ROMANOFFS: Matt Weiner, mannen bak «Mad Men», er tilbake med en ny TV-serie. Antologiserien «Romanoffs» er ute nå. Video: Amazon Prime Vis mer

TV-anmeldelse: «Romanoffs»

Jeg nekter å tro det ikke var rus inne i bildet da denne ideen ble unnfanget

«The Romanoffs» er snåle saker.

Det har vært stille fra «Mad Men»-skaper Matthew Weiner etter at siste episode gikk på luften for over tre år siden. Det er lett å forestille seg prestasjonsangsten man må lide av når man skal følge opp det som kanskje er historiens beste tv-serie. (Uenig? Jeg møter deg til duell ved daggry.)

Snåle saker

Det kan synes som om Weiner har valgt å møte den uunngåelige «ikke like bra som sist»-sammenlikningen med å gå i en retning som gjør det vanskelig å sammenlikne denne «vriene andreserien» med noe som helst. For dette her er snåle saker. Ikke nødvendigvis på et mikronivå, men på et overordnet, konseptuelt et. Noe av det jeg er mest nysgjerrig på med antologiserien «The Romanoffs» er hvordan i huleste Weiner kom på dette konseptet.

«The Romanoffs»

4 1 6

Dramaserie

12. oktober
Beskrivelse:

Antologiserie som følger mennesker som hevder å være etterkommere av den russiske tsarfamilien.

Kanal:

Amazon Prime

«Mad Men-skaperens oppfølger er snål, kompleks og ujevn.»
Se alle anmeldelser

For der de fleste andre antologiserier (som er så i vinden om dagen) gjerne hektes sammen av en setting (småbyen i «Fargo»), en sjanger (kølsvart krim i «True Detective», moraliserende sci-fi i «Black Mirror») eller et ensemble («American Horror Story»), er mørtelen som binder mursteinsepisodene (90 minutter per stykk, puh!) sammen her at episodenes hovedkarakterer alle hevder å være etterkommere av den russiske tsarfamilien Romanov – et av de mest brutale, seiglivede og myteomspunne dynastiene i verdenshistorien, som fikk sitt tragiske endelikt foran bolsjevikenes geværmunninger etter den russiske revolusjonen. Jeg nekter å tro at det ikke var rus inne i bildet da Weiner kom på denne ideen.

Hespetre I

Hver episode er en enkeltstående, avsluttet novellefilm, noe man på sett og vis kan hevde «Mad Men» også var. Men til forskjell fra den endrer «The Romanoffs» setting, karakterer og rollegalleri fra gang til gang.

Første episode foregår i Paris, der det gamle hespetreet Anushka (en fenomenalt bitchy Marthe Keller) nekter å avgå ved døden, til den store frustrasjonen til nevøen (Aaron Eckhart) som håper å arve henne. Situasjonen tilspisser seg ytterligere når hennes nye pleieassistent Hajar (Inès Melab) viser seg å være noe så vederstyggelig som en hijabbærende muslim, som attpåtil hevder hun er en ekte franskkvinne.

Romanov-cruise

Neste episode flytter seg til USA, der Michael Romanoff, en bedriten kladd av vandrende mannlig selvberettigelse og -medlidenhet, patetisk machoposering og libidostyrte valg (spilt av en glitrende Corey Stoll fra «House of Cards), går i parterapi med sin hardt prøvede kone Shelly (Kerry Bishé). Når Michael av ymse, selviske grunner blir «nødt» til å stå over et felles cruise de skal på, og Shelly reiser alene, begynner ting virkelig å bli koko. Cruiset er nemlig en slags kongress for alle som hevder å være av Romanov-slekt, og er på sett og vis vel så dekadent og hedonistisk som adelen det prøver å appropriere, med et stusslig lag av kunstig, Disneyworld’sk rollespill på toppen, der ingen ser den patetiske ironien i å påberope seg å være av tsarslekt og så samtidig ville la seg avfotografere foran et gigantisk, kunstig Fabergé-egg.

Cruise-arrangementet beveger seg nok veldig nærme det Weiner ønsker å si med serien, den er en smakløs, grell kommersialisering av ikke bare tragedien som endte dynastiet, men av de fire hundre åra det tyranniske regimet – som strengt tatt representerte det verste menneskeligheten har å by på – hersket, inntil de ble erstattet av et annet, men minst like ille tyranni. En romantisering som gir gjestene mulighet til å kunne gå rundt og minne seg selv på at de en gang var noen, og i logisk forlengelse av det, fortsatt er det. Disse menneskene ønsker å opprettholde et narrativ om at de står på kjempers skuldre, og sånn sett er mere verdt enn vanlige folk, og følgelig kan tillate seg å oppføre seg som selvutnevnte aristokrater på toppen av verden – en verden som var mye bedre før, før man plutselig skulle la Gud og hverkvinne få sin bit av kaka.

Som den oversentimentale klubsbsangerinnen synger under gallamiddagen: Those were the days, my friend.

Ingen høyere enhet

Det er i enkeltscener, detaljer og tematiske bindinger som dette «The Romanoffs» briljerer. Den er kompleks og utfordrende, men samtidig rasende morsom på en subtil måte. Og akkurat som «Mad Men» har den en sylskarp observasjonsevne som avkler borgerskapets staffasje på et vis som får meg til å le høyt, sette latteren i halsen og bøye hodet i skam på samme tid.

Men i motsetning til sin forgjenger er det dessverre sjelden serien går opp i en høyere enhet på samme måte som «Mad Men» gjorde. Episodenes lange spilletid ber om en større investering enn den gjør seg fortjent til, og spesielt de to første episodene har en tendens til å kløne det til for seg selv, basere viktige vendepunkter på litt for lettvinte løsninger, eller til å spille i overkant mye på matte, utbrukte troper om kåte, fjottete menn og yngre kvinner.

Hespetre II

Sånn sett er seriens tredje episode et kjærkomment avvik, og utvilsomt den beste av de jeg har fått se. Her er vi på innspilling i en østerriksk landsby, der en miniserie om Romanovene skal spilles inn, en skikkelig europudding under arbeid.

En Hollywood-diva («Mad Mens» Christina Hendricks) hyres inn for å erstatte hovedrollen som ble byttet ut under litt uklare omstendigheter, og oppdager straks at noe veldig merkelig foregår på filmsettet til regissøren, en tidligere europeisk diva, spilt av Isabel Huppert.

Med undertoner av Hitchcock og Polanski utfolder en maktkamp mellom de to kvinnene seg, som er noe av det mest underholdende jeg har sett på lenge. Hendricks er som vanlig fabelaktig, og hvis du trodde tidligere nevnte Marthe Keller tok bitching til et nytt hespetre-nivå skal du bare se hva Huppert er i stand til å gjøre. Wow.

Her ser vi omsider den gamle «Mad Men»-magien i spill, og får samtidig bekreftet at samme hvor treffende observasjonsevne, nennsomt detaljfokus og virkningsfull symbolbruk man har, fungerer det aller best når det hektes på en medrivende historie.

(Anmeldelsen er basert på de tre første av totalt åtte episoder.)