneskam

Det fins tydeligvis ingen grenser for hva man skal skamme seg over, og det får meg til å føle på en oppgitthet.

Flu Hartberg
Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Nå er det tydeligvis ikke lov å være mann heller. Fra alle kanter blir vi tutet ørene fulle. Kritikken rammer alle menn, fra guttunger til oldinger. Det er menn som starter kriger, sies det. Det er menn som står for undertrykking av kvinner. Alt mannlig fører visst til død og elendighet og dårlig stemning.

Det blir ikke lenger godtatt at menn oppfører seg slik de alltid har gjort. Nå skal man be om unnskyldning for å snakke med tyngde om ting man har greie på. Det er ikke lenger lov for en mann å forsørge en familie eller åpne en dør for en kvinne. Og hvis gutter leker litt røft, får de beskjed om å sette seg ned og snakke om hvordan de føler på at de har det.

Mange menn ser seg nødt til å jatte med disse holdningene og stå fram med at de føler på en manneskam, til og med når de ikke egentlig gjør det. Selv har jeg hørt om menn som kvier seg for å åpne syltetøyglass og drepe edderkopper, selv når kvinner ber dem om det. Andre menn sitter når de tisser og avslutter alle setninger med «tror jeg, i hvert fall».

Alle som på en eller annen måte er kvinner – eller løper kvinnenes ærend – skal huske på en ting. Hadde det ikke vært for alle de mannlige politikerne og ingeniørene og anleggsarbeiderne som vedtok og tegnet og konstruerte ferjer og veier og bruer og tunneler i Utkant-Norge, så hadde det ikke vært mulig for unge kvinner å forlate småstedene hvor de vokste opp.

Da kunne de ikke ha flyttet til storbyene for å rakke ned på hjembygda og de «dumme» mennene som ble igjen der for å holde hjulene i gang i eksportrettede virksomheter, de som skaffer Staten inntekter, sånn at kvinner kan få stipend og studere kulturhistorie og bli boende i storbyene, siden ingen trenger kulturhistorikere på bygda, og kanskje velge å leve sammen med andre kvinner og – takket være mannlige forskere og leger – få et surrogatbarn sammen med henne. Ingenting av dette hadde vært mulig uten menn.

Når det kvinnelige landslaget slår Færøyene 13-0, skjer det ikke i et vakuum. Det skjer i en idrettshistorisk sammenheng hvor menn har spilt fotball i mange hundre år, og hvor mannlige tillitsvalgte og materialforvaltere og trenere har holdt liv i idretten, før kvinnene nå kan jogge inn på banen og skumme fløten av deres innsats og, hvis de holder nivå til det, spille i sitt eget VM som får nesten like mye oppmerksomhet som et vanlig fotball-VM.

Mannemotstanderne mener tydeligvis at alle menn umiddelbart må bli noe annet. Det er uklart hva de mener at vi skal bli. Skal vi bli kvinner? Hva skal i så fall skje med dametoalettene? Når det plutselig blir omtrent dobbelt så mange kvinner som det var før, vil køene til damedo bli dobbelt så lange.

Kanskje det går an å bygge om herretoalettene til å bli dametoaletter, men det er ikke gjort i en håndvending, og vil dessuten bli så dyrt at mange mindre virksomheter, både i offentlig og privat sektor, ikke vil klare det på de budsjettene de har i dag.

For øvrig er det lite som tyder på at de budsjettene kommer til å bli større med det første, siden kvinner som kjent tjener mindre enn menn. Dermed vil både skatteinngangen og kjøpekraften reduseres kraftig. Det rammer alle, både kvinner og menn.

I tillegg kommer at menn trenger mindre plass for å late vannet. Vi menn kan stå oppreist skulder ved skulder og gjøre det, vi trenger ikke vår egen bås. Behovet vil altså ikke bare dobles, det vil mer enn dobles.

Da har jeg ikke nevnt transene. Men det er tydeligvis greit å være transe, de får sine egne tv-program, mens det er forbudt å være mann.

Vi menn kan sikkert kle oss som kvinner og søke oss til offentlig sektor, men det løser ikke de store problemene verden står overfor i dag. I stedet vil det føre til mangel på arbeidskraft til de tradisjonelle mannsyrkene.

Hvis du er en av dem mener at menn må føle på skam, bør du tenke deg om igjen. Da vil du innse at samfunnet kommer til å ha et mannebehov i uoverskuelig framtid. Noen må tjene mest, noen må gå foran, skjære gjennom, fatte vedtak, henge opp lamper, tegne og bygge. Hvis noen skal studere historien, må andre først skape den.

En gang i framtida vil menn kanskje ikke lenger trengs for å føre menneskeslekten videre. Kvinner vil kunne gå på butikken og kjøpe syntetisk sæd, som de i dag kjøper yoghurt og salt lakris.

Inntil da vil det fortsatt være behov for menn. Kanskje er det menn som starter kriger, men da får vi vel i rettferdighetens navn også se på hvem det er som har født disse mennene.

Jeg for min del har ingen planer om å slutte å være mann. I tillegg kommer jeg til å føle på en stolthet.

Knut Nærum,

stolt mann

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media