- Jeg nektet å barbere meg under armene og brukte ikke sminke

Men i dag kan Hanne Hukkelberg få en million kroner av A-ha.

||| NEW YORK (Dagbladet): Det er noe uventet som skjer, noe de andre i salen ikke vet. Hanne Hukkelberg (31) varmer opp før en José Gonzáles-konsert på Bowery Ballroom i New York, hun står bredbeint på scenen med en stjålet nøtteboks fra backstagerommet.

Hun slår ett slag.

To slag.

Ei ung jente med bobb og bloggebriller tar Iphone-bilde av Hanne før hun sender det til ei venninne som ligger i bakrus hjemme med beskjeden «the opening act is from Sweden, exotic, and amazing!».

Tre slag.

Det er nå Hanne fra Kongsberg blir rød i kinnene, hun rister på hodet og smiler svakt for seg selv.

Publikum vet det ikke, men Hanne er fryktelig sinna akkurat nå. Hun tenker «neeei, den låter jo he-elt forfer-de-lig». Et kvarter tidligere var hun skøyeren selv, og vurderte å ta med seg den fulle rødvinsflaska fra Gonzáles´ raider, turte ikke, prøvde heller ut en kaffetrakter og en honningkrukke formet som en bamse, men begge låt feil, «jeg bruker denne!», sa Hanne om nøtteboksen.

Bommert. Men sånn er det når du tusler på spontan lydekspedisjon, og heter Hanne Hukkelberg, kjent for å bruke det hun finner rundt seg som erstatning for instrumenter.

— Fordi musikk er så flyktig, og jeg ikke alltid har tid til å vente på at en trommis skal komme inn i rommet, må jeg få det ut der og da. Man er fanget i øyeblikket. Derfor bruker jeg det jeg finner og derfor blir musikken av og til provisorisk, men alt handler om å skape en atmosfære og få folk til å føle noe... jeg synes det er viktig å vekke folk med musikk, å utfordre ørene deres.

I KVELD, UNDER EN HEFTIG musikalsk sammenbraking på Rådhusplassen i Oslo, vil Hanne og gruppa Shining åpne konkurransen om å vinne en million stipendkroner fra gutta i A-ha.

I mars fortalte Magne Furuholmen at pengene skal deles ut til fire norske artister for å hjelpe dem med å få ytterligere fart på karrierene sine.

KAN BLI MILLIONÆR I KVELD: Når A-ha deler ut sitt første av i alt fire millionstipend til yngre norske artister står det mellom hanne Hukkelberg (bildet) og gruppa Shining. Vi har møtt Hanne på hjemmebane i Brooklyn, New York. Foto: WAD/LUND

Hanne håper selvfølgelig på å vinne, men sier «helt ærlig, en million kroner er egentlig ikke veldig mye penger, men det er fryktelig mye i stipend og vil hjelpe folk som jobber gratis rundt meg, endelig kan jeg betale dem lønn, pengene vil også gå til kvalitetssikring og... overvekt på fly».

Hanne liker ting, hun elsker tang, og hun skulle helst sett at hun i forkant av en turné kunne tømt alle kjøkkenskuffene, boden og egentlig hele verden, for å pakke alt ned i en koffert og pakke rotet opp igjen ved reisens scenekant. Alt som lager lyd er interessant.
 
— For seks år siden sa du i et intervju at hvis du noen gang vant en million kroner skulle du bruke det på 1. Eltemaskin til kjæresten. 2. Dyresafari i Australia. 3. Jenteskoler i Afghanistan.

— Eltemaskinen er han fått. Dyresafari er jeg på nå for tiden, he-he, menneskene i New York er underlige, men dyrelivet er veldig bra altså! Feite ekorn, ørner, eller kanskje det var en hauk, og... ja, mye bedre dyreliv her enn i Nord-Norge. Der var det nok for kaldt for dem.

