TOK INITIATIVET: Ole Torp har samlet tekster fra 71 menn, inkludert ham selv. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TOK INITIATIVET: Ole Torp har samlet tekster fra 71 menn, inkludert ham selv. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Ole Torp

- Jeg satte hele mitt renommé som hardkokt revolverjournalist på spill

NRK-profil Ole Torp gråter over et dikt som minner ham om faren, som var krigsseiler.

(Dagbladet): NRK-profil Ole Torp (65) sier dette om sin nye bok «Ord som får menn til å gråte»:

- Med dette prosjektet har jeg satt hele mitt renommé som hardkokt revolverjournalist på spill.

I boka har han bedt 71 menn å finne tekster som får dem til å gråte. Blant bidragsyterne er Jon Almaas, Helge Jordal, Jørn Hoel, Fabian Stang og Jon Michelet.

- Hvorfor bare menn?

- Det er jo konseptet. Fordi mange tror at menn ikke gråter. Men det gjør vi, sier Torp.

- Sunt å gråte

Torp sier at menn i mange generasjoner ikke skulle gråte for noe, med mindre det var i forbitrelse over å gå konkurs eller noe lignende.

- Nå er det blitt mer forventet at menn viser følelser. Og hvis poesi kan være en katalysator for det, er jeg for det.

- Burde menn gråte mer?

- Det er sunt å gråte. Hvis det å gråte av god litteratur kan bli mer vanlig, må det være helsefremmende, sier journalisten.

Helt siden han gikk på teatergruppe på gymnaset i Bergen, og drømte om å bli skuespiller, har Torp vært glad i poesi.

Journalistikken vant, og teaterdrømmen ble lagt død. Men gleden over poesi har han fortsatt.

- Poesi er en klangbunn for egne følelser. Ofte er det motstykket til journalistikk. Det er ikke så konkret, det har en annen resonans som beveger meg, sier Torp.

Dikt i begravelsen

Selv gråter Torp av diktet «Sang til den norske hær i Skottland», av Nordahl Grieg. Han leste strofer av diktet i kirken under farens begravelse i 1998.

- Diktet snakker veldig vakkert om viktige ting som sto på spill i den generasjonen.

Faren var sjømann, og kjempet for Norge under krigen. «Min far krigsseileren kom tilsynelatende uskadd hjem etter den harde seilasen,» skriver Torp i boka.

Han vokste opp med alle de spennende historiene fra krigen under oppveksten.

- Han forble sjømann hele livet. Han gjorde et mislykket forsøk på å gå i land, men han lengtet til havet. Han var en raus og litt tøff pappa, sier Torp.

Sønnen fikk høre om bombefly som ble skutt ned, om den britiske fregatten som jaget den tyske ubåten nesten opp i fjæresteinen, og om festene i land.

Og han fikk høre hvordan båten til faren ble torpedert i Irskesjøen. Faren sto på vakt på broen. Da faren stupte, hadde han tøflene på.

- Det reddet livet hans at han var på dekk, sier Torp.

Sov med lyset på

Senere forsto sønnen at krigen satte sterkere spor i faren enn han lot komme til overflaten. Da faren ble eldre, ville han ikke lenger svømme i havet.

Faren sov med lyset på, og døren åpen mot gangen.

- Det var noe underforstått hjemme, vi behøvde ikke å snakke om det, sier Torp.

- Vi har ingen forestilling om hvor hardt og farlig det egentlig var på en liten forsvarsløs båt. Det har kommet til meg etter hvert, og jeg har kanskje lett etter ord for å beskrive det, sier Torp.

Flere av tekstene i boka tar for seg forholdet til fedre.

- Flere av dem minnes pappas ord og pappas samtaler, og det synes jeg er vakkert, sier Torp.