SELFIE-GENERASJONEN: Gang på gang blir jeg fortalt hvor viktig det er å være synlig. Stikke seg fram og vise ansikt, som om det å vise ansikt er en verdi i seg selv, skriver artikkelforfatteren. Bildet er tilfeldig, fra en festival i Spania i mai. Foto: Reuters / NTB Scanpix
SELFIE-GENERASJONEN: Gang på gang blir jeg fortalt hvor viktig det er å være synlig. Stikke seg fram og vise ansikt, som om det å vise ansikt er en verdi i seg selv, skriver artikkelforfatteren. Bildet er tilfeldig, fra en festival i Spania i mai. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Selvprofilering

Jeg ser deg, se meg, se meg

Vi er alle en såkalt «startup».

Meninger

Når dere leser intervjuer om eller med suksessrike gründere, leser dere ofte om hva de måtte ofre for å komme dit. Vi forestiller oss umiddelbart hvem og hva som har blitt lagt under kniven på alteret: Familie. Venner. Den gode boka.

Og riktig – det er sannsynligvis en del av det. Men etter å ha gått gründerånden i sømmene, så forstår jeg at det i mange, om ikke de fleste tilfeller, er snakk om et annet og kanskje mer tungtveiende offer.

Daniel Guanio
Daniel Guanio Vis mer

Det er oss selv vi legger på alteret.

Det er vår egen hånd som styrer kniven.

Og på veien fra den spede enkelthendelse til de spuriøse sammenhengene, ligger det strødd prinsipper og overbevisninger i fri forråtnelse. Prinsipper og overbevisninger som utgjør fundamentet i det nettverket av beveggrunner du kaller deg.

Grunnen til at du starter på en karriere som psykolog kan være en helt annen enn at du føler dypt for andre mennesker.

Kanskje har det med din personlige bakgrunn å gjøre. Kanskje har det med sosial status og prestisje å gjøre. Kanskje har det til og med å gjøre med det helt motsatte – din manglende evne til å føle dypt for andre mennesker.

Dermed har du lagt det ideologiske fundamentet for din «startup» – det styrende prinsipp på din vei mot det du definerer som suksess. Men på et tidspunkt kommer man til et veiskille – og det tror jeg vi alle gjør – som kan skille det styrende prinsippet fra den du er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jeg har aldri likt oppmerksomhet.

Jeg har vært hellig overbevist om at all storhet bygger på ydmykhet, jobbet med meg selv i kulissene. Likevel har valgene og interessene mine ledet meg strake veien inn i reklame- og mediebransjen.

Den store dissonansen har blitt kravet om synlighet. Gang på gang blir jeg fortalt hvor viktig det er å være synlig. Stikke seg fram og vise ansikt, som om det å vise ansikt er en verdi i seg selv.

Sånn som nå – når jeg skriver dette – som den «startupen» jeg er – med den store krigen rasende i bakhodet: Skriver jeg dette for å vise meg fram? Skriver jeg dette for å rettferdiggjøre et svik mot et bærende prinsipp, er dette smerten av å være undertvunget de rådende forhold?

Ja, i det hele tatt: Har jeg gitt opp?

Det er ingen ydmykhet i selvpromotering. Selv forsøkene mine på å innta scenen med andre motivasjoner enn det å stikke seg fram – for eksempel offentlighet åpenhet om min psykiske diagnose – står i fare for å bli oppfattet som egenreklame.

Og jeg kan lyve og si at denne teksten ikke handler om PR, at den ikke handler om meg og deg som produkter i vår egen «startup».

Jeg kan også lyve til meg selv om at verden er befolket av mennesker som vil hverandre vel.

Her er sannheten: Dette handler om PR.

Verden er ikke utelukkende befolket av mennesker som vil hverandre vel.

Men denne sannheten er også en del av kompromisset – og en del av mitt styrende prinsipp. Det finnes en formildende omstendighet midt oppi det hele.

For det å oppgi seg selv på det frie marked trenger ikke bare å innebære profitt. Det å oppgi og angi seg selv innebærer også et tap. På den måten kan «startupen» rulle og gå mot neste milepæl. Livsløgnen vedlikeholdes. Selvpromoteringen kan fortsette, og da med denne ene forvoldende forutsetning:

At jeg fortsetter å tape på veien dit.

Og det er en seier i seg selv.