DEN FORRIGE PLATA, «Blood From A Stone», laget Hanne på Senja i Troms. Der bodde hun i sju måneder med glatte fjellsider på den ene siden og svært lite på den andre.

Albumet før der igjen, «Rykestrasse 68», er inspirert av Berlin.

— Du reiser alltid bort for å skrive platene dine?

— Jeg må bort.

— Fra hva?

— Fra de daglige sirklene. De vante gjøremålene. Når jeg flytter, opplever jeg meg selv på nytt. Mange av de viktige tingene drukner litt når man blir for vant med ting.

— Hvilke viktige ting?

— Tankene om hvem man er, hva man lever for. Ved å rive tak i rota krever det noe av deg, det er vondt noen ganger, men det er likevel deilig. Du starter på nytt med å utfordre deg selv, det bør man aldri slutte med.

I DET FOR LIVET: — Jeg har tenkt å være musiker hele livet, og skal gi ut masse plater, derfor er det viktig å gjøre det som er riktig for meg, jeg kommer ikke til å ta andre hensyn, sier Hanne Hukkelberg. Foto: WAD/LUND
I DET FOR LIVET: — Jeg har tenkt å være musiker hele livet, og skal gi ut masse plater, derfor er det viktig å gjøre det som er riktig for meg, jeg kommer ikke til å ta andre hensyn, sier Hanne Hukkelberg. Foto: WAD/LUND Vis mer

HANNE SITTER SAMMENKRØKET i sofaen i leiligheten hun leier i Brooklyn, New York.

I fire måneder har hun laget havregrøt hver morgen, før hun har matet villkattene i bakgården og spurt etter en americano på nærmeste kaffebar, hvis hun ikke bare har sagt «the usual». Hun har en fast rutine før hun setter seg ned for å komponere det som skal bli hennes fjerde album.

— Jeg har vært gjennom mange faser i mitt liv.

- Da jeg flyttet til Berlin ble jeg hardbarka feminist og skulle bruke tid på «huet mitt, ikke skjønnhet». Jeg leste «Det annet kjønn», nektet å barbere meg under armene og brukte ikke sminke, men det er noe forfengelig og jålete med å absolutt ikke skulle noe også, ikke sant? Det å kunne male fram grader av ting, å ikke se alt svart eller hvitt er noe jeg har blitt flinkere til med åra. Da blir ingenting enten vondt eller godt heller, det er viktig å få fram i en verden som vi lever i nå.

Hanne har flyttet 32 ganger i sitt liv. Første gang fra barndommens grønngule Ål i Hallingdal hvor hun rullet rundt i mammas gulrotåker, til «storbyliv» i Kongsberg, til folkehøyskole-med-smak-av-heimert i Nesbyen til emo-periode og brannen i leiligheten over kebabsjappa i Drammen da hun var 19 år. Vi stopper der.

— Jeg mistet alt. Det eneste som overlevde var vekkeklokka mi. Jeg hørte den dure under alt det svarte kullet.

Hanne var en samler. Rommet var en slagmark, også før brannen. Den lilla veggmalingen kunne ikke engang skimtes fordi en kollasj av frimerker, etiketter, sjokoladepapir og plakater var limt tett sammen. Hanne likte å ha ting å se på. Likte rotet.

— Jeg hadde flaks, det var det siste året pappa hadde meg under sin forsikring. Vi fikk igjen mange penger, så da var det bare å drikke øl og spandere på vennene mine hele sommeren. Jeg ga egentlig litt opp etter det. Ga opp å samle.

DET VIL VÆRE FEIL Å SI at Hanne ikke gråt over tapet av morens 70-tallsskinnjakke som hun fortsatt savner hver vinter, eller alle loppemarkedskattene hun hadde spart på opp gjennom åra, men sannheten er at etter at Hanne måtte haike med lokalbussen til foreldrene med det eneste hun eide, nemlig en femmer og en pose skitne klær fra uka på Roskilde-festivalen, så hun seg aldri tilbake.

I dag prøver hun å eie minst mulig, flytte seg framover hele tiden og aldri gro fast. Verken i den fysiske verden, eller den musikalske. Hun lider av sterk rastløshet. «Knitrepop med jazzrusk i lomma», uttalte Hanne en gang da hun skulle forklare musikken sin.

Det er mange år siden nå. I dag vil hun heller si følgende: «Vindskeiv yogarock med knitrepop i lomma». Småsært.

ANTIRUTINE: Mange av de viktige tingene drukner litt når man blir for vant med ting, sier Hanne om det å stadig være på flyttefot. Nå bor hun i New York. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet
ANTIRUTINE: Mange av de viktige tingene drukner litt når man blir for vant med ting, sier Hanne om det å stadig være på flyttefot. Nå bor hun i New York. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet Vis mer

— Føler du et press for å popifisere sangene dine?

— Jeg har tenkt å være musiker hele livet, og skal gi ut masse plater, derfor er det viktig å gjøre det som er riktig for meg, jeg kommer ikke til å ta andre hensyn. Men det er et interessant tema, jeg ser nemlig en spalting blant musikere for tiden. Når en del velger å kommersialisere musikken sin, kommer motreaksjonen i form av en naken og nedstrippet musikkform. Folk higer etter nisjene. Hun merker det voksende miljøet godt i New York. Indie og undergrunnsmusikk er sårt etterlengtet, mener hun.

— Folk orker ikke det gjennomkommersialiserte, det blir så overflatisk og tomt for innhold. Likevel, det er masse popmusikk som kan være god, så man skal ikke kimse av alt heller. Jeg har respekt for folk som lager musikk for å tjene penger, men da skal det være dritgod musikk. Jeg har venner som digger indie over hele fjøla, men som også er hakesleps over Beyoncé Knowles.

— Fordi? 

—Fordi det funker! Jeg må ærlig talt si at jeg digger låtene selv. Jeg får lyst til å danse, og da driter jeg i hvor kommersielt det er.

— Jeg hører rykter om at du liker «America's Funniest Home Videos»?

— Eh... ja, det er litt morsomt, faktisk.

— Er du flau over å like det?

— He-he, jeg ler meg faktisk skakk ihjæl av det.

— Hvorfor skal man i enkelte miljøer egentlig ikke innrømme å like kommersielle ting?

— Du skal vel helst like de og de gruppene, fordi da har du de riktige referansene. Det handler om å finne identiteten sin, opprøret, finne de stedene i verden man kan høre hjemme i. Og da tør man kanskje ikke si at man digger noe ingen andre i gjengen digger.

UTFORSKNING: Når Hanne har konsert bruker hun gjerne "instrumenter" hun finner backstage. Her fra Knitting Factory i New York tidligere i år. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet
UTFORSKNING: Når Hanne har konsert bruker hun gjerne "instrumenter" hun finner backstage. Her fra Knitting Factory i New York tidligere i år. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet Vis mer

— Kan indie bli kommers, når flere og flere velger indie?

— Det kan godt hende, kanskje det har skjedd allerede. Det er greit, det. Det er naturlig. Ting viskes ut og er forgjengelig. Folk kan grine over det, men det hjelper ikke. Det beste man kan gjøre er å la seg selv få et lite kick i rævva av det, og komme seg videre selv, skape noe nytt. Mitt ideal er å kjenne etter i hjertet, ikke å gå etter moten. Jeg tenker, hva har jeg behov for å uttrykke nå? Hvordan kjennes samfunnet rundt meg nå? Det er der strømningene og gullet ligger.

FREDAG: Dette intervjuet er hentet fra ukas Dagbladet FREDAG. Der kan du også lese vår reportasje fra et Stockholm i bryllupsfeber.
FREDAG: Dette intervjuet er hentet fra ukas Dagbladet FREDAG. Der kan du også lese vår reportasje fra et Stockholm i bryllupsfeber. Vis mer