«De aller fleste har stemt Venstre én eller annen gang i livet - utfordringen er å få mange til å gjøre det ved samme valg», spøkte Trine Skei Grande til Dagbladet forrige måned. Det er en sørgelig sannhet like mye som det er en morsom vits. I Venstre kan de miste alt, men ikke galgenhumoren.

Med målinger som begynner på 1-tallet, er det kanskje heller ikke noe annet å gjøre. Opptakten til partiets landsmøte til helga er så trist at jeg pakker den svarte dressen med meg til Værnes.

På hotellet, som ligger klemt mellom en flystripe og en åker i Trøndelag, forventer jeg å bli vitne til en slags kombinasjon av minnestund og bittert arveoppgjør. Delegatene skal sørge over regjerings-Venstres akutte og livstruende sykdom, før partigeneraler med for mye selvtillit skal rive restene i fillebiter.

Fra dødsleiet forsøker Trine Skei Grande å samle troppene, men foreløpig forgjeves. Selv om hun sto opp som fugl føniks under forrige landsmøte, er hun denne gang syk med spredning. Ikke bare er målingene verre enn forrige gang, men nå får også hennes egne lederevner og lederstil hard medfart.