TOTALITÆRE REGIMER: Et portrett av Røde Khmer-lederen Pol Pot (t.h.) henger foran bilder av hans mange ofre ved Tuong Sleng-museet i Phnom Penh. Bernt Hagtvet oppfordrer Jan Myrdal til å reise dit og revurdere sitt syn. Foto: Reuters/Scanpix
TOTALITÆRE REGIMER: Et portrett av Røde Khmer-lederen Pol Pot (t.h.) henger foran bilder av hans mange ofre ved Tuong Sleng-museet i Phnom Penh. Bernt Hagtvet oppfordrer Jan Myrdal til å reise dit og revurdere sitt syn. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

«Jeg så ikke noe folkemord»

Det Myrdal ikke har sett, eksisterer ikke.

|||• Les også: Hagtvets brev
• Edvard Hoem: Hagtvets endelause korstog
• John Olav Egeland: Kampen mot det autoritære
• Bernt Hagtvet: Man diskuterer ikke dyrevern med kobraslanger
• Jan Myrdal: Tilfellet Hagtvet
• Nik Brandal: Å snakke med Jan Myrdal

MYRDAL-DEBATTEN: Under overskriften «Tilfellet Hagtvet» angripes jeg av Jan Myrdal i Dagbladet 7. september. Jeg noterer med interesse at jeg nå er blitt «et tilfelle», et casus. Denne abstraksjonstendens, denne kategorisering, ligger av-humaniseringen nær. Denne måte å karakterisere meg på er i sin tur forutsetningen for stereotypiseringen av hele grupper hvor man leser kollektive egenskaper eller skyld inn i  individer. Og denne mekanismen åpner for den råskap som Myrdals regimer er så gode på. Jeg har jo briller. Med Jan Myrdal i folkekommissariatets eksekutivråd i Kambodsja ville jeg ligget dårlig an. Der ble folk med briller (som hadde lest bøker) klubbet først. At Jan Myrdal bruker denne type språk, avslører en mentalitet som sier mye om mannen.

SANT Å SI er det vanskelig å se hva Myrdal vil med dette innlegget. Her er mye skudd i mørket. Dels oppfordrer han UiO til å få meg avsatt som universitetslærer. Dels ser han meg som representant for det fascismebegrep Sovjet-Unionen anvendte. Dels ser han meg som eksponent for irrasjonelle karakterforstyrrelser og oppfordrer meg til å få kontroll med de mørke krefter i mitt sinn. Dels forsvarer han fatwaen mot Rushdie med kulturrelativistiske argumenter og ved å si at «alt er dobbelt». Dels sier han at det jeg tar opp i hans tekster «er feil stilt». Ja, ja. Jeg foreslår at vi overlater ytterligere diagnostikk av personlighetsavvik til fagfolkene og diskuterer sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I AFTONBLADET 28.mars 2006 skriver Jan Myrdal under overskriften «Jeg så ikke noe massemord». Essensen i artikkelen er at han under sin reise i landet ikke så «massmord. Ikke engang enkeltmord». Han sier riktignok at dette utsagnet «verken fornekter eller bekrefter massemord». Så føyer han til: «Jeg så ikke noe massemord. Har ingenting å skamme meg over, for jeg skrev om det jeg så».

Implikasjonen, tross eget utsagn, er ikke til å komme fra: det han ikke har sett eksisterer ikke. Jeg har heller ikke «sett» slaveriet. Og slutten av artikkelen er avslørende: Der heter det at dersom Demokratisk (sic.) Kampuchea hadde kunnet fortsette og fullføre Pol Pots planer om å bygge landet med egen kraft ... «da hadde khmerene vært i en betydelig bedre situasjon i dag.»

DETTE ER ET fantastisk utsagn. Pol Pots systematiske massemyrderier av egen befolkning fra 1975 til 78 forbipasseres som en bisak, ikke verd å nevne. Som sin stridsbror Pål Steigan legges all skyld på USAs bombing, som jeg også har fordømt for lenge siden.

DENNE TYPE resonnementer, så politisk og moralsk autistiske, er ikke noe man kan diskutere. De kommer i samme klasse som Holocaustfornektelse. Slikt debatterer man ikke. Slikt vender man seg bort fra.

Her er et hovedpoeng: Å diskutere med totalitære fanebærere av denne type gir ingen erkjennelse. Å tale om dialog er misbruk av språket. Snarere gir det leiesvennene til folkemorderne unødvendig oppmerksomhet. Deres formelle likeberettigelse som partner i debatten gir deres fornektelser et skinn av legitimitet. Derfor vil jeg avslutte med følgende oppfordring:

JAN MYRDAL har elskverdig tilbudt meg flyreise og honorar til det Steigan kaller en «åpen» og «demokratisk» «debatt» om Pol Pot. Jeg har alt deltatt i denne debatt gjennom det oppgjør jeg hadde med AKP i 2004 og de skrifter om disse tema som jeg har utgitt i mer enn 30 år. Jeg vil heller utfordre Jan Myrdal til å gi disse pengene til Pål Steigan og ham selv, slik at de sammen kan reise til Tuol Sleng-fengslet i Pnomh Penh. Der ble mellom 14 og 17 000 mennesker torturert i hjel i det Steigan kalte Kambodsjas «løfterike» sosiale eksperiment.

Jeg ønsker god tur med følgende hilsen fra de gamle: «Errare humanun est, ced non in eroribus perservare». Det er menneskelig å feile, men ikke å ture fram med sine feiltakelser. Skriv fra fengslet, Jan. Du kan hvis du vil!