- Jeg plager skuespillere

Hilda Hellwig er sceneinstruktør, svensk og kvinne. Skuespillerne hun har jobbet med, har kalt henne kruttønna, fyrverkeriet og «den deilige slavedriveren». Nå setter hun opp et skuespill om kunsten å la seg kastrere på Nationaltheatrets hovedscene.

Etter tidligere å ha satt opp «Othello» og «Onkel Vanja» på det Norske Teatret skal hun nå ha premiere på «Huslæreren - eller kunsten å kastrere seg for å få en jobb» på National. Stykket ble skrevet i 1774 av den 23 år gamle Jacob Michael Reinhold Lenz, og det er første gang på 200 år at forestillingen settes opp i Norge.

- Hvorfor akkurat Lenz?

- Jeg trives med stykker som har en «Drømmespill»-kvalitet, altså en formmessig åpenhet. Lenz minner meg om Shakespeare, språket har den samme burleske frodigheten og direktheten, og tankeinnholdet er fortsatt provoserende.

- Hva er tankeinnholdet?

- Temaet er menneskenes livsvilkår. Det handler om svik og om tilpasning, om seksualitet og sensualitet. For Lenz, som for Shakespeare, er det helt naturlig at man kan elske ett menneske og begjære et annet. Det tror jeg er en viktig innsikt i menneskesinnet. Kjærlighet og begjær kan være to helt forskjellige ting.

- Hvilket ståsted arbeider du fra?

- Jeg er humanist.

- Og det vil si?

- At jeg tror det er mulig å forandre ting. Og at jeg tror teatret er et sted der mennesker kan være åpne for de viktigste spørsmål i livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvilket stykke debuterte du som regissør med?

- Det husker jeg ikke. Jeg kan ikke så mye med årstall og slikt... Jeg husker jeg hadde regien på noe nede i en kullkjeller alt da jeg var fire.

- Setter du ofte opp samme stykke flere ganger?

- Dette er første gangen. Jeg satte opp «Huslæreren» i 1989, men da var det i Bertolt Brechts bearbeidelse. Det ble kåret til årets beste Brecht- forestilling - i verden.

- Men nå er det Lenz' egen tekst du setter opp?

- Ja og nei. Jeg har stjålet mye fra Brecht, eller «latt meg inspirere» som det heter på pent. Og jeg bearbeider alltid teksten kraftig. Denne gangen har jeg skrevet til en rekke scener.

- Blir Lenz bedre av det?

- Nei. Men forestillingen blir det.

- Det har blitt hevdet at norske skuespillere ikke burde ta så mange reklameoppdrag?

- Jeg bryr meg overhodet ikke om hva skuespillere gjør utenom prøvetida. Men det de gjør i prøvetida bryr jeg meg alt om. Jeg krever utrolig mye av skuespillerne. Jeg forlanger grenseløs disiplin. Står du overfor gode skuespillere, skylder du dem å insistere på at de går ut over sine grenser. Det er selvsagt en plagsom prosess, skuespillerne gjør alt for å slippe unna. Det er det jeg kaller «skuespillernes motstand». Den er naturlig, jeg mener, hvem har lyst til å sprenge sine innerste grenser?

- Finnes det en «regissørenes motstand»?

- Mange regissører er redde for skuespillere. Ofte planlegger de for mye, og setter opp for lite. Da kommer skuespillerne inn og ødelegger alle de vakre planene deres.

- Du synes det er viktig å arbeide med skuespillere flere ganger?

- Første gangen rekker man bare å bli kjent. Andre gangen har man vunnet en slags respekt, skuespilleren kan si: «Jeg aksepterer henne, hun skal få rote i mitt indre sjelsliv».

- Er det det det dreier seg om?

- Skal teater være grensesprengende er det det. Og mange av disse skuespillerne er så bra at de ofte ender opp med å regissere seg selv. Når de oppdager at jeg er en instruktør som tar det ansvaret og gjør den jobben, da blir de lykkelige. Og da blir de så jævli bra også.

- Det er få dager igjen til premieren, hvordan arbeider du nå med skuespillerne?

- Jeg plager dem. Plager dem intenst, helt fram til slutten. Og de elsker det.

- Du har hatt noen konflikter med skuespillere før ...

- Nei, jeg har ikke konflikter.

- Så den er ikke sann, historien om Sven Wollter som sto og brølte ned til deg helt til du sa «et lite øyeblikk», og så hentet en stol så du skulle bli like høy som han ...

- Ikke like høy. Høyere.

- Og så brølte du tilbake?

- Jo da. Men han ble fantastisk til slutt. Nå kaller han meg sin venn.

- Ville du helst arbeidet ved et «teater for publikum», eller et teater for skuespillere, eller dramatikere?

- Det er et viktig problem for meg. Jeg jobber i store format, på store scener. Når man da ønsker kunstnerisk stadig djervere prosjekter, kommer man til slutt i en situasjon der publikumsgrunnlaget ikke er stort nok. Ikke fordi vi er mindre kulturinteressert i Skandinavia enn ellers i verden, men ganske enkelt fordi det er så få av oss.

- Du trives med makt?

- Det er veldig deilig med makt, fordi makt gir innflytelse til å gjøre så mange hyggelige saker for så mange. Og jeg er opptatt av nødvendigheten av kunnskap. Det er kunnskap som setter oss i stand til å analysere, reflektere. I dag er det for mye intellektuell flathet, en generell uvilje mot å anstrenge seg litt.

- Hvilken utdannelse har du selv?

- Jeg kom ikke inn på regilinjen som elev, men jeg kom inn som lærer. Det har alltid vært slik med meg og skoler, at enten har jeg blitt utvist, eller så har de gjort meg til professorassistent.

HILDA HELWIG: -Å kastrere seg vil i dette stykket si å tilpasse seg helt til døden. Torsdag er det premiere på Nathionalteateret.