«Jeg savner ei lita jente»

HVERT ÅR

tar rundt 150 kvinner selektiv abort etter at barnet de bærer har fått en alvorlig diagnose. I rundt 20 av disse tilfellene er diagnosen Downs syndrom. I dekningen av en hovedoppgave i psykologi fra Universitetet i Oslo, skriver Aftenposten (04.08.03) i en overskrift: «Sjokk og sorg, men ingen abortanger». Jeg vil nyansere dette bildet av kvinnen som ikke angrer.

Kvinner som har tatt sene selektive aborter står ikke frem i den offentlige debatten om «sorteringssamfunnet». Derfor har deres opplevelser heller ikke kunnet nyansere debatten. Jeg vil hevde at kvinnene både angrer og ikke angrer samtidig. Og anger trenger ikke bety at de mener at beslutningen var feil. Ved at kvinnene setter ord på sine opplevelser, formidler de to virkeligheter. En kroppslig erfart virkelighet, og en rasjonaliserende virkelighet, orientert mot konsekvenser. Disse virkelighetene har ulike språk, og kommer i konflikt med hverandre. For å illustrere dette vil jeg bruke tre utvalgte eksempel fra intervjumaterialet som hittil er samlet inn som en del av doktorgradsprosjektet: «Kontekster for valg: kulturelle, profesjonelle og individuelle forståelser av fosterdiagnostikk og selektiv abort».

«Jeg savner ei jente med Downs syndrom», sier «Mona», som tok abort i 18. uke da hun fikk vite at fosteret hadde Downs syndrom. Hun hadde kjent fosteret leve inni seg, tatt pillene som gjorde at det døde, og født et dødt barn. «Da jeg holdt fosteret i hånden, så skulle jeg ønske at det var levende», forteller hun.

HENNES FORTELLING

om fosteret hun holdt i hånden, er en gjengivelse av en konkret opplevelse. En kroppslig erfart virkelighet. I denne ble barnet en person med en identitet. «Mona» forteller om sorg over barnet, og i sorgen har hun bilder av hvordan livet ville blitt med dette barnet. «Jeg går til graven med jevne mellomrom og sørger og tenker; jeg savner en liten jente med Downs syndrom. Jeg har lyst på en liten velfungerende jente med Downs syndrom». Det er en velfungerende jente med Downs syndrom som trer frem i «Monas» alternative nåtid, men dette «velfungerende» kan ikke fosterdiagnostikken garantere henne. En fostervannsprøve kan si om fosteret har Downs syndrom, men den kan ikke si noe om graden av utviklingsavvik.

Den kroppsnære virkelighet kommer i konflikt med den andre virkeligheten, som handler om konsekvensene. Om regnskap. Om det å skulle leve med en beslutning. I møtet mellom disse virkelighetene blir det vanskelig å sørge, og det oppstår en veldig smerte. Kvinnene er klare på dette: barnet er dødt, det er sakens faktum. Som «Mona» sier: «Jeg har faktisk tatt livet av barnet mitt, og jeg må leve med det resten av livet. Det er en stor plage». Barnet kunne ha fått leve, og hun formidler sorg over at hun ikke bar det frem. Det er et stort paradoks for «Mona» at hun sørger over det hun ser som et dødsfall som hun selv har forårsaket. «Hver gang jeg går til graven og gråter over mitt døde barn, så er det med veldig blandete følelser. En veldig smerte over at dette barnet kunne ha levd og hatt det bra, hadde det ikke vært for meg. Og hvem er jeg som kommer og gråter da?». Hun opplever sorgen som selvpåført. Dette forårsaker en konflikt som gjør det vanskelig for «Mona» å tillate seg å sørge over barnet hun savner så sårt.

DET OPPSTÅR

en konflikt mellom språket for det kroppslig erfarte og et rasjonalisert språk, og her trer ansvaret og valget frem. I 22. svangerskapsuke fikk «Linda» vite at fosteret hun bar ikke ville være levedyktig. Hun fikk inntrykk av at det var abort som var det eneste alternativet; «Jeg fikk følelsen av at de fleste gjorde det, når ungen var så syk. Men for religiøse så ble det annerledes». På spørsmål om hun skulle ønske at hun var religiøs, så svarer hun: «Ja! Jeg følte at det (avgjørelsen om abort) ikke var mitt valg, selv om det var det. Jeg vet innerst inne at det er jeg selv som bestemmer. Jeg klandrer ingen. Andre enn meg selv». En religiøs livsanskuelse er til stede, selv for den som ikke regner seg selv som religiøs. Det er en tvetydighet i dette. På den ene siden vil «Linda» slippe valget. I det som hun fremstiller som det religiøse, er kvinnen fratatt en slik avgjørelse. Men så lenge dette ikke er et mulig alternativ for «Linda», har hun ikke et «etisk språk» som kommuniserer med de ord hun setter på sin opplevde virkelighet.

Både «Linda» og «Mona» påtar seg ansvaret for sine handlinger, og konsekvensene av handlingene. For «Mona» handlet konsekvensene av å føde barnet mest om en ekstra belastning for henne og resten av familien. «Mona» har fire barn fra før, og når hun tenker på at hun også kunne hatt et barn med Downs syndrom, så angrer hun ikke. Det var andre konsekvenser «Linda» vurderte. En abort vil være mindre belastende for kroppen, og gir mindre fare for komplikasjoner enn en senere spontanabort eller fødsel. Den psykiske belastningen ved å bære et barn frem til død er også stor. Barnet vil dø uansett. Men «Linda» angrer på alt. Hun angrer på at hun tok ultralyd og hun angrer på aborten. Hun sier: «Jeg burde heller gått de ni månedene. Det hadde vært mye bedre. Da hadde det ikke vært mitt ansvar, min avgjørelse. Da hadde det skjedd på den naturlige måten.» Men i den konsekvensorienterte, rasjonaliserte virkeligheten, fulgte hun strømmen. Hun hadde ikke ord fra den kroppsnære virkelighet med tilstrekkelig gjennomslagskraft.

FOR NOEN KAN

motsetningen mellom det kroppsnære og det konsekvensorienterte tilsynelatende oppheves. «Charlotte» har en alvorlig arvelig genetisk sykdom i familien. I det øyeblikket hun blir gravid, er hun klar over at det er stor sannsynlighet for at svangerskapet vil ende med en selektiv abort eller et svært sykt barn. «Charlotte» har tatt tre selektive aborter. Og hun angrer ikke. Ikke på noe nivå. Ikke i den kroppsnære virkelighet, og ikke i den rasjonaliserte virkelighet. «Charlotte» ville ikke se barnet etter aborten, selv om hun fikk inntrykk av at de fleste valgte å gjøre det. Hun bruker ikke ord som sorg og anger. For henne hører abortene helt innenfor den rasjonaliserte virkeligheten. En mulig forklaring er at for henne er det å bli gravid det samme som å risikere en selektiv abort. Slik er livet for «Charlotte».

Formålet med min kronikk har vært å nyansere bildet av kvinnen som ikke angrer etter en selektiv abort. Det kroppsnære har stor gjennomslagskraft ved at det setter dype spor i kvinnens liv, men er ikke avgjørende for beslutningen om selektiv abort. Denne handler om konsekvenser av å ta imot barnet for kvinnen, familien, og for barnet selv. Den offentlige debatten bør være informert av kompleksiteten i kvinnenes erfaringer, og av at de formidler så ulike fortellinger.