EN OVERDOSE VIRKELIGHET: Krimforfattere som tar for seg Anders Behring Breiviks handlinger, vil få et kresent publikum, skriver Mikael Godø. Foto: Berit Roald/Scanpix
EN OVERDOSE VIRKELIGHET: Krimforfattere som tar for seg Anders Behring Breiviks handlinger, vil få et kresent publikum, skriver Mikael Godø. Foto: Berit Roald/ScanpixVis mer

«Jeg planla en selvmords- bombe i Grubbegata»

Hva skal krimforfattere finne på etter Breivik? Hva vil leserne la dem slippe unna med?

IDEER: I 2005 planla jeg en selvmordsbombe i Grubbegata, mellom R4 og høyblokka. Målet var olje- og energiministeren og Statoil-sjefen, som skulle holde en felles pressekonferanse. Attentatet skulle finne sted stykke ut i min halvskrevne politiske thriller om hjemlige konsekvenser av Norges lukrative oljeeventyr i korrupte land. Jeg husker at jeg spaserte rundt i strøket for å kartlegge viktige detaljer og tenkte at her kan islamistene mine slå til når som helst. Likevel syntes jeg det var riktig å holde Grubbegata åpen for trafikk. Vi skulle jo ikke la terroristene skremme oss til et mer ufritt samfunn.

Spesielt fint var det å kunne spasere rett igjennom regjeringsbygget etter at barene stengte på en fredagsnatt og vinke brisent til resepsjonsvakta. Dette var Norge og det var for godt til å være sant: Året etter ble høyblokka, et symbol på åpenhet siden 1958, stengt for gjennomgang, av sikkerhetshensyn og fordi folk hadde begynt å sykle gjennom resepsjonen.

Uansett, i en politisk thriller må det skje ting og denne gangen skulle naive Norge få seg et sjokk. Jeg finner fram notatene på min gamle harddisk: En hvit Ford varebil stanser ved siden av ministerens svarte Volvo. En rekke journalister og fotografer er møtt opp for å se ham håndhilse på Statoil-sjefen og følge pressekonferansen. En sikkerhetsvakt ber varebilen kjøre videre. Så smeller det.

De ansvarlige for attentatet var hellige krigere med både religiøse, politiske og ikke minst økonomiske motiver. En politisk thriller, tenkte jeg, er ikke spennende før penger spiller en avgjørende rolle. Men i stedet for økonomisk motiverte jihadister, skulle mannen som i den virkelige verden parkerte en varebil mellom høyblokka og R4 vise seg å være en høyreekstrem fantast.

Anders Behring Breivik vil i mange år være gjenstand for studier i ondskap og psykiatri. I hvilken grad var mannen gal? Han han virkelig vært sinnslidende i de ni åra han planla udåden? Har han alltid vært stormannsgal, eller er han en klarttenkende ekstremist som gradvis har lukket seg inne i sin egen boble og blitt et kasus? Psykologer, psykiatere, statsvitere og sosiologer er for lengst i gang med å analysere massemorderens psyke, ut fra det man vet om Breiviks egne skriverier, ekstremistblogger, islamkritiske miljøer og eventuelle bivirkninger av for mye online gaming. Vi andre diskuterer, tolker og synser etter beste evne. Om en stund kommer neste pulje: romanforfattere og filmskapere. Hvis vi tillater oss å ta en isolert kikk på krimfiksjonens rolle i etterkant av grusomhetene, er det liten tvil om at mange vil føle seg kallet. Mens andre prøver å forklare ondskapen, er det forfatternes oppgave å dramatisere den og vise oss kompleksiteten og mangelen på klare svar, de mange faktorene som til sammen kan resultere i nedslakting av barn og ungdom.

Når forfattere sier at hendelsene som fant sted 22. juli er så grufulle at de ikke «i sin villeste fantasi» kunne diktet dem opp, tror jeg ikke på dem. Forfattere bør ha fantasi til å se for seg og skrive om en massakre. Man behøver ikke ha en innbilningskraft utenom det vanlige for å kunne forestille seg en massemorder som dreper både 50 og 100 mennesker. Men én sak er forestillingsevnen, det er et annet spørsmål om de samme forfatterne ville synes det var en god idé å bygge en hel roman rundt et plot basert på A.B. Breiviks handlinger. Hvis en slik bok hadde kommet ut tidligere i sommer, ville forfatteren blitt stemplet som sensasjonssøkende, på grensen til pervers, eller - hvis forfatteren var mindre kjent - forbigått i relativ stillhet.

Norsk krim handler sjelden om massemord og den bør i hvert fall ikke handle om nedslakting av barn og ungdom. Det er en grunnleggende menneskelig drift å lete etter mening og det ville muligens sprenger krimromanens gjengse rammer å søke meningen bak handlinger som Breiviks. Et drap begått i affekt er vanskelig nok å nøste opp og forklare; hvis du velger nøye planlagt massedrap som den sentrale handlingen i en roman, risikerer du at leserne lukker den ferdigleste boka med en uro de ikke ønsker seg. Bekymring og sorg uten avrunding finnes det nok av i virkeligheten.

Da stuevinduene mine smalt igjen fire på halv fire 22. juli og jeg skrudde over fra Tour de France til «breaking news», tenkte jeg instinktivt at det var jihadister som sto bak. Hvem ellers? Skytingen på Utøya et par timer seinere var det mer vrient å se for seg som en protest mot Muhammed-tegningene eller krigen i Afghanistan. Men, igjen: Hvem ellers? Og hvis det hadde vært islamistiske terrorister, hvor mye enklere ville det ikke være å forklare handlingen med pervertert religion og et mønster vi allerede har vendt oss til fra en rekke aksjoner? Dessuten ville attentatmennene vært enkelt råmateriale for krimforfattere: Som lesere ville vi vært fornøyde med pappfigurer av rein ondskap, produkter av en verden vi ikke kjenner. Ingen av dem ville hatt ei fortid som elever ved Ris ungdomsskole og Oslo Handelsgym.

Se i stedet for deg en krimroman om den virkelige gjerningsmannen. Ikke bare ville vi tidligere i sommer kalt en roman om en Breivik-liknende karakter og hans handlinger for pervers, vi ville også kalt den usannsynlig. En hyggelig fyr fra beste vestkant som leier en bondegård for å kunne kjøpe kunstgjødsel uten å bli mistenkt? Ærlig talt. Som kjøper uniform og hedersbevisninger på nett? Og som bruker en stabel av kredittkort for å finansiere udåden? Fullstendig absurd. Og samtidig en lattervekkende klisjé: Fyren bodde hjemme hos sin mor og skrev på et manifest der han retusjerte både fotografier og sin egen livshistorie for å framstå i et flatterende lys!

En usannsynlighet og samtidig en klisjé fra utallige romaner og filmer. Nå er han i tillegg et faktum. Du gjør det vanskelig for deg selv hvis du ønsker å gjøre en grotesk fantasi som dette troverdig for et krimlesende publikum som har vært utsatt for en overdose virkelighet de siste ukene. Du vil få et kresent publikum, for å si det mildt. Du risikerer å bli omtalt som spekulativ. Eller overflatisk og irrelevant. Det er et sjansespill. I beste/verste fall ender du opp som kultforfatter i høyreekstreme miljøer. Nei, start heller med et drap begått i affekt. Skap et lite, overskuelig univers og gjør det fattbart.

Alternativet er å utvide horisonten, fra den tradisjonelt upolitiske krimromanen til den brennbare thrilleren, der ideologi, religion og makt spiller en mer framtredende rolle enn massemorderens psykologiske skavanker. I stedet for utmalende portretter av narsissistiske einstøinger, kunne man forsøke seg på «Hva hvis ...»-thrillere. Hva hvis en islamistisk terrorcelle sto bak grusomhetene 22. juli, hvem ville da fått over 40 prosent oppslutning? Eller hva hvis en høyreekstrem gruppering massakrerte norske muslimer, ville like mange gått i rosetog? Hvilke krefter ville fått overtaket i vårt lille land? Hvem er vi?

Mikael Godø er forfatter og anmelder i Dagbladet