POPKULTUR: Unge Ferrari er en av landets mest populære artister. Kan vi snakke litt mer om det, vær så snill? Foto: Scanpix
POPKULTUR: Unge Ferrari er en av landets mest populære artister. Kan vi snakke litt mer om det, vær så snill? Foto: ScanpixVis mer

Jeg så bekymra for norsk kultur at jeg snart legger meg ned i fosterstilling

Så vi må ta en prat.

Kommentar

Og når jeg mener norsk kultur snakker jeg ikke om «kvikk lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt», som vår tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland så begrensende ordla seg.

Nei.

Jeg snakker om norsk kulturliv. Denne merkelige, pustende, dirrende organismen som produserer til, og av og til tvinger seg på, det norske folk. Jeg snakker om musikken vi hører på radioen, seriene vi ser på tv, bøkene vi leser i sofaen, filmene vi ser på kino, stykkene vi ser på teater, spillene vi spiller på Nintendo, kunsten vi møter på galleriene, på gata, på Instagram. Jeg snakker om aviser, pamfletter, plakater, notater.

Jeg snakker om det som for mange er en ekstremt viktig del av hverdagen.

Det som, slik TV Norge så fint ordlegger det, «du snakker om i morgen». Men nå er selve samtalen i fare.

Forrige uke bestemte Dagens Næringsliv seg for å legge ned kulturkritikken. I seg selv fryktelig trist. DNs kritikerkorps var en høyst kompetent, spissformulert og kunnskapsrik gjeng, som så godt som alltid bidro med unike og interessante perspektiver om litteratur, film og musikk.

Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for kuttene, men jeg vet at det ikke bare er et symptom på en større tendens, det er selve ytterpunktet.

Vi er midt i en mediekrise.

Det har konsekvenser.

Med DNs kritikerkorps forsvinner en særegen stemme i samtalen om norsk kultur. «Kritikken skal være et kor, en fri og livlig utveksling mellom folk fra forskjellige ståsteder og medier med forskjellige tradisjoner», skrev Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i går.

Nå er bassen borte.

Anklag meg gjerne for å skrive i klisjéer, men kulturen, og dermed også kulturjournalistikken, er grunnleggende bestanddeler i byggverket som holder samfunnet sammen. Kunst og kultur gir er et felles utgangspunkt, felles referanser, felles minner. En god kritikk tar for seg kunsten og setter den i en større sammenheng. Den kan fungere som en motvekt til kommersielle krefter, kanskje den til og med klarer å si noe om samfunnet vi lever i. Uansett er det et oppspark til debatt.

Men nå er det én mindre å diskutere med.

En mindre å være uenig med.

En mindre å baksnakke på bar.

Det gjør meg bekymra.

For DN er ikke den eneste stemmen som hoster, harker og spytter blod. Det er beinharde kår for kulturjournalistikken. Mediehusene er pressa. Det er ikke nytt. Da Klassekampen tok en opptelling for et år siden, kom de til at antallet anmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. Spesielt VG har kutta hardt i kritikken. NRKs viktige Kulturnytt er nedskalert fra å være et eget program til å være en programpost i morgensendingen. Noen lokalaviser har kuttet ut kulturstoffet totalt. Hvis du søker opp ordet «kulturjournalistikk» på medieovervåkningssiden Retriever, finner du så å si bare saker som omtaler kulturjournalistikkens krise.

Det i seg selv er jo helt krise.

Da jeg begynte i Dagbladet i 2002 var det så mange journalister på morgenmøtet i kulturavdelingen at vi måtte dele det i to. Situasjonen er mildt sagt en annen i dag. Derfor er det viktig å prioritere. Vårt mål er ikke å være en lanseringskanal for kulturlivet, et mikrofonstativ for promoavdelingene. Vårt mål er å dyrke fram det tabloide, være en plattform for debatt, diskusjon, sterke meninger, sterke penner, sterke analyser og ikke minst sterke følelser.

Da kan vi få godt over 100 000 lesere til å klikke seg inn på en bokanmeldelse om Olav den hellige.

Fornyelse er livsviktig.

Men hør, det er dette som gjør meg så bekymra at jeg får lyst til å legge meg ned i fosterstilling: Summen av alle kuttene i alle redaksjonen til sammen. Bortfallet av en bred offentlig diskusjon om det som skjer i norsk kulturliv. Norske avisredaksjoner anklages stadig for å løpe i flokk. Dette er ikke tilfellet i kulturredaksjonene. Det er mer som om de lever på hver sin planet.

Av og til, når jeg skal skrive min ukentlige kulturkommentar på lørdager, sliter jeg med å finne tema. Ikke bare fordi kulturjournalistikken som er igjen etter kuttene ikke er kranglevoren nok. Men også fordi kulturlivet sliter med å skape ståhei og engasjement rundt egen produksjon. I en offentlighet som stadig anklages for å være polarisert, er det altfor få aktører i det norske kulturlivet som står på hver sin side av skyttergravene og skyter piler på hverandre. Som klarer å formidle det heftige, det begeistrede. Som viser hvor mye som står på spill.

Da blir det lett å hevde at kulturen kun er for de spesielt interesserte.

Det er ikke sant, og det er det som gjør meg så bekymra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